Breili-saken: Mener arkitekter kan bli straffet for å tegne en tegning

– Ikke overrasket

– Hvorfor har dere anket dommen, Breili?

– Jeg var egentlig ikke så overrasket da jeg fikk dommen. Etter så mange år med Tjøme-saken så er tingretten her klart farget, for å si det sånn. Når dommeren roste Færder kommune for måten de jobber på i strandsonen så tenker jeg at da handler det ikke om meg, sier Breili.

– Men sier ikke dommen at problemet er at du har gitt feil informasjon om den faktiske situasjonen som finnes allerede, en krypkjeller som ikke finnes, gale arealangivelser, som gjør at kommunen har innvilget søknader på feil grunnlag?

– Det meste av det du nå nevner er vi ikke enige i at var feil, og det mente ikke Statsforvalteren da den behandlet saken i Neholmveien heller. Når det gjelder krypkjelleren, som er det eneste som Statsforvalteren mente var feil i den ene søknaden, ligger det en nedgravd tank der som vi hadde tegnet inn som et tomrom.

– I Havnaveien tegnet jeg to boder som er nøyaktig like store og plassert der det alltid har stått to boder. Feilen var at jeg byggmeldte feil. Det er sakens kjerne. Poenget er at hvis du skal lage en loftsleilighet på Grünerløkka for eksempel, på et råloft, så må du søke om bruksendring. Da blir det fem etasjer i bygget, i stedet for fire som det er fra før. Men så er det ikke godkjent for fem etasjer, så da må man søke. Men da er det ikke feil å si at det loftet er der allerede, selv om det ikke er godkjent som bolig.

Ullen mistenkelighet

Hele premisset for dommen og Økokrims anklage, er at Rune Breili hadde til hensikt, sammen med tiltakshaver, å gjennomføre et prosjekt helt i strid med det de hadde omsøkt, mener advokaten Thomas Skjelbred.

– Hvis han gjorde det som fremgikk av tegningene som var en del av søknaden, ville resultatet blitt noe annet enn det han hadde søkt om. Vel, prosjektet i Neholmveien ble aldri gjennomført, så der er vel ingen som faktisk vet hva han tenkte å gjøre, sier Skjelbred.

Det er helt på det rene at Breili er dømt for å ha bestukket byggesaksbehandler Harald Svendsen, påpeker Skjelbred. Han viser da til korrupsjonsdommen fra 2023.

Men det som ikke har kommet like godt frem, mener Skjelbred, er at man etter mange runder med finjuss kom til at tjenestene Breili og Svendsen utførte for hverandre var omfattet av korrupsjonsbestemmelsen.

– Man må huske på at Breili ble frifunnet for akkurat det samme året før. Det er nå flere toneangivende jurister som tar til orde for en lovendring. Vi er ganske alene i OECD om å tolke korrupsjonsbestemmelsen slik Høyesterett har gjort i denne saken. Men det som er faktum, som er helt ubestridelig, og som jeg ikke tror allmennheten har fått helt med seg, er at det er aldri bevist at Breili har fått gjennom noen prosjekter som ikke andre har fått, sier Skjelbred.

– Vi mener det skinner gjennom, og det var også sånn Økokrim prosederte, at det er noe mistenkelig her, selv om retten ikke kan peke på hva det er. Det er en binding til Svendsen, og selv om han ikke var saksbehandler, så er det mistenkelig. Men Breili har søkt og gitt den informasjonen han har pleid, i tråd med hvordan kommunen har praktisert regelverket, fortsetter han.

Les Økokrims kommentar til påstandene lenger ned i saken.

– Kritisk for standen

– Det som er det kritiske for arkitektene er at de nå står i fare for å bli straffedømt for å ha tegnet en tegning som viser noe mer enn det du har omsøkt. Hvis man har tegninger som viser noe mer, som man jobber videre med og kanskje skal søke om senere, så er det i seg selv ulovlig prosjektering, ifølge dommen. Det er ganske kritisk for standen, sier Skjelbred.

– Men gjelder det ikke tegninger som er uriktige i søknader, ikke tegninger i sin alminnelighet? For eksempel når det står i tegningene at noen tiltak tidligere er godkjent, som faktisk ikke er godkjent?

– Det gjelder også ting som er godkjent. Det er en alt for rask konklusjon, sier Tingstad.

– Dessuten gjelder det all prosjektering, det vil si alt arbeid som leder fram til gjennomføring av et tiltak. 

Skjelbred legger til:

– Det er noen ting i den ene søknaden som er godkjent, og så har han tegnet inn hvordan kjelleren kan tenkes å se ut, og da sier dommen: «Men det har du ikke fått tillatelse til». Nei, men det har han jo heller ikke søkt om. Det var saksbehandleren som behandlet søknaden også meget tydelig på, men han har bare gitt tillatelse til det det uttrykkelig er søkt om. Dommen mener likevel at det er et uttrykk for at han hadde tenkt å gjøre noe ulovlig. Men det har han jo ikke gjort. Det finnes logger hvor det er påpekt, dette må vi søke om. Men det hopper dommen bare bukk over, og sier, han hadde tenkt å gjøre noe ulovlig.

– Hvis jeg tegner et hus oppe i Slottsparken, kan jeg da dømmes for å ha gjort noe ulovlig? Det er jo klart i strid med loven. Og jeg ville jo aldri fått lov til å bygge det, jeg ville blitt stoppet med en gang. Men hvis retten allikevel kommer til at jeg hadde tenkt å gjennomføre tiltaket, kan jeg straffes. Det er resonnementet i dommen.

