Ti år med OAF-prisen: – Den eneste prisen hvor kvalitet er i fokus

Pris til galleri og prakiser

Øystein Rø og Espen Røyseland hadde akkurat startet kontoret Transborder da de vant første utgave av OAF-prisen i 2014. De vant prisen for arbeidet med galleriet 0047, opprinnelig startet i Berlin i 2004 og åpnet i 2007 i Oslo, et sted for utstillinger og prosjekter i skjæringsfeltet mellom kunst, arkitektur og urbanisme.

– Det var midt i en brytningstid for oss hvor vi hadde holdt på med galleriet i ti år og nettopp startet Transborder. Etter mange år som arkitekturformidlere, synes vi det var veldig fint å få den anerkjennelsen som lå i prisen, sier Øystein Rø til Arkitektur, ti år etterpå. 

– Ga prisen fra OAF også energi inn i arbeidet med Transborder? 

– Ja, det vil jeg absolutt si. Vi videreførte den faglige tenkningen fra galleritiden inn i Transborder-prosjektet, hvor vi var opptatt av arkitektur i et samfunnsperspektiv, se ting i større sammenhenger og jobbe utenfor tomtens fysiske begrensninger. Prisen var i så måte en anerkjennelse til denne måten å tenke arkitektur på.

– Hvordan er standingen til OAF-prisen blant Oslo-arkitektene i dag? 

– Det oppleves som en viktig pris fordi den blir gitt av kollegaer. Dette er kanskje ikke politisk korrekt, men nettopp det at kolleger velger ut vinnerne gir prisen en faglig tyngde som jeg tror de fleste prismottakere vil tenke er gjevt. 

– Dere fikk den for et galleri, mens den siden 2016 har blitt gitt utelukkende til enkeltprosjekter. Hva sier det om prisens utvikling? 

– Det er et interessant poeng at det i dag er verk og enkeltprosjekter som dominerer. Man kan hevde juryene har begynt å tenke tradisjonelt kontra tidligere. Det hadde vært interessant om prisen i litt større grad hadde gått til praksiser og folk som prøver ut nye metoder innenfor feltet. Dette som en oppfordring. 

– Bør finne egen profil

Nettopp dette trekker også Joakim Skajaa frem, når vi når han på telefonen fra en vestlandsk påskeferge. Skajaa var leder for OAF i tiden 2017-19 og er i dag kurator for samtidsarkitektur ved Nasjonalmuseet. Han tror OAF-prisen ville tjent på å bruke tiårsjubileet til å finne tilbake til utgangspunktet for opprettelsen av prisen. 

– Jeg husker diskusjoner da prisen ble opprettet om at den mer bevisst skulle rette seg mot praksiser og ikke enkeltverk, slik den er blitt i dag. Prisen til 0047 var derfor veldig typisk og litt morsomt at de var først ut. At den har dreid mot prosjekter, gjør at den både har fått en litt uklar profil og blitt lik Oslo bys arkitekturpris og Sundts premie, som OAF også gir ut, sier Skajaa. 

Han understreker at prosjektene som har fått prisen, enten det er infillprosjekter, transformasjon eller nye leilighetsbygg, er kjempefine, men det er også ofte prosjekter som vinner flere andre priser. 

– Etter ti år kan vi kanskje ta en ny vurdering om hvordan prisen kan finne sin egen profil og være tydeligere rundt hvilke diskusjoner man vil igangsette og hvilket type arbeid man vil løfte frem med prisen. Det ville også vært godt for de andre prisene om OAF-prisen fant litt tilbake til seg selv. 

– Hvorfor trengte man en sånn pris den gangen? 

– For OAF sin del er det viktig å delta i diskusjonen om arkitektur internt, men også bringe den videre ut i offentligheten. Tanken var at OAF ved prisen kunne ta en tydelig posisjon i hva arkitektur skal være og gjøre i Oslo. 

Oppfordrer til historisk blikk

Skajaa ser heller ikke noe klar rød tråd blant tidligere prisvinnerne. Det første som slår ham, er at det kjempesynd at Oslo mistet 0047. I tillegg observerer han noen «kjempefine infillprosjekter» som han mener  fremdeles er en viktig del av arkitekturdiskusjonene i Oslo, mens gjenbruk kommer mot slutten av perioden.

– Det er også verdt å merke seg at ingen priser har gått til planfeltet, et superviktig felt som forsvinner i alle prisene til objekter. 

– Hvem skulle fått prisen i år, dersom du fikk bestemme? 

– Det kan jeg ikke si, men det hadde vært interessant om de også klarte å se utover det som var bygget de siste to årene. Ser man på en annen måte, plukker man opp ting som ble oversett da det var nytt, man får også et litt annet blikk på byen. Det er ikke det aller nyeste som er det viktigste. 

