Tradisjonstilbygg vant folkepris

Tanngarden fikset

Lund tar imot Arkitektur i deres kontorlokaler i Strandgaten, før befaring en kort rusletur unna i Knøsesmauet. Tilbygget er noe av det minste Lund & Laastad har tegnet og er plassert i en historisk og urban kontekst – hyppig fotografert av turister på byvandring. 

– Dette er fortetting i en svært tradisjonsbunden gate. På mange måter var dette arealet en manglende tann i en tannrekke. Tidligere eier hadde ikke gjort noe på 30 år og hovedhuset fra 1860 var preget av ikke så tradisjonsbevisste grep, som innsatte husmorvinduer, ikke tilpasset gaten ellers.

Treffer tømrer på veien

Det nå prisbelønte tilbygget erstattet en eldre bod og gjorde at huseier kunne bli boende med sin familie på fire. Huset er også blitt så bra som det har blitt på grunn av tømrer Espen Tufta.

Lund beskriver han som «kjempeflink, samvittighetsfull og ærgjerrig» og idet vi er på vei til befaring i Knøsesmauet, viser Bergen seg som den store småbyen den er. 

For i et stillas utenfor hjemmet til bergenskunstneren Thomas Breivik (1923-1999) dukker den ærgjerrige tømreren Tufta opp. Han monterer takutstikk i sedertre og originale detaljerte rosetter i bjørk.

Tufta hopper ned fra stillaset og blir med på intervju og befaring. 

Utenfor tilbygget i Knøsesmauet forteller han om huset som er bygget med blant annet vekslende panelbredder, klassisk omramming, hjørnebord, takutstikk og takrenner, tilpasset været og tradisjonell vestlandsk byggeskikk.

– Jeg liker veldig godt å jobbe med denne typen tradisjonell arkitektur. Hver dag er en ny utfordring. Også er det bra å være med å lage noe som er fint og tilpasset byen. Det var noe som manglet her før vi bygde dette huset, sier Tufta.

Vekslende panelbredde

All furukledning kommer fra sagbruk i nabokommunen Osterøy. Den vekslende panelbredden henger igjen fra den tiden de brukte det de hadde av materialer. 

– Den variasjonen var i lang tid ikke-estetisk, men i vår generasjon synes vi den variasjonen er veldig estetisk og vakker, sier Lund. 

– Det var viktig for meg at jeg ikke la en liten og stor konsekvent etter hverandre, men at vi vekslet mer organisk, supplerer Tufta. 

Arkitektene har vært helt avhengig av en tømrer av Tuftas kaliber. 

– Veldig ofte treffer man på håndverkere som gjør som de selv vil. Når vi arkitekter ikke er på byggeplass hver dag lenger, er det nødvendig at tømreren spør når de trenger avklaringer. Tufta er helt genial, både fordi han vet hva han driver med, men også fordi han vet å spørre. 

Yrkeskjærligheten går begge veier. 

– Jeg har jobbet med arkitekter som ikke har målsatt noen ting, der de nesten bare har laget et bilde. Det synes ikke jeg er godt nok. Jeg finner ut av det, men det er veldig kjekt å jobbe med sånne proffe folk som her, sier Tufta. 

– Hva tenker du om å vinne Folkets pris? 

– Jeg bygde det jo opp helt alene, så det er også veldig kjekt. Jeg tror folk ser et hus som gir dem noe. Noe som passer inn i gateløpet og noe helt annet enn de andre kandidatene. Er det ikke dagens modernisme dere kaller det for? Det finnes jo noen eksempler her i nabolaget på noe av det styggeste vi bygger nå for tiden. 

Forandrer arkitekturen

Den nye kategorien «Folkets pris» faller i god jord hos arkitektene. Lund mener det er på høy tid at byens innbyggere får være med å bestemme prisvinnerne. Deres prosjekt fikk hele 46 prosent av de over 3000 stemmene. 

– Jeg tror vi ble stemt frem fordi det er et klassisk hus, håndgripelig og noe folk kjenner igjen. Arkitekturopprøret har forandret oss, andre arkitekter og opinionen rundt arkitektur. 

– Hvordan har det forandret dere? 

– Jeg har alltid vært konservativ, men opprøret har bare gjort meg enda mer konservativ. Helt siden jeg studerte har jeg likt den italienske arkitekten Aldo Rossi (1931-1997), som skrev bøker om folkets oppfatning av «hva er et hus».

Kassehusenes tid forbi

Han forteller at da han studerte i Manchester på 1990-tallet møtte Lund opp i nyinnkjøpt tweed og skjorte fordi han trodde det var slik engelskmennene gikk kledd. 

– Jeg hadde sett Agatha Christie på tv, men skjønte fort at de unge i Manchester gikk med militærklær og hadde dreads. De bare lo av meg, ler han. 

– Hvordan har opprøret snudd bransjen? 

– Jeg ser at det har snudd fra funkishus og kassebygg til at vi må tvinge oss selv til tenke mye mer på estetikk. Arkitekturopprøret presser oss til å tenke estetikk i mye større grad. 

– De er ikke en stein i skoen? 

– Nei, de er absolutt ikke en stein i skoen. Det er bare positivt at vi utfordres på både skala, materialitet og stedets stolthet. I Knøsesmauet tenkte vi kun på hva som var Bergen- og Nordnes-arkitektur – ikke å lage noe i kontrast. Dette huset kunne for eksempel ikke stått i Oslo. Sånn skal det være. 

– Men på nettsidene deres er det flere bygg opprørerne ville kalle for kassebygg? 

– Jada, vi gjør alt mulig og er fleksible. Samtidig er vi avhengig av oppdragsgiver. Tendensen er likevel at vi i stadig større grad ønsker å være tro mot historikken og den gamle arkitekturen. 

Plass til barn og katt

Så kommer også huseier Mads Skeie ut fra det nye hjemmet sitt. 

– Gratulerer! Du må komme ut, sier arkitekten. 

– Hvordan føles det å bo i et prisbelønt hus? 

– Det er supert. Vi ble vel alle overrasket over at vi ble både nominert og at vi vant. Det var Svein Erik (Lund) som kom med skissene og forslaget, men vi likte det vi så og synes det var veldig fint at det ble tegnet i tradisjonell stil. I tillegg har vi fått plass til hele familien, to barn og en katt, som gjorde at vi kunne bli boende i sentrum. Det er kanskje det viktigste.