Arkitekt Trond Eliassen er død

– Et syn jeg vil savne

– Et stillferdig og vennlig menneske har gått sine siste runder om Vestkanttorget og Uranienborg kirke, forteller arkitekt Aina Dahle, som ofte så ham på vei til butikken fra hjemmet i Professor Dahls gate. 

– Det er et syn jeg vil savne. Stokk og pøs er lagt bort. Aldri mer vil han ta ordet ved venners taffel og ære kvinnene rundt bordet og berømme mat og drikke. I slike øyeblikk ble han en statsmann i format og tale, sier Dahle, som beskriver Eliassen som «lett på foten og rask i hodet». 

– De siste årene var han plaget av dårlig hørsel og syn, men humøret var på topp og oppfattelsen sylskarp. Han så dårlig og hørte dårlig, men forsto alt! Det vi andre kunne se og høre, formidlet han nært, varmt og selvopplevd, sier Dahle.

– Tok fart og stupte utfor kanten

Arkitektene Michael Ramm Østgaard og Bjørn Egner skriver i sitt minneord at Eliassen og kontorets arbeider er «kjennetegnet av sikker form, gode og solide materialer, vekt på godt håndverk og med respekt for omgivelsene og den bruk bygget skal ha».

«Han var en av de siste nestorene i norsk arkitektur etter krigen», skriver de. 

Arkitektene minnes Eliassen som en lystig mann, som fant på mye sprell, og deler blant annet følgende anekdote:

«På den tiden Aker brygge var skipsverft fikk kontoret komme på befaring for å se på en stor borerigg. Da alle var oppe på øverste dekk tok Trond fart og stupte utfor kanten 70 meter over sjøen. Et sjokk for alle, men han hadde selvfølgelig sett at det var et sikkerhetsnett like under dekket og lå der med et stort glis da forskrekkete ansikter kikket over kanten».

«I stille protest mot larmen fra skyttergravene»

Eliassen bygget seg hus i sin fars hage i Professor Dahls gate. Her står også fortsatt barndomshjemmet, villaen som faren Georg Eliassen tegnet i 1920 og mottok Sundts premie for. 

Byggekunsts tredje utgave fra 1982 var viet praksisen til Eliassen og Lambertz-Nilssen, eller «Trond og Billy», som de ble kalt på lederplass. Her skriver daværende redaktør Ketil Kiran følgende om duoen:

«Motstanderne i den såkalte postmodernisme-debatten har etter hvert inntatt posisjoner så fjernt fra hverandre at bare det groveste skyts når fra utpost til utpost. Skal vi dømme etter denne verbale granatkastingen, har arkitekter i dag valget mellom å slutte seg til en hær av livsfiendtlige rasjonalister eller lett parfymerte maskeradefigurer. Det er selvfølgelig ikke tilfellet. Det finnes arkitekter som, i stille protest mot larmen fra skyttergravene, skaper bygningskunst som motsier en slik forenkling av faget og opererer på tvers av skillelinjene i den pågående arkitekturdebatten. Slike arkitekter er Eliassen og Lambertz-Nilssen».

– Mellom det lavmælte og det djerve

Kiran avslutter lederen med følgende karakteristikk av kontorets faglige holdning:

«Eliassen og Lambertz-Nilssen har ingen akademiske holdninger til arkitekturens mål og mening som avgrenser dem mot mulige uttrykksformer. De definerer ikke sin arkitektur i forhold til flyktige tendenser og møter ikke oppgavene med postulerte standpunkter. Deres grunnholdning innebærer åpenhet overfor arkitekturens uttrykksmuligheter og de motsetningene som rommes i et byggeprogram. En åpenhet som gjør at standpunktene må tas igjen og igjen i erkjennelse av det helt spesielle i hver ny oppgave».

– Det er gøy å ha fått oppleve spranget mellom det lavmælte og det djerve som han og Billy og deres medarbeider-arkitekter gjennom årene pustet liv i til glede og helse. Det ble mange flotte hus av slikt, sier Aina Dahle, som også forteller at ingen utenlandsk arkitekt som kommer på besøk får reise fra Oslo uten å ha blitt vist Sjøfartsmuseet og Anthon B. Nilsen-bygget i Rådhusgata 27.