– Vi vil bare si, med forsiktig innestemme, at det som bygges er dritdårlig

Brohytte og betongelementer

Vi er på besøk på kontoret til Jensen & Skodvin – som også huser Asbuilt-lageret. Asbuilt-serien dokumenterer utvalgte prosjekter av høy arkitektonisk kvalitet, med komplette arbeidstegninger, fotografier og essays.

De tre nye Asbuilt-bøkene, som lanseres onsdag, er valgt av ganske ulike grunner. Lie Øyens enebolig Tussefaret er særlig interessant i kraft av sin bruk av betongelementer. 

Manthey Kulas hytte på den svenske vestkysten, Månen, utmerker seg ifølge Asbuilt-redaksjonen for sin spesielle konstruksjon, der den spenner som en bro over terrenget mellom to koller. Her har samarbeidet med ingeniør Finn-Erik Nilsen vært sentralt, og boka inneholder flere av Nilsens skisser. 

Mens den siste boka, om Vigsnæs+Kossberg++-prosjektet Wesselkvartalet i Asker, konsentrerer seg om forutsetningene for å lage et godt leilighetsbygg.

Det er altså i de store boligprosjektene at kvalitetsforskjellen er tydeligst, mener Jensen og Skodvin.

– Så kan man spørre, er det arkitektenes feil? Er det byggherrene? Hvorfor står det så dårlig til med det Obos og Selvaag bygger, spør Skodvin.

Meler sin egen kake

Wesselkvartalet er en liten gul prikk øverst på skalaen, som likevel ikke klarer å trekke den nedadgående kurven opp. I essayet som innleder boken har Skodvin forsøkt å finne ut hvorfor dette prosjektet har blitt så vellykket, i en tid og en bransje hvor det på ingen måte ligger til rette for arkitektonisk kvalitet i større boligprosjekter.

– Dette prosjektet skiller seg nemlig veldig ut, mener Skodvin. 

Han har sett nærmere på Selvaag og Obos, og funnet ut at Selvaag hadde en gjennomsnittlig margin på 20 prosent over ti år, noe som er mye mer enn i næringslivet generelt, og i hvert fall enn byggebransjen. 

– Hver gang de setter arkitekten på sidelinjen for å spare penger, fordi de mener de vet selv hvordan det skal gjøres, så gjør de ikke boligene billigere, fordi det er det markedet som bestemmer. Når det er underskudd på boliger blir boligene dyre likevel. I stedet sitter de og meler sin egen kake, sier Skodvin, og fortsetter:

– Obos på den andre siden er jo ikke et AS en gang. De tjener bare penger til seg selv. 

– Grenser til nepotisme

Det det koker ned til er at det er en slags kvalifikasjon å være utvikler, mener han.

– Du må forstå en del sammenhenger utover regnskapet. Hvis du ikke forstår de sammenhengene, eller er opptatt av dem, så vil det aldri bli bra. Da vil du aldri ha oppmerksomheten rettet mot de forholdene som ikke er åpenbart synlige på bunnlinja. Da tenker du ikke på uterom, fine innganger, dagslys eller vindusareal i forhold til dybde på leilighetene, og så videre. 

Det som skjedde i tilfellet Wesselkvartalet, er at noen tilfeldigheter sammenfalt, mener Skodvin.

– Det grenser til nepotisme, med folk som kjente hverandre og bodde i området, og med en utvikler som er litt opptatt av disse tingene. Når man selv bor i området så vil man helst slippe å skjemmes når man går forbi et hus man har bygget. 

Håkon Vigsnæs er selv fra Asker, og kjenner Espen Tandberg fra Tandberg Eiendom fra langt tilbake. Tandberg på sin side kjenner Tor Arne Midtbø, kommuneplansjef i Asker, fra speideren.

I tillegg har Tandberg utviklet en portefølje som er en blanding av salg og utleie, påpeker Skodvin.

– Det aller viktigste tror jeg er at man har en utbygger som har et snev av interesse for arkitektur, og som ser det som noe mer enn bare et nødvendig onde som må ha med fordi loven krever det. Selvaag og Obos skryter jo av at de overkjører arkitekter, sier Skodvin.

– Fantasiløse utbyggere

Hvis Selvaag hadde tjent 15 prosent i gjennomsnitt i stedet for 20 prosent, så hadde det vært ganske mye penger å putte inn i litt bedre arkitektur, mener Skodvin.

Oslo kommune bygget Ullevål Hageby med store tap, og etterhvert skjønte alle at det ikke nyttet at kommunen skulle være utbygger. Men ser man på for eksempel Torshov, som også kommunen bygget, er det et prakteksempel på hvordan få til ekstremt høy utnyttelse med forholdsvis moderat høyde, og gode dagslys og solforhold, påpeker Skodvin.

