Takker Kleveland for tre på Gardermoen

Skulle være stål

I arkitektkonkurransen som Narud Stokke Wiig vant sammen med Niels Torp og Skaarup&Jespersen, var det et klart materialkonsept: Stein på gulvet i ankomsthallen skulle minne om det norske grunnfjellet, treverk i avgangshallen, inspirert av skogene rundt, og stål i takkonstruksjonen, som kunne gi et lett og strebende uttrykk opp mot himmelen.

– Vi ønsket å gi terminalbygningen et lett og «svevende» tak. Det skulle nærmest duve over det åpne rommet og slippe dagslyset gjennom, sier Wiig.

Designfilosofien som etter hvert utviklet seg var at det ikke bare skulle bli en «flyplass i skogen», men en flyplass med nyskapende bruk av norske materialer, forklarer Wiig. Et høyteknologisk anlegg, kombinert med norsk byggeskikk og utstrakt bruk av naturmaterialer som stein, tre og stål. 

Taket i avgangshallen hadde et langt spenn. Taket ble konstruert som parvise hovedbjelker i tre, og gitt en «møbelkvalitet» i utformingen av undergurt og innkledde sideflater.

– Det er en fagverksbjelke, dekket med finer på sidene. Vi fant ingen norske ingeniører som greide å lage et så stort spenn, så vi måtte finne noen briter. Jeg vil ikke gjøre narr av norske ingeniører, men de manglet nok den nødvendige innsikt i såpass lange spenn, forteller Ole Wiig i NSW arkitektur.

– Kleveland skal ha ros

Det var i de dager at Åse Kleveland var kulturminister, mens Ole Wiig var president i NAL. Kleveland var veldig engasjert i å få mer treverk på Gardermoen, forteller Wiig.

– Hun ringte meg og sa, burde det ikke være mer synlig treverk? Dette fikk hun med seg regjeringen på. Til og med dosetene skulle ha treverk, men det ble senere endret, forteller Wiig og ler.

Hadde det ikke vært for Kleveland og regjeringskollega Kjell Opseth ville det nok ha blitt bygget i stål, forteller Wiig.

– Kleveland skal ha ros. Hun var vår første og siste arkitekturminister. Jeg har aldri før eller siden vært med på et prosjekt hvor regjeringen står bak en sånn beslutning. Hun fikk med seg alle departementene på at staten skulle gå foran med et godt eksempel.

Arkitekturministeren

– Jeg hadde store ambisjoner da jeg gikk løs på oppgaven som kulturminister, og ønsket å utvide den nye kulturpolitikken, forteller Åse Kleveland når vi ringer. 

– Kulturen skulle ikke betraktes som en sektor i samfunnet, men en overgripende dimensjon som gjennomsyrer alt samfunnsliv. Når Regjeringen sluttet seg til dette forslaget så innebar det å inkludere arkitektur, design og estetikk som en naturlig del i den nye kulturpolitiske satsningen.

OL på Lillehammer

OL på Lillehammer var en viktig bakgrunn for hvordan arkitekturen på Gardermoen ble. Da Gro for tredje gang ble statsminister på slutten av 1990 var det dystre tider med bankkrakk og høyeste arbeidsledighet etter krigen. Penger til kultur satt trangt, men for å få politisk gjennomslag kan timing og omstendigheter være vel så viktige. 

– Her hadde vi i Kulturdepartementet fått et gullkort på hånden: Det overordnede ansvaret for OL på Lillehammer skulle ligge hos oss. Dette var naturlig siden vi også hadde idretten, men for vår del var timingen helt avgjørende, og OL-planene ga en symbolkraft vi trengte. OL-94 skulle brukes som case for å løfte den statlige politikken for arkitektur, formgivning og design. 

Dermed fikk Kulturdepartementet muligheter til å legge føringer på landets største byggherre – staten. Det ga dem ambisjoner å leve opp til.

Fra vikingskipet til Gardermoen

90-tallet var preget av globaliseringens tidsalder, hvor de ekstraordinære, nasjonale prosjektene ble løftet fram, og nye arbeidsmåter ble utviklet, forklarer Kleveland.

– I ettertid er det åpenbart at vi hadde et fantastisk sammenfall i tid mellom OL og hovedflyplassen. Uten OL, og det vell av erfaringer man høstet på så mange områder, setter jeg en knapp på at Gardermoen ville sett annerledes ut, ja kanskje hadde det blitt hovedflyplass på Hurum, likevel. Mye kunne vært annerledes.

Samme år som Gardermoen endelig ble vedtatt sluttet Stortinget seg enstemmig til regjeringens nasjonale politikk for arkitektur og design. Dermed ble sentrale prinsipper lagt til grunn. OL-anleggene skulle stå ferdig to år senere, da var terminalbygget i prosjekteringsfasen. 

Skøytehallen på Hamar, ble et sentralt «fyrtårn». 

– Med energi og stor erfaring i samspillet mellom Moelven og Niels Torps firma, ble resultatet banebrytende, ikke minst for at man noe senere våget å satse så stort på tredragere i terminalbygget på Gardermoen. Alternativet var jo stål. 

Arkitekter i departementet

Det er viktig å ha med seg, påpeker Kleveland, at det i forbindelse med utbyggingen av OL-arenaene var  etablert en rekke faggrupper hvor mange av landets beste deltok, og hvor ideer og forslag ble grundig luftet og drøftet. 

– Poenget med dette var at man da, på en helt annen måte, kunne vurdere nye materialer og løsninger. Deretter gikk det videre til Kulturdepartementets utvidete tekniske OL-avdeling, og siden jeg var OL-minister, endte saker av størrelse på mitt bord, hvor vi da hadde ansatt arkitekter for første gang i departementets historie.