Vi må snakke om estetisk bærekraft

Mangelfull opplæring

Problemet jeg ser med mye av arkitekturen som skapes i dag, er den globaliserte estetikken som har vært gjeldende de siste 20 årene, og hvordan økt mobilitet har ført verden tettere sammen. På grunn av dette blir bygningene likere og likere på tvers av landegrenser og kulturer, og de kunne vært plassert hvor som helst i verden. Lokale referanser, byggeskikk og stedstilpasning blir ikke prioritert.

Som nyutdannet mener jeg den grunnleggende utdannelsen ved arkitektskolene i mange år har lidd under mangelfull opplæring av studentene i disse temaene, særlig hvordan farge- og materialbruk henger sammen med formgivningen av bygninger. Ved NTNU er grunnkurset form og farge i drastisk endring, og man sikter nå på å gi studentene grunnleggende og viktig kunnskap om hvordan form, farge og lys henger sammen når man skaper arkitektur. Dette er et stort steg i riktig retning, og forhåpentligvis kan dette bidra til at vi ser en sterkere vektlegging av estetikk blant fremtidens arkitekter.

Materialvalg spiller en viktig rolle når vi diskuterer estetisk bærekraft. For hvem ønsker å ta vare på bygg utført i materialer som forringes etter kort tid? Hva skjer med en bygning som nærmer seg slutten på sin levetid, og mangler denne visuelle kvaliteten? Oslos byantikvar, Janne Wilberg, sier i et intervju med Bane Nor Eiendom at «det viktigste er å bygge i god kvalitet», slik at bygget tåler bruksendringer.

Bruk av kvalitetsmaterialer gjør også at bygget kan stå seg og se pent ut i flere år. Dersom et bygg er utført i vakre og varige materialer, ser også viljen til å ta vare på bygget å være større, og vi ser at det kan få et nytt liv og bli brukt i flere år. Jeg kan ikke se for meg at det samme vil skje med mye av dagens byggeri, som i stor grad utføres i billige materialer som fasadeplater, som sjelden står seg pent over tid. Det urovekkende med tempoet og kvaliteten på mye av dagens byggevirksomhet er hvor lite følelser det skaper hos folk, og hvor fort det kommer til å forringes og føles passé.

Ingenting er tidløst

Hva som er vakkert, er et subjektivt tema og derfor vanskelig å gi noen universell fasit på. Problemet med begreper som «tidløst» og «moderne» er at arkitekturen alltid vil bære preg av tiden den skapes i, og derfor er det ingenting som er verken tidløst eller moderne. Hva som er vakkert, vil alltid bære preg av vår tids trender og idealer. Kan vi derfor si at estetisk bærekraft må være noe som er varig og harmonisk, og som ikke lar seg påvirke av trender, men taler til generelle regler for estetikk?

Jeg skal forsøke å peke på det jeg mener er noen prinsipper som til sammen kan skape visuell kvalitet som kan stå seg over tid. Jeg prøver på ingen måte å si at vi skal kopiere tidligere stilepoker, men at det er lov å la seg inspirere av prinsippene som var vellykkede fra de ulike retningene, og tolke og implementere dem i vår tid.

• Visuelt hierarki: Orden og struktur, fritt for rot og uorden. Linjer som møter hverandre. Overflater frie for kaotiske påfunn. Symmetri og proporsjonalitet.

• Varige kvalitetsmaterialer: Materialer som blir vakrere med tiden, og ikke omvendt. Taktilitet i overflaten. Eksempler: teglstein, pusset tegl eller betong, treverk, kobbertak.

• God fargebruk: Variasjon i fargene og gjerne basert på stedets historiske farger eller farger som går igjen i omgivelsene der bygget står.

Basert på dette vil jeg trekke frem noen eksempler på betydningen av estetikk for hvordan vi velger å ta vare på bygninger, og hvordan det potensielt kan gi arkitekturen en gyldighet og lengre levetid utover vår samtid.

Tydelige føringer

Nybyggene på Nygårdsplassen i Fredrikstad stod ferdige i 2020, og er et utmerket eksempel på hvordan lokale referanser, robuste materialer, god fargebruk og utforming samt en hensynsfull tilnærming kan skape arkitektur som kommer til å bli stående i mange år fremover. Her har utbygger satt tydelige føringer og krav til arkitektene, og selv om arkitekturen er tydelig inspirert av de eldre byggene rundt, er det ingen tvil om at den er skapt i vår tid.

Gråbeingårdene på Tøyen i Oslo, som er tegnet av Georg Rudolf Haeselich og oppført mellom 1886 og 1894, er et eksempel som viser hvordan bruken av kvalitetsmaterialer kan gi bygninger en lengre levetid. Leilighetene hadde et dårlig rykte, siden arealet var utnyttet til det ytterste, og de var svært trangbodde. Utførelsen kan ha vært ansett som sparsommelig, da fasadene var upussede og uten dekor i en tid hvor puss og stukkatur var idealet, men det kan også ha vitnet om at teglen var av høyere kvalitet. I senere tid har gårdene blitt renovert, leiligheter slått sammen, sanitæranlegg har blitt oppgradert, og bakgårdene har blitt åpnet og tilført trær, gress og blomster. At disse gårdene, som hovedsakelig ble assosiert med trangboddhet og sosiale problemer, i dag står på byantikvarens gule liste som bevaringsverdige, vitner om at disse byggene bærer en kvalitet som har gitt dem muligheten til å stå i over hundre år.

Et tredje eksempel viser hvordan estetikken kan bidra til at en helt vanlig gate blir en attraksjon. Fargegaten, eller Øvre Holmegate som den egentlig heter, var en vanlig gate i Stavanger sentrum med små hvite trehus og grå asfalt. Frisøren Tom Kjørsvik fikk ideen om å fornye gaten på begynnelsen av 2000-tallet. Kunstneren Craig Flannagan laget fargeplanen for å male husene, og fire år senere var fargeleggingen gjennomført. Biltrafikken ble fjernet.

I dag er gaten et populært mål for turister fra inn- og utland og et attraktivt sted for bedrifter å etablere seg. Selv om fargene som er brukt, ikke er tradisjonelle fasadefarger, fungerer de som et konsept og for å skape oppmerksomhet rundt og øke handelen i det som har vært en lite besøkt gate i randsonen av sentrum. Følger man de samme prinsippene Fargegaten har fulgt, med tanke på helhetlig fargesetting med god variasjon, kan dette fungere flere steder for å skape mer liv i monotone gater.

Stor risiko

Jeg mener at dersom vi fortsetter å bygge i den samme generiske, monotone og monokrome stilen som dominerer i dag, risikerer vi at hele områder kommer til å oppleves som utdaterte, umoderne og utrivelige etter kort tid. Burde ikke målet vårt, når vi bygger for de neste hundre årene, være å skape arkitektur som er bærekraftig både for miljøet og for vår trivsel?

Dersom det vi bygger skal ha som ambisjon å stå i flere generasjoner, må vi etterstrebe å skape arkitektur med en varighet utover vår egen tid. Vi som arkitekter kan ikke bare belage oss på å få presentert føringer og retningslinjer for estetikk. Vi burde selv være skikket til dette når vi skal praktisere i yrket vårt. Det krever selvfølgelig trening, men også vilje og argumentasjon i møte med utbyggere og oppdragsgivere. Det er tross alt vi som er fagpersonene når det gjelder estetikk, og den rollen må vi våge å ta.