Til opprør for bokvalitet

Forstå det som mangler

Sammen med Gard Gundersen Sagbakken, arkitektstudent ved NTNU, sto de for formidlingen av det de kaller «et slags periodisk system for bokvalitet». Her har studentgjengen, som også teller Synne Aurora Bredesen Gullbekk, Sofie Tømmer og Eline Lia Aasland, registrert ulike menneskelig behov inspirert av Maslows behovspyramide. 

Fra hvert prosjekt de har besøkt plukker de ut en rekke «grunnstoffer», som trengs for å skape bokvalitet. Behovene er delt inn i kategorier som selvrealisering, anerkjennelse og trygghet, samt fysiologiske og sosiale behov.

Her finner vi basale ting som innlagt vann, varme og egen dør, til variasjon i materialoverfalter, dyrkemuligheter og lukt fra naturmaterialer. 

– Vi har brukt verktøyet for å forstå hva som mangler i de boligene folk vil bli kvitt, de uelskbare boligene, og hvilke «bokrefter» som trengs for oss til å elske boligene våre, forklarte Selvakumaran. 

Huset blant trærne

En elskbar bolig må, ifølge studentene, være både utadvendt, bestandig og fleksibel. Om det «utadvendte» forklarte Sagbakken at det handler om «å spille boligen god sammen med omgivelsene» – enten det er naboene, sollyset, folk på gaten eller treet i bakgården. 

– Vi må kunne ta og lukte på omgivelsene – slik at vi ikke føler at vi bor og lever i en lukket boks. Arkitekt Svein Lund forklarte oss eksempelvis at treet utenfor vinduet var selve motivet til vinduet. Det er en kontakt med omgivelsene som visker ut skillet mellom ute og inne. I sin Villa Furulund, tredde Lund huset ned mellom trærne på tomten og lot spillet mellom skygge og sollys bli viktige også inni huset. 

Alle kan ikke ha en bolig som Lund, legger Sagbakken til, men hvis hjemmet ikke oppfyller grunnleggende behov kan det ha konsekvenser, advarer han.

– En bolig som ikke er i kontakt med omverden kan gjøre oss isolert og fremmedgjort – og det kan igjen gjøre oss utsatt for depresjon og ensomhet. Ifølge SSB er én av tre plaget av ensomhet.

Kan noe av det skyldes våre innadvendte boliger, spør studentene fra scenen. 

Gipsvegg og verdenskrise

«Bestandighet» handler om gode materialer som tåler en trøkk, inviterer til bruk og utfoldelse. Veggene bør kunne spikres i og benkeplatene tåle kaffemerker; gulvet skraper. 

– Gode materialer gir også mulighet for reparasjon og vil over tid gi boligen spor av levd liv, som folk vil verdsette og ta vare på. Kanskje kan synlig rør og konstruksjon og andre uperfektheter få sin naturlige plass i interiøret? Det kan gi folk forståelse for bygningsteknikk og komme tettere på noe ekte. Hvis et hjem mangler materialer som tåler bruk, kan det gi en følelse av midlertidighet, sier Sagbakken, som heller ikke går av veien for å trekke opp de store linjene mellom gipsplater og verdenssituasjonen: 

– Når verden rundt oss brenner og alt går til helvete, så gir kanskje ikke skjøre gipsplater motivasjon til å holde motet oppe og kjempe for en bedre verden. 

Plass til fest og klesvask 

Hva så med «fleksibilitet»? Jo, det handler om at boliger må bygges for å romme mange ulike former for liv. Også fordi Norge og Oslo har en mangfoldig befolkning.

Det kan derfor handle om å ha plass til konkrete ting som et bidé på badet, rom for bønn eller valgfri tv-plass, men også plass til middagsgjester, invitere til fest eller klesvask. 

– Hjemmet er en forlengelse av hvem vi er og vi er alle ulike. Hjemmene våre må bygges for ulike typer liv. Vi stemmer for hjem med multifunksjonelle rom, flyttbare vegger og fleksibel møblering og planløsning. Hjemmet er et lerret og du er kunstneren, men da må du ha virkeplass, sa Selvakumaran fra scenen. 

– Urettferdig sammenligning

Arkitektur fikk også noen korte ord med Selvakumaran og Sagbakken etter arrangementet. 

– Vi løser ikke alle problemer med bokvalitet, men prøver å snakke om noe litt mer relaterbart og menneskelig, frakoblet markedet, prosesser og lover og regler. Vi ville finne de verdiene i en bolig, som går utover det basale. De tingene som gir livene våre mening, sier Sagbakken til Arkitektur. 

– Dere sammenligner det beste med det dårligste. Hvis man bor trangt med Laila-løsning og lite dagslys, er det kanskje litt provoserende å sammenligne deres hjem med Villa Furulund?

– Vi er klar over at det er en urettferdig sammenligning, men vi bruker den bevisst for å understreke noen tydelige kvaliteter som en bolig bør ha. Det er små grep som skal til for å sikre universelle kvaliteter i alle boligene våre, sier Sagbakken. 

Et nytt opprør

Et knippe ansvarlige var invitert til å stå til ansvar for dagens situasjon. Her var det representanter fra eiendomsmeglere, arkitekter, Obos og myndigheter.

Tamina Sheriffdeen Rauf (Ap), fraksjonsleder for byutvikling i Oslo, fikk æren av å oppsummere arrangementet. 

– Det virker ikke som om man har hatt fokus på bokvalitet blant dem som har bygget boliger i Oslo de siste årene. For noen dager siden snakket vi om arkitekturopprøret på denne siden, men jeg vil at vi alle skal bli med på noe nytt – og kalle det bokvalitetsopprøret! 

Selvakumaran og Sagbakken var fornøyd med responsen fra paneldeltakerne. 

– Det virker som alle aktører har dårlig samvittighet, men alle har nok gode intensjoner og vil bygge bra. De menneskelige verdiene vi snakker om blir borte på veien, så kanskje en påminner som dette kan hjelpe. Vi er også klar for bokvalitetsoppøret! slo studentene fast.