Arkitektens ansvar

– Aldri svart-hvitt

Gudmund Stokke og Kjetil Trædal Thorsen er sannsynligvis de to norske arkitektene med mest erfaring fra prosjekter i utlandet – både i demokratiske og udemokratiske regimer. Begge setter grenser for hvor de vil jobbe og hva slags krefter de vil tjene. Likevel er deres perspektiver på problemstillingen ganske ulike.

– Det er et veldig viktig spørsmål. Det er jo noe vi må ta stilling til, og som vurderer det fra land til land. Vi får mange interessante henvendelser fra Saudi-Arabia, men der er vi konsekvente og takker nei. Det er utelukkende på grunn av regimet og menneskerettighetssituasjonen, sier Gudmund Stokke, grunnlegger og designsjef i Nordic – Office of Architecture.

Stokke mener likevel at hver enkelt må gjøre seg opp sin mening i denne typen spørsmål.

– Det er aldri svart-hvitt hva svaret er i sånne saker. Det kan være gode argumenter for å jobbe et sånt sted, og det har jeg også respekt for.

De senere årene har Nordic blant annet hatt flere prosjekter i Kina.

– Det er stor vilje til å jobbe i Kina, både hos norske myndigheter og norsk industri. Alle er avhengig av samarbeidet med Kina. Det er et merkelig fenomen, fordi det er jo veldig mye å sette fingeren på der. Men det virker som det gjøres et slags unntak for Kina, sier Stokke.

Masterplan i Qatar

Ett av Nordics mest omstridte prosjekter er den nye flyplassen i Istanbul, som stod ferdig i 2016. Journalist Fredrik Drevon beskyldte Stokke for å opptre som den tyrkiske president Erdogans «hoffarkitekt», og mente Nordic bidro til å grønnvaske et byggeprosjekt som medførte store miljømessige ødeleggelser, blant annet ved hugging av 2,5 millioner trær.

Stokke avviste den gang kritikken som «virkelighetsfjern og usaklig», og understreket at den tyrkiske presidenten ikke hadde noen påvirkning på flyplassdesignet, og at det som erstatning for tapt skog ble plantet 10 millioner nye trær i regionen.

Etter debatten ble Stokke intervjuet i Arkitektnytt om etiske avveininger i utenlandsprosjekter.

«Det er land vi ikke ønsker å jobbe i. Og det kan jo hende at man synes et regime er så uspiselig at man ikke ønsker å jobbe der, selv om det ikke er i strid med norsk utenrikspolitikk», sa Stokke den gang.

Et land han imidlertid trakk fram som akseptabelt, var Qatar. I en konkurranse om å tegne masterplan i hovedstaden Doha i 2007, kom Stokke (da i Nordics forløper Narud Stokke Wiig) på andreplass.

«De har mange kritikkverdige forhold, men de driver en ganske opplyst politikk innen demokratisering, i kvinnesyn, i utdanning av befolkningen, som er vesentlig bedre enn andre av nabolandene. Absolutt ikke på norsk demokratisk nivå, men du kan se en bevegelse som går i riktig retning» sa Stokke til Arkitektnytt i 2016.

– Hva tenker du om de uttalelsene i dag?

– På det tidspunktet vi var involvert der nede opplevde jeg at det var en veldig positiv utvikling, blant annet i kvinners rettigheter, og det var en reell demokratibevegelse. Det bidro til at vi syns det var helt innenfor å jobbe der. Det er klart at det som har skjedd i forbindelse med fotball-VM har gitt problemstillingen en helt annen glød. Det tror jeg alle syns er trist. Både hvordan fremmedarbeidere er blitt behandlet og korrupsjonen som er blitt avdekket er selvfølgelig ikke akseptabelt, og det må man reagere på, sier Stokke i dag.

Vil ha internasjonal standard

Da flyplassen i Istanbul ble bygget kom det meldinger om urovekkende mange dødsfall. Ifølge Stokke var dette noe Nordic ikke fikk høre om underveis, og det er fortsatt uvisst hvor mange som døde.

– Men det var en tankevekker, og vi måtte stille oss selv spørsmålet: Har vi gjort nok? sier Stokke i dag.

Nå tegner Nordic ny flyplass i New Delhi. Som følge av erfaringene fra Istanbul, har kontoret under kontraktsforhandlingene fått inn en klausul som forplikter byggherren til å gjennomføre byggingen innenfor sosial akseptable lover og normer.

