Aktuelt / Bransje
Blikk på arbeideren
Fotograf med bok om byggingen av Nasjonalmuseet. – Ideen er å gi arbeiderne et ansikt og et navn, sier Ken Opprann.
Fotograf med bok om byggingen av Nasjonalmuseet. – Ideen er å gi arbeiderne et ansikt og et navn, sier Ken Opprann.
Arbeideren står i sentrum i fotoboken «Nasjonalmuseet – Et monumentalbygg blir til» av fotograf Ken Opprann. Her Marek Kuca som legger tjærepapp i passasjen mellom Lyshallen og bakbygget.
Foto: Ken OpprannEn gang i løpet av 2022 vil Nasjonalmuseet, på Vestbanetomten i Oslo sentrum, åpne dørene. Med skifer fra Oppdal, marmor fra Portugal og utstillingsmontre fra Italia, skal norsk kunst, arkitektur og design vises frem i Nordens største kulturbygg – totalt 54 600 kvadratmeter.
I seks og et halvt år, og med 630 opptaksdager, har fotograf Ken Opprann fulgt byggeprosjektet tett. Han har slitt ut tre par vernesko og opplevd fire kulturministre på veien.
Fotoprosjektet er blitt til boken «Et monumentalbygg blir til» (Press Forlag), med tekst av Nicolai Strøm-Olsen.
Opprann tror der aldri kommer til å bli bygget et slikt bygg igjen.
– Det var en ekstremt krevende tomt å jobbe med for alle involverte, maksimalt utnyttet og uten friområde rundt. Jeg er rett og slett kjempeimponert over arbeidet jeg har vært vitne til.
Arbeidernes plass
I klassiske arkitekturbøker er det selve byggene som presenteres, med få mennesker på de glansede sidene. I boken til Opprann er det imidlertid arbeiderne som står i sentrum. Her møter vi blant andre Krzysztof Jezewski, som måler tykkelse på betongen i kulverten mot Dronning Mauds gate, Florian Oant, som sveiser avstivere på spunten rundt byggegropen, og Marek Kuca (bildet øverst), som legger tjærepapp utenfor Lyshallen.
– Ideen med boken er å gi arbeiderne et ansikt og et navn. Bygget, som gradvis reiser seg fra byggegropen, blir på en måte bare et bakteppe.
Han har selv bakgrunn fra arbeid på byggeplass, og har opplevd at arbeiderene setter pris på at arbeidet de gjør dokumenteres – og at de gjengis med fullt navn.
– Ofte blir en arbeider bare omtalt som en arbeider. Jeg er utdannet fotograf i USA, og kom du ikke hjem med navnet på dem du har tatt bilde av, strøk du på oppgaven. Arbeiderne heter noe, og det er viktig å få det med i boken.
Fotograf Ken Opprann har fulgt byggingen av det nye Nasjonalmuseet i Oslo i seks og et halvt år. På den tiden har han slitt ut tre par vernesko og tok 115 000 eksponeringer.
Foto: IkraByggeriet dokumentert
Selv oppgir han New York-fotografen Lewis Hine (1874-1940) som ett av sine forbilder. Hine ble kjent for blant annet å ha dokumentert byggingen av Empire State Building på 1930-tallet.
– Jeg er kjempefascinert av de bildene, som snart er hundre år gamle. Hadde ikke Hine vært der, ville vi ikke visst hvordan man bygget på den tiden. Det samme tenker jeg om disse bildene. Ingen vet hvordan vi kommer til å se på byggingen av Nasjonalmuseet om hundre år.
Selv har han også dokumentert byggingen av Operaen i Bjørvika, og er nå i gang med å dokumentere byggingen av Vikingtidmuseet. Alt skjer på hans eget initiativ, med støtte fra Fritt Ord og privat finansiering.
– Det bygges monumentale bygg for milliarder av kroner, men uten at det egentlig dokumenteres på en skikkelig måte. Avisenes fotografer er kanskje innom en gang i året, ved nyhetsoppdateringer, en skandale eller konflikt, men dokumentasjon handler om å være på plass hele året igjennom.
Arkitekt vs. byggherre
I tillegg til bildene er boken krydret med sitater fra ledende aktører i byggeprosessen. Både problemer, konflikter og løsninger blir behørig omtalt. Konflikter om glasstyper i alabasthallen, tregulv eller betonggulv og en omstridt halvetasje for tekniske anlegg, blir løftet frem.
Steinar Støre, prosjektdirektør for Statsbygg, og den tyske arkitekten Klaus Schuwerk spiller her en slags hovedroller.
Støre sier blant annet at han aldri har «møtt en så krevende arkitekt som Klaus», men innrømmer samtidig at «Klaus hadde rett i mange av sine kamper». For fotograf Opprann var det fint å se at aktørene var så frittalende i boken.
– Jeg syns det er fint at boken er så åpen om friksjonen, men også om det man blir enige om til slutt, etter å ha luftet forskjellige syn. Det ble spenstig og bra at de på toppen ikke bare trekker frem det positive.