– Den tråden er det veldig få som tar opp. Utbyggerne er så fantasiløse, at det er ingen som kikker på det tilfanget av eksempler som finnes, og ser på hva som er grunnen til at ingen vil kjøpe en Obos-leilighet fra etter krigen, mens alle vil ha en fra før krigen. Det er jo en grunn til det: Planløsningene er bedre, leiligheten er finere, materialene er mer solide, alt funker bedre. Det har vært noen hjemme da det ble laget.

Mer skam

– En ting som kanskje mangler litt i den bransjen, er skam, sier Jensen og ler.

– Skam er jo noe som gjør at folk beholder et minimum av anstendighet. Det er en skamløs bransje, uten noen følelse av kulturelt ansvar for at man bygger en by for de neste 100 årene. Det er hit and run for mest mulig penger.

Med en egenkapital på over 50 milliarder, kunne Obos lagt penger i høyere kvalitet, mener Jensen. 

– Det de sier er at de trenger å ha en sånn solid bunnkapital for å kunne bygge uavhengig av konjunkturer. Men de gjør jo ikke det, nå har de satte mange prosjekter på vent. Eller så sier de at de sparer penger sånn at kundene skal kunne kjøpe billigere leiligheter, men samtidig innrømmer de at det ikke er sånn markedet fungerer.

Utvikler som blir i området

– Nå høres vi veldig sinte ut, men vi er ikke det altså, sier Jensen.

– Vi vil bare si, med forsiktig innestemme, at det som bygges er dritdårlig. Det syns vi man kan si. Arkitektonisk kvalitet handler jo om dømmekraft, og det er dette vi har holdt på med hele karrieren. Vi har vært lærere i alle år, og kan si at dette står til stryk. At man kan komme unna med det i Norge, uten å bli blamert, er kanskje et symptom på at vi har blitt for rike for fort, og ikke fått med oss den forpliktelsen det er å ha penger.

Tilbake til Asker og Wesselkvartalet: Et interessant aspekt ved prosjektet er at utvikleren blir i området og eier næringslokalene i første etasje, påpeker Skodvin.

– Det de sier er at hvis det går bra i Asker sentrum, og folk har lyst til å bruke pengene sine der, så er det bra for dem, sier han, og viser til Heggedal, hvor han selv bor, og hvor Tandberg Eiendom og Vigsnæs+Kossberg også står bak Sentrumsgården.

– Der møter jeg Espen Tandberg som går og samler sammen handlevogner i parkeringskjelleren. Det er ikke det at han er noen engel, han kaller seg kremmer og det er han. De vil tjene penger, men de ser det hele i et litt større perspektiv, fordi de også er eiere, de bryr seg om hvordan det går med prosjektene. Hvis det du bygger skal avhendes den dagen det er ferdigstilt, så har du ingen følelse av ansvar utover garantiperioden.

Sildegarn på sjøen

– Jeg tror Arkitekturopprøret har berørt skamnerven hos en del utbyggere. Kanskje det er deres store bidrag til norsk arkitektur. De har mye større moment enn sånne gamle grinebitere som oss. Kanskje kan det føre til en ordentlig endring, hvis det blir vesentlig mer skam blant utbyggere. Noen bør si: skam deg, sier Jensen, og påpeker at vi må få med at dette er sagt med glimt i øyet. 

Man kan se den samme tendensen på Island, mener Skodvin, hvor han mener de er akkurat som i Norge, bare enda mer ekstreme.

– Jeg tror det er noe med kulturer som oppstår i et klima og miljø hvor det er veldig korte vinduer. Hvis du skal tørke høy eller fiske sild, er det et bittelite vindu. Du må være rask og agere, og så tenker du etterpå. Da gjør man gjerne masse feil. Vi har kanskje tatt med den metoden inn i et moderne næringsliv med veldig mye velstand. Det var ganske vellykket da du bare kunne slippe alt du hadde i hendene og få et sildegarn på sjøen, men det er noe annet å jobbe sånn med byutvikling.

Obos og Selvaag svarer

Forelagt kritikken fra Skodvin og Jensen svarer Kristoffer Gregersen fra Selvaag Bolig følgende: «Vi tar selvfølgelig arkitektur og kvalitet på alvor og bruker anerkjente arkitekter i våre prosjekter. Ut over det har vi ingen kommentarer til disse påstandene». 

Obos på sin side skriver følgende i en e-post til Arkitektur: «Obos har bygget gode byer og steder i snart hundre år. Og alt vi har bygget står fremdeles godt og folk lever gode liv der. Vi bruker alltid dyktige og anerkjente arkitekter, og bygger med en kvalitet som varer i generasjoner. Selvfølgelig må Obos som alle andre utbyggere tjene penger for å ha en sunn drift som gjør at vi kan investere i ny boligbygging. Og vi bygger også nå – i vanskelige tider.»

De tre nye Asbuilt-bøkene lanseres onsdag 6. desember kl. 15.00 på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.