– Det har vært et sterkt fokus på HMS i det prosjektet, og vi er veldig fornøyd med å ha fått byggherre til å forplikte seg. Dette vil bidra til å minske antall ulykker, mener Stokke, som håper å få liknende klausuler inn i internasjonale kontraktsstandarder, sier Stokke.

Kultur og akademia

– Vi forventer ikke at alle er enige med oss i våre betraktninger, men kunnskapsgrunnlaget vårt gir oss god samvittighet i de beslutningene vi tar, sier Kjetil Trædal Thorsen i Snøhetta.

Med biblioteket i Alexandria ble kontoret tidlig konfrontert med hvordan man som arkitekt skulle forholde seg til autoritære regimer der menneskerettighetene er begrenset. Snøhetta vant konkurransen om prosjektet i 1989. På det tidspunktet het Egypts president Hosni Mubarak.

– Vi satte betingelser i prosjektet som forbedret arbeidstid, sanitære forhold, sikkerhetsrutiner, at arbeidere skulle få betalt månedlig i stedet for ukentlig, og så videre.

Erfaringene har lagt grunnlaget for hvordan kontoret jobber med kulturelle og akademiske bygg i hele verden.

– Det er det vi driver med i den typen regioner, og vi sier konsekvent nei til alt annet. Når vi har fortsatt med det er det fordi vi tror at det kan ha en effekt å være med og tilrettelegge for kultur som ellers er utilgjengelig og hvor likeverdig utdanning har vært en mangelvare.

Effekten ser man ikke før 15-20 år senere, mener Thorsen, og nevner at under den arabiske våren i Egypt ble biblioteket i Alexandria beskyttet av innbyggerne.

– For oss var det et slags bevis på at vi hadde nådd fram til studenter og publikum der.

Det er ikke bare i udemokratiske land man må huske på betingelsene for arbeidere på byggeplassen, påpeker Thorsen, og viser til prosjektet med nytt hovedkontor for avisen Le Monde i Paris. Her hadde en tredjepartsleverandør leid inn ikke-godkjent arbeidskraft.

– Det måtte vi rydde opp i, ikke minst siden Le Monde jo i hele sin historie har sloss for arbeideres rettigheter, forteller han.

Sier ja til Saudi-Arabia

Men i noen tilfeller må selv Snøhetta sette ned foten. Etter Russlands invasjon av Ukraina i år, trakk kontoret seg fra begge sine pågående prosjekter i Russland, et opera- og balletthus for Bolsjoj-balletten i Kaliningrad, og et opera- og balletthus med tilhørende kunstmuseum, kunstutdanning og hotell for Mariinskijballetten i Vladivostok.

– Vi står for det vi står for, uansett. Når man ikke en gang kan forsvare kultur eller akademia, og bidra til å rette på situasjonen med arkitektur, da må man ut.

I motsetning til Nordic er ikke Snøhetta fremmed for å ta oppdrag i Saudi-Arabia. I 2018 stod «Kong Abdulaziz senter for verdenskultur» i Dhahran ferdig, med landets første offentlige kino, samt auditorier, utstillingslokaler, museum og arkiver.

Før prosjektet ble satt i gang inviterte Snøhetta en rekke menneskerettighetsorganisasjoner, og andre som måtte ha innsigelser, til et heldagsseminar, for å snakke om hvilke aspekter som ville være viktige å løfte fram.

– Dette har blant annet resultert i at kvinner og menn deler inngang og kan blandes i salene. Alle sjetteklassinger i Saudi-Arabia må innom her nå. Dette er med og fostre kulturarbeidere og -forståelse på et helt nytt nivå. Nå kommer det en rekke filmskapere, kunstnere og skribenter ut fra systemet som er bygd opp rundt dette senteret. Vi er overbevist om at arkitekturen kan fungere som en scene for videreutvikling av kulturen, og gjennom det være med på å endre betingelsene, sier Thorsen.

I tillegg kommer land som Ungarn, der Snøhetta har valgt å samarbeide med lokalpolitikerne i Budapest, som står i opposisjon til Viktor Orbáns sentrale, mer autoritære regjering.

Gjennom «post-occupancy»-studier i etterkant av gjennomførte prosjekter, kartlegger Snøhetta effekten i detalj. Har prosjektet blitt som planlagt, og er det som var motivasjonen blitt oppfylt? I eksempelet biblioteket i Alexandria dreier det seg for eksempel om kartlegging av andelen kvinnelige ansatte, sammenliknet med andre egyptiske biblioteker, samt brukerundersøkelser og kartlegging av andelen tenåringer og barn.