– På Nasjonalmuseet ga dere nylig Houens fonds diplom til Oslo rådhus?

– Ja, nettopp. Det er et veldig godt eksempel på at man gir en pris til noe gammelt, men hvor diskusjonene om byggets uttrykk og estetikk er utrolig relevant fremdeles. Det blir ikke en seniorpris, selv om huset er bygget for lenge siden.

– Vi gresser på samme beite

OAF-prisens eldre søsterpris er Oslo bys arkitekturpris. Tanja Lie, nylig avgått leder for Rådet for byarkitektur, har i flere år jobbet med sistnevnte pris og har dermed fulgt OAF-prisen fra sidelinjen. 

– Siden vi ligger i samme liga, har det vært morsomt å følge med på OAFs pris. Det er helt utvilsomt at vi gresser på samme beite, sier Lie. 

– Hvordan vil du si at dere likevel skiller dere? 

– Hos oss er det politikere som til slutt velger mellom tre nominerte kandidater. Oslo bys arkitekturpris skal være et tilskudd til Oslo by og det blir da mer oppmerksomhet mot allmennhetens opplevelse av arkitektur. OAF-prisen er friere og flinke til å hente frem situasjoner hvor små oppgaver også kan bli stor arkitektur.

Gir perlene oppmerksomhet

Lie trekker frem vinnere som Gartnerfuglen (Ungen), Bodil Reinhardsen (Mariahuset) eller Mopo – Moseng Poulsen Arkitektur (1938 + 2023), blant de som har lykkes med å skape arkitektoniske perler av hverdagsarkitektur. 

– Politikerne var i fjor henrykt over Mopo, men følte det var vanskelig å gi prisen til en enebolig fordi den gir for liten glede til allmennheten. Derfor er det svært positivt at OAF-prisen finnes, slik at disse små prosjektene får oppmerksomhet. 

Heller ikke Lie mener det er noe problematisk over at prisen har blitt for verksorientert. 

– Det er sikkert noe juryen diskuterer, men for meg er det flott at man premierer prosjekter som har overkommet de hindringene det er å skape ny arkitektur. På den måten så er det også prosess som premieres og ikke bare bygget. 

– Hva sier listen over prisvinnere om de siste 10 årenes Oslo-arkitektur? 

– At mange har lykkes med å skape kvalitet uavhengig av oppgavens størrelse og budsjett. I tillegg er det et stort spenn, noe som er naturlig i en by som Oslo. Vi har ikke tusenvis av fabelaktige prosjekter hvert år. Med den realiteten er det fint å ha et bredt spekter av vinnerprosjekter å vise frem.

Arkitektens arkitekturpris

For Gartnerfuglen, som vant OAF-prisen for prosjektet Ungen på Sagene i 2020, kom hederen på et perfekt tidspunkt.

Det ble et kvalitetsstempel akkurat når de trengte å bli tatt litt mer seriøst. 

– Prisen ble en milepæl da vi tok skrittet fra å være unge, verdensomreisende og eksperimenterende til å bli prosjekterende arkitekter. Så det var viktig for oss på flere måter, forteller Astrid Rohde Wang i Gartnerfuglen. 

– Hvor viktig er det at prisen gis av arkitektkollegaer? 

– Det har alt å si. På en måte er dette den eneste prisen hvor kvalitet er i fokus, og som ikke er eid av politikk eller kommersielle krefter. Å bli sett av en kompetent fagjury var en ære og opplevdes som en vennlig dytt mot å gidde å fortsette som prosjekterende arkitekter. 

– Hvilke stilling har OAF-prisen etter ti år? 

– Det er arkitektenes pris og en klassisk bransjepris, nettopp fordi den verken er kommers eller politisk. Mange andre priser har kriterier om størrelse eller samfunnsnytte, mens OAF har mulighet til å premiere prosjekter som er inspirerende.

Stort, lite, ikke nytt

Wang tror ikke prisens juryer bevisst har valgt bort mer alternative prisvinnere. 

– Det er nok litt tilfeldig, men også fint hvis man går tilbake i historien og minner juryen på at det også var en mulighet en gang. Samtidig er det forståelig at det kan være vanskelig å eksempelvis premiere en praksis, spesielt siden prisen har en geografisk Oslo-tilhørighet.

– Hva viser listen over prisvinnere? 

– At den er veldig åpen og at kriteriet alltid er kvalitet. Vinneren kan være noe håndfast eller ikke, det kan være et kontor eller et prosjekt, og det prosjektet kan være stort eller lite. Det behøver ikke være ferdigstilt samme år, som Mariahuset av Bodil Reinhardsen, som sto ferdig i 2016, men fikk prisen i 2021. Andre priser sliter mer med å finne gode kandidater innenfor en bestemt tidsepoke. Sånn sett er det utrolig viktig å ha en så åpen pris som OAF-prisen.