Vil fylle tomme bygg med midlertidige leiekontrakter

Er dette noe arkitekter kan gjøre noe med? Ja, mener Kim Pløhn, som sammen med grafisk designer Petter Torgersen Myhr har startet initiativet Tom Rom, hvis mål er å fylle disse ledige lokalene med midlertidige leiekontrakter.

– Veldig mange lokaler i Oslo står tomme. Det er et paradoks, når det samtidig er et kjempestort behov for steder å være for alt fra kunstnere og småbedrifter til hobbyprosjekter og nabolagsinitiativer, sier Pløhn.

Detektivarbeid

Med Tom Rom forsøker han å finne måter å ta i bruk lokaler som snart skal ut i prosjekt, og som ikke er relevant for det konvensjonelle leiemarkedet fordi kontraktene blir for uforutsigbare og kortsiktige.

– Bygningene som står i den situasjonen er egentlig veldig interessante. De er nesten alltid i god stand, og det er som regel ingenting i veien med bygningsstrukturen. Likevel blir de vurdert til å ha lav verdi. Det er en interessant arkitektonisk problemstilling. Hvorfor skjer det? Med eierskifter, planprosesser og ulike leietakere, ender det ofte med at byggene blir stående brakk, i påvente av noe nytt. Da kommer vi inn, og fasiliterer midlertidige prosjekter.

Å finne tomme bygg er litt detektivarbeid, forteller Pløhn. Han følger planprosesser, prøver å skjønne hvor det oppstår transittfaser, som gjør at bygg blir stående tomme. Ofte hoper det seg opp når et område skal ha en helhetlig utvikling.

– En annen måte er å bare gå rundt og kikke, forteller han.

Neste ledd er å kontakte gårdeier. Tom Rom leier lokalene direkte fra eieren, og så framleier til de som ikke har anledning til å leie hele lokalet selv. Foreløpig har dette foregått gjennom jungeltelegrafen.

«Grønn liste» med bygg

Hvorfor blir eksisterende bygninger mindre verdsatt enn nye, og hvem står bak den verdivurderingen? Finnes det noen oversette verdier i de situasjonene?

– Dette er et praktisk svar på et spørsmål som egentlig har veldig stor arkitekturfaglig relevans, sier Pløhn.

Det er ofte økonomiske grunner til at byggene blir stående tomme, men ikke bare, mener han.

– Man blir gjerne dratt mot rendringene i nye prosjekter, eller mot det som er veldig gammelt og særegent, hvor vernemyndighetene også er interessert. Mens bygningene som ligger nærmere oss i tid ofte havner under radaren. Men det er jo disse bygningene som utgjør mesteparten av byene våre. Det er hverdagskosten.

I diplomprosjektet sitt kartla Pløhn denne typen bygninger, og lagde en grønn liste, til forskjell fra Byantikvarens gule.

– Det er jo blitt påpekt og kritisert i 30–40 år, men fortsatt er arkitekter alliert med markedets krav om at bygninger skal ha nyhetsverdi. Det er med og bidrar til at vi river 2000 bygninger hvert år. Og de nye bygningene er ikke nødvendigvis bedre, de er bare nye. Og etter noen år går også de ut på dato. 

Inspirert av Talking Heads

Å se med nytt blikk på eksisterende bygninger er også en mulighet for arkitekter til å vinne tilbake terreng og ta eierskap til prosjektering igjen, mener Pløhn.

– På venstresiden har man lenge tenkt at man må ta mer styring over byutviklingen, blant annet med mer vern. Men egentlig burde det være et tverrpolitisk prosjekt for faget: Territoriet for arkitekter er i dag redusert til et minimum. Det finnes andre måter å jobbe med prosjektering på. Hva som vurderes til å ha arkitektonisk kvalitet og verdi er veldig forskjellig for eksempel på skolene enn i kommersielle prosjekter, sier han.

En annerledes måte å prosjektere på, er å la seg inspirere av 1980-tallsbandet Talking Heads legendariske konsertfilm Stop making sense, forklarer Pløhn: Den begynner med frontfigur David Byrne alene på scenen med en gitar. For hver nye låt kommer det et nytt instrument og menneske inn på scenen, som gradvis fylles opp, og til slutt ikke er til å kjenne igjen.

– Det handler om bygge prosjektene opp fra bunnen av, og lære av det som allerede er der. Da må man bruke god tid, og finne en slags tematikk man kan jobbe med og spinne videre på. Det er selvfølgelig også en fremgangsmåte som lar seg forene med et lavt budsjett.

Vil åpne for ideelle aktører

I et pågående prosjekt på Vålerenga deles to store fabrikkhaller inn i mindre rom, kun ved hjelp av teip på gulvet, som i Lars von Triers film Dogville. 

– Å få mest mulig ut av minst mulig, er en nøkkel man må øve mer på. Det handler selvfølgelig om ressursbruk, men det gjør også at man stiller noen spørsmål om hva som er vurderingskriteriene for et prosjekt. Noen ganger er det nok å flytte materialene som allerede er der rundt og skape nye konstellasjoner. Man trenger ikke nødvendigvis å tilføye så mye nytt. 

Kanskje naivt, har de tenkt: Kunne man ikke åpnet dem opp for ideelle aktører, nabolagsinitiativer, og andre som ikke har anledning til å komme inn på leiemarkedet? 

– Hvordan kan vi rigge et slags prosjekt og en kontraktsmal som lar oss få til det? Det er det vi har gjort nå, laget en mal som er spiselig for alle parter. Det gir oss litt frihet til å sjonglere ulike behov og arealer, sånn at vi kan frigjøre en andel til gratis bruk for ideelle aktører, sier Pløhn, og avslutter: 

– Det er viktig at de som er med skjønner hva slags prosjekt dette er og hva ambisjonen er, man må gå med på en lavere standard, midlertidige løsninger, og å gjøre mer selv: Nedenfra og opp, og veien blir til mens man går. Men det er en god pris, og man får være med og undersøke mulighetene som ligger i de eksisterende tomme rommene.