– Arkitekter elsker prosjekter

«Arkitekter som jobber med megaprosjektet Neom i Saudi-Arabia, inkludert den 170 kilometer lange byen «The Line», må bestemme seg for om de er fornøyd med å bidra til en økologisk og moralsk katastrofe», skrev Adam Greenfield, forfatter, urbanist og arkitekturspaltist i The Guardian, nylig i en kommentar på nettstedet Dezeen.

Det futuristiske Neom-prosjektet er kronprins Mohammed bin Salman sitt prestisjeprosjekt, og etter at journalisten og dissidenten Jamal Khashoggi ble drept i Saudi-Arabias konsulat i Istanbul i 2018 trakk blant andre Norman Foster seg fra prosjektet.

Ifølge Greenfield blir mange arkitekter gjerne trukket mot rike, autoritære regimer, der de ofte kan få gjøre mer som de vil. «De regulerende og markedsstyrte kreftene man må forholde seg til i vestlige demokratier betyr at du aldri får mulighet til å utforske de ytterste grensene for fantasien din», skriver Greenfield polemisk.

– Kan det være tilfeller av at arkitekter er mer interessert i at de kan jobbe med et spennende prosjekt, enn de politiske og samfunnsmessige forholdene rundt prosjektet? Altså for å sette det litt på spissen: At man overser den politiske konteksten fordi man får jobbe med et prosjekt som er interessant arkitektonisk?

– Det er klart at vi arkitekter elsker jo prosjekter. Og det er noe som heter at kjærlighet gjør blind. Jeg kan bare snakke for meg selv, og syns personlig at det er veldig viktig å gjøre den etiske vurderingen, og la det være grunnlag for videre handling, sier Gudmund Stokke.

Han understreker samtidig at regimer stadig endrer karakter, og at dette er løpende vurderinger som må gjøres.

– Det kan være at det i noen år er en ledelse man må ta avstand fra, men man andre år vil være med og bidra i samfunnsutviklingen. Det er jo et viktig poeng, at man som arkitekt bidrar reelt i utviklingen av de samfunnene hvor man tegner, sier han.

– Pinlig nøyaktighet

Til tross for «regelen» om å fokusere på kultur- og akademia-bygg, jobber Snøhetta nå også med en ny t-banestasjon i Riyadh.

– Det handler om at dette er et spesielt prosjekt som åpner for autonom transport for både kvinner og andre deler av befolkningen som tidligere ikke har kunnet komme seg rundt i byen. Det er viktig miljømessig infrastruktur for en ellers veldig bilavhengig by.

Kina kan man også lett problematisere, mener Thorsen. Likevel har Snøhetta store prosjekter i landet, blant annet nytt bibliotek i Beijing og nytt operahus i Shanghai.

– Dette er helt innenfor de målsetningene vi har satt oss: Vi skal bidra til kulturelt arbeid som er med på å åpne og tilgjengeliggjøre kunnskap og forståelse. Det høres kanskje litt pompøst ut, men det er faktisk sånn det funker.

– Er det ikke likevel en fare for at man som arkitekt blir brukt som en brikke i autoritære regimers prestisjeprosjekter?

– Jo, absolutt. Det er derfor det er så ekstremt viktig med pinlig nøyaktighet. Man må ha et intern regelverk som sier klart når vi skal si nei og når vi skal si ja. Vi må kartlegge de langsiktige konsekvensene, og det må være på plass før vi sier ja. Det er ofte kjempevanskelig å si om noe kommer publikum til gode, eller om man først og fremst er med på politisk hvitvasking av regimer som vil sole seg i glansen.

– Det er veldig lett å si prinsipielt nei. I Qatar for eksempel ville det vært umulig for oss å gå inn. Der var situasjonen med arbeidernes rettigheter og andelen og behandlingen av fremmedarbeidere helt tydelig. På de tingene er imidlertid Saudi-Arabia annerledes. Man er nødt til å ha kunnskap om sånne forskjeller.

I tilfellet Qatar mener Thorsen dessuten at man burde rette vesentlig mer skyts mot Fifa, fordi det er der feilen er begått.

– Det syns jeg Lise Klaveness gjør på en formidabel måte. Regimer kommer og går, mens Fifa, som i stor grad er en vestlig organisasjon, er i en ekstrem maktposisjon, avslutter Thorsen i Snøhetta.