Y-blokka: En avslutning

Y-blokkas skjebne viser hvor dårlig vern kunst og arkitektur kan ha i Norge, mener fotokunstner Katja Høst. – Det var aldri noen hjemmel, rom eller vilje for bevaring, sier hun.

Picasso bildet på endeveggen av Y-blokka med et juletre foran

Y-blokka finnes ikke lenger i Regjeringskvartalet i Oslo sentrum. Torsdag 18. februar arrangerer Oslobiennalen og Nasjonalmuseet det digitale miniseminaret «Hvordan ta vare på den felles eide kunsten?». Arrangementet er en fotnote til kunstner Katja Høsts fotoprosjekt om Y-blokkas siste leveår og en kommentar til utstillingen «Bevegelser i betong. Arkitekten Erling Viksjø og kunstnerne».

Foto: Katja Høst

Y-blokka i Regjeringskvartalet står der ikke lenger. Til tross for aktivisme, utallige støttearrangement, lenkeaksjon og rettssak, ble ikke bygningen, tegnet av arkitekt Erling Viksjø, med kunst av Pablo Picasso og Carl Nesjar, reddet.

Likevel er vi ikke helt ferdig med Y-blokka. For hva kan vi lære av en av vår tids mest omtalte bevaringskamper? Torsdag ettermiddag arrangeres det digitale miniseminaret «Hvordan ta vare på den felles eide kunsten?» av Nasjonalmuseet og Oslobiennalen.

Seminaret er ment som en avslutning på fotoprosjektet til kunstner Katja Høst, som i fjor kom med fotoboken «Y-blokka», der hun dokumenterte betongbygningens siste leveår. Hun viser til fortellingen om Norges nyere kulturarv som Nasjonalmuseet Arkitektur løfter frem i utstillingen «Bevegelser i betong. Arkitekten Erling Viksjø og kunstnerne».

– I forbindelse med utstillingen så vi muligheten for å lage en kunstnerisk fotnote til denne fortellingen, som peker mot kulturminnevernets status i Norge. Samtidig blir seminaret og en tilhørende plakat som distribueres fritt en slags avsluttende kommentar til mitt eget fotoprosjekt om Y-blokka, sier Høst.

– Aldri rom for bevaring

Høst skal torsdag 18. februar snakke om sitt Y-blokka-prosjekt, mens Ole Giskemo Slyngstadli, leder i Oslobiennalen, vil snakke om integrert kunst i offentlig rom i Oslo, og ulike grader av institusjonalisering. Tilslutt vil Svein Bjørkås, direktør i KORO, fortelle om hvordan kunst i offentlige bygg forvaltes, og hvilke vernepolitiske utfordringer som kan dukke opp.

Seminaret blir derfor også en mulighet til å løfte frem det Høst mener er et for svakt kulturminnevern i Norge.

– Etter Y-blokka er det viktig å drøfte om vår kulturarv er godt nok beskyttet i dagens forvaltning. Etter at beslutning ble fattet i statlig reguleringsplan i 2014, var det aldri noen hjemmel, rom eller vilje til å gjøre om på denne, selv om et bredt fagmiljø protesterte, sier Høst.

Hun mener «sikkerhet» konsekvent har vært eneste argument for rivning, og at bevaring aldri ble tilfredsstillende utredet.

– Nå bør vi diskutere hva som skal til for at kulturminnevern blir tungtveiende nok, slik at vern i det minste alltid utredes grundig.

Portrett av Katja Høst — Katja Høst, fotograf og kunstner, dokumenterte Y-blokka over tre år. Prosjektet har blant annet blitt til den nylig utgitte boken «Y-blokka» og avsluttes med miniseminar og gratis plakatutdeling.
Foto: Katja Høst

portrett av Ole Slyngstadli — Ole Slyngstadli, leder for Oslo-biennalen, mener lærdommen etter Y-blokka er at offentlig kunst bør kurateres mer bevisst. – Mitt hovedanliggende er å gjøre noe med hvordan kunsten samles, plasseres, kurateres og formidles i fremtiden, sier han.
Foto: Mette Tronvoll/Oslobiennalen

Det felles eide

Ole Slyngstadli, leder av Oslobiennalen, forklarer at prosjektet til Høst er et slags nøkkelprosjekt for biennalen, som har et mål om å gjøre Oslos borgere mer bevisst på byens felles eide kunst. Han merket i 2018 at både norske og internasjonale kunstnere de jobbet med, var opptatt av Y-blokka, Regjeringskvartalet og den integrerte kunsten.

– Høst går på mange måter til kjernen av denne interessen med sitt fotoprosjekt. At vi også delte ut Høsts bilder, i form av gratis postkort, gjorde det til et ekstra demokratisk prosjekt – hvor det nettopp understrekes at bygget og kunsten er felleseie, sier Slyngstadli.

Men først og fremst er Høsts bilder kunst, understreker han.

