Vil gjerne bygge mindre leiligheter: – Det blir jo et hotellrom i praksis

– Unngå klasseskiller

«Min datter på 22 år ser på det å eie en smart og kul 25m2 leilighet som en drøm, og mulighet for å komme inn på boligmarkedet. Jeg tror det fins mange flere, også eldre, som ville foretrukket å bo i en liten kompakt leilighet, hvis dette åpner for et enklere liv og ønske om å bo i byen», skrev Ulseth videre.

– Hvorfor er det bra å senke minstekravet i leilighetsnormen?

– Det er flere grunner, den enkleste er at det med de lovene og reglene og det markedet vi har i dag, vil slippe flere inn på boligmarkedet. Så lenge vi må forholde oss til det markedet vi har, så vil flere små enheter åpne for flere, sier Ulseth til Arkitektur.

Samtidig må man ikke tenke at det alene løser alt, påpeker han.

– Men vi tenker at man må unngå klasseskiller og 300 000 kroner per kvadratmeter, hvor det bare er de som har råd til å betale for minst 50 kvadratmeters leiligheter.

Japanske tilstander

– Men hvor mye kan man egentlig senke minstekravet? Finnes det ikke en absolutt minste grense?

– Selvsagt er det grenser for hvor smått det kan være. Vi ønsker ikke japanske tilstander der mennesker bor i bokser for å få livet til å henge sammen. Dette unngår vi hvis vi åpner for ny leilighetsnorm, samtidig som vi jobber med smarte løsninger, nye boformer og helheten. Men i Oslo i dag har vi ganske mye å gå på, når vi snakker om gitte målgrupper: Frisører, sykepleiere, unge folk som er på sin første boligreise og drømmer om å komme seg inn på markedet.

Det er masse grep man kan gjøre med en ettroms, mener Ulseth.

– Det blir jo et hotellrom i praksis, men man kan ha deleløsninger, fellesløsninger og tjenester. Hvis man bare zoomer litt ut, og ser at det inngår i mer enn bare den ene privatboligen, nemlig et større boprosjekt som skaper nabolag. Det finnes nesten ikke i dag.

Ulseth er overbevist om at hvis man tar unge mennesker på alvor er det ikke noe problem å lage små leiligheter som er smarte, i tråd med tanken om «compact living».

Ikke redd for skrekkscenario

Han syns perspektivet i underskriftskampanjen blir for unyansert.

– Hele diskusjonen blir veldig unyansert når man ikke vil forholde deg til det markedet vi har. Jeg skjønner at skrekkscenariet er at det blir en slum med små leiligheter og mye gjennomtrekk, men dette handler om mange ting, blant annet at man ikke skal selge de første leilighetene til spekulanter. Hvis man lager ting til unge mennesker og andre som faktisk har lyst til å bo der, finnes det mange muligheter.

– Du snakker om det som om dette skal være midlertidige boliger for folk som skal videre på boligmarkedet. Men er det ikke bra at boliger er laget for å være permanente?

– Jo, men skal alle få rekkehus da? Noen ønsker å bo i byen, i stedet for å bo en time unna med kollektivtransport. Hva skal minstestandarden være, og hvem skal subsidiere det? Skal det bare være for de som har råd? Eller skal man tenke at man kan veie opp med felles løsninger, og utfordre reglene på en positiv måte.

Vil snakke med brukerne

Han frykter vi skal bevege oss i retning mange andre store byer i verden, hvor det bare er de med mest penger som har råd til å bo.

– Mange snakker som om alt var bedre før. Men hvis vi bare ser bakover forholder vi oss ikke til den boligpolitiske situasjonen, og hvordan for eksempel en frisør skal ha mulighet til å bo og jobbe i Oslo. 

Coera jobber med markedsanalytikere og gjør dybdeintervjuer med både unge og eldre mennesker, for å kartlegge hva som er viktig for dem. Det er mer enn bare størrelsen, påpeker Ulseth.

– Det handler om hvordan man vil bo. Vi viser at 25 kvadratmeter med smart møblement kan fungere bra. Man må tenke på det litt som en bil, hva skal den brukes til? Noen ganger trenger man en Mini Cooper, andre ganger en varebil.

Det viktigste er å snakke med brukerne, mener Ulseth.

– Man må finne ut hva folk er ute etter, la folk definere bokvalitet selv, i stedet for at vi som arkitekter skal definere det for dem.