– Dette er et solid kunstverk, som har stor interesse som verk og estetisk kunstnerblikk på anlegget, og er mye mer enn et debattinnlegg.

– Bør kurateres bedre

Kunsten i og på Y-blokka skal tas vare på og gjøres tilgjengelig i et nytt Regjeringskvartal. For biennalen er det likevel viktig å nå tenke fremover og forsøke å hindre at et lignende tap for offentlig kunst og arkitektur.

– Sett opp mot hvor unik den integrerte kunsten var, er det forbausende å registrere at den ikke hadde større folkelig beskyttelse. Mitt hovedanliggende nå er derfor å gjøre noe med hvordan denne kunsten samles, plasseres, kurateres og formidles i fremtiden.

Ukjent kunst

Slyngstadli viser til en undersøkelse, utført av Oslobiennalen, som viser at sentrale kunstverk i Oslo er nærmest ukjent for byens borgere. I undersøkelsen kom det frem at «Nøkkelmannen» på Solli plass av franske August Rodin (1840-1917) og «Large Arch» på Bygdøy av britiske Henry Moore (1898-1986), bare var kjent for mellom 2-4 prosent av byens befolkning.

– Dette er virkelig «rosinen i pølsen»-verk i Oslo, og jeg gjetter at «Fiskerne» ville fått noe større prosentandel på samme tidspunkt. Det sier meg at behovet for økt formidling av den integrerte og utplasserte kunsten er stort. Vi må snakke med publikum der de er og forstå at det aller viktigste er at byens befolkning blir kjent med kunsten i byen. Da vil interessen fra tilreisende følge.

Klar for diskusjon

Dette kan ifølge Slyngstadli være en nøkkel også for å styrke kulturminnevernet. Vet folk hva som finnes, og kjenner verdien, vil man også lettere motiveres til beskytte verkene mot mulige farer.

– Vi kan gjerne rase over politikere som tenker økonomi foran kulturminner, men jeg vil gjerne spørre bredere og tenke at faren for å miste ting av stor verdi, vil minske jo større oppmerksomheten og kunnskapen er i befolkningen. Det er der dagens diskusjon bør begynne.

Y-blokka bak gjerder — – Til sist tar [hun] dette bildet med presenningen – nærmest som luen den dødsdømte fikk over hodet før halshuggingen, sier biennalesjef Ole Slyngstadli om Katja Høsts plakatbilde, som deles ut gratis av Nasjonalmuseet og Oslobiennalen..
Foto: Katja Høst

Gratis plakat

I tillegg til seminaret er et av Høsts bilder trykket opp i plakatformat. 1500 plakater skal fordeles til Nasjonalmuseet og Oslobiennalen, hvor de deles ut den dagen korona tillater det. Bildet viser en delvis tildekket bygning, hvor kunstverket «Fiskerne» til Picasso og Nesjar er pakket i plastpresenning.

– Den type integrert kunst i en bygning hører til sjeldenhetene og var et unikt verk i historien. Fotografiet av den integrerte kunsten dekket med plastpresenning blir en metafor for kulturarvens og kunstens status i regjeringens prosess – som om det ikke er nødvendig å se på, eller forholde seg til dette dersom man mener rivning er nødvendig av sikkerhetshensyn.

Slyngstadli vektlegger tiden det har tatt og prosessen i Høsts prosjekt gjennom tre år og fram til plakatbildet.

– Prosjektet endret seg; fra den tidlige fasen hvor hun dokumenterte byggets estetiske kvaliteter, konstruksjon og form som de ornamenterte søylene og vindusgestaltene til hun til sist tar dette bildet med presenningen – nærmest som luen den dødsdømte fikk over hodet før halshuggingen. Det blir nesten noe rituelt over det. At hun heller aldri fikk komme inn i bygget, er også et spesielt betegnende for hele prosessen.

Bygget i solidaritet

Høst var, som mange andre, egentlig ikke helt bevisst på bygningen før rivningsbeslutningen. I prosessen med å fotografere Y-blokka utvendig over mange år, lærte hun byggets formale arkitektur, plassen rundt bygget og byggets historie å kjenne.

– I dag ser jeg visjonen til Viksjø som et svar på hva slags samfunn arbeiderbevegelsen satte seg som mål å bygge i etterkrigstiden. Viksjø sitt regjeringskvartal skulle være et symbol på velferdsstaten og viste derfor til en del verdier vi kanskje har tatt for mye for gitt.

– Hva mener du med det?

– De verdiene som sto sterkt i den epoken Y-blokka ble planlagt og bygget, er under press i dag. Hvordan vi har behandlet bygget, blir et symbol på dagens viktige spørsmål: Hvor sterkt står solidaritetstanken og velferdsstaten i dag? Verner vi om den, eller lar vi den forfalle? Og hvis vi er på vei over i en annen tid, hva kommer i stedet for?