Merinformasjon

Breili er dømt både for å gi uriktig og misvisende informasjon, samt for ulovlig prosjektering. At en søknad inneholder mer informasjon enn det som omhandler selve tiltaket, er ifølge Breilis forsvarere ikke noe problem. Merinformasjon, kaller de det.

– Kommunen har i realiteten ikke ansvar for noe, sier tingretten. De har ikke ansvar for informasjonen de selv har, eller å tolke egne reguleringsplaner eller kommuneplaner, sier Tingstad. De har heller ikke ansvar for å tolke plan- og bygningsloven rett. Det høres kanskje absurd ut, men det er konsekvensen av dommen.

– Det høres litt ut som dere mener det må være lov å prøve seg, og så er det kommunen sitt ansvar å passe på at det blir riktig? Legger ikke loven opp til at systemet skal være tillitsbasert?

– Absolutt. Man skal jo ikke prøve seg i ond tro og prøve å lure kommunen. Det kan ende med både riving og straff. Men det må jo være lov å utfordre kommunen, i en dialog med dem, eller til og med ta feil, sier Tingstad.

– Det finnes oppdragsgivere som vil prøve seg og spør «kan dere ikke byggemelde litt større enn vi trenger så kanskje vi får lov til akkurat det vi trenger?». Sånn opererer ikke vi. Vi tegner opp nøyaktig det vi skal ha, og så er det det vi søker om, sier Breili.

Innhentet priser 

– Men i prosjektet i Neholmveien kommer det jo fram i dommen at tiltakshaver krever å få bygget etter tegningene som dere ikke søkte om, de tegningene Økokrim og dommen mener er ulovlig prosjektering. Er ikke det en tydelig indikator på hva planene var?

– I det prosjektet ble det gjort mange endringer underveis ettersom det kom nye ønsker fra tiltakshaver, og til slutt endte vi med å søke om riving og gjenoppføring med dispensasjon, da det viste seg å være mest fornuftig økonomisk. Den søknaden er ikke med i tiltalen. Det er prosjektert veldig mye, og til og med lagt ut på anbud for å hente inn priser, og Økokrim sier da, dette hadde dere tenkt å gjennomføre. Men nei, det vi gjorde var å innhente priser for å se den økonomiske størrelsen på prosjektet og presentere dette for tiltakshaver. Da vi fikk kostnadene på bordet, ble prosjektet i realiteten avsluttet.

– Har ikke bygget ned strandsonen

– I det andre prosjektet, i Havnaveien, er du dømt for å rive og bygge nytt, noe som ikke er lov i strandsonen, under dekke av en fasadeendring, som er lov. Du rev halve bygningen, bygget den opp, og så rev du andre halvdel og bygget den opp. Økokrim og tingretten mener denne framgangsmåten uthuler strandsonevernet. Er du uenig i det?

– Jeg rev ingen ting. Verken jeg eller Breili & Partnere hadde ansvarsrett i den saken. Jeg hadde ikke noe med utføring av tiltaket å gjøre, sier Breili, før han fortsetter:

– Altså, når du har et hus i strandsonen, så står det i plan- og byningsloven at fasadeendring er unntatt forbudet. Alt rundt huset ditt skal allmennheten ha en viss glede av, har du en stor tomt i strandsonen skal alle kunne passere over, det er jeg helt enig i. Her har allmennheten og statsforvalteren et ansvar for å følge opp hvordan man disponerer eiendommen sin fram til fasaden. Men fra fasaden og videre inn i bygget mener jeg det er eieren av bygget som bestemmer over. Det har ikke allmennheten noe med, sier Breili, og fortsetter:

– Du kan bytte dører, vinduer og panel uten at det er søknadspliktig. Du kan bytte hvert eneste element i huset, hver stikkontakt og hver takstein, uten at det er søknadspliktig. Du har likevel ikke noe større hus, og du har ikke nedbygget strandsonen. Det vi har gjort i noen tilfeller, er å søke om fasadeendring fordi huset skal se annerledes ut, få større vinduer eller flytte på elementer internt i fasaden. Det er søknadspliktig, og kommunen behandler det. 

– Ungdomsskolediskusjon

– Men i Havnaveien-prosjektet ble det revet og bygget noe større?

– Nei, det ble ikke større, det er akkurat like stort, på samme sted. 

– Men halve huset ble revet og bygget helt nytt opp igjen, og så ble det samme gjort med den andre halvdelen av huset. Er ikke det å lure seg unna intensjonen i loven?

– Det var et stort tema under rettssaken. Det blir litt ungdomsskolediskusjon, sier advokat Skjelbred, og utdyper:

– Vi er alle enig om at du kan vedlikeholde huset ditt. Hvis en vegg er råtten kan du rive den ned og bygge opp igjen klin lik. Så finner du ut at det gjelder en annen vegg også, og til slutt har du byttet alle delene av huset. Økokrim mener at hvis du gjør det innenfor et kort tidsrom, så er det straffbart, men hvis du tar en vegg den ene sommeren, og den andre den neste, så er det greit. Vi mener spørsmålet må være om du har bygget større, annerledes eller noe som ikke skulle stått der, sier Skjelbred.

– I Havnaveien er det ikke bygget noe annet enn det det er søkt og gitt tillatelse om. Og enda viktigere, det er ikke Breili som har hatt ansvaret, sier Tingstad, og viser til at hytteeier, komiker Dagfinn Lyngbø, selv stod som ansvarlig søker, med tegninger fra Breili.

– Total skivebom

Sånn advokatene og Breili leser dommen så har søker ansvar for samtlige opplysninger, uansett hvor relevant eller irrelevant de er, eller om de handler om tiltaket eller ei.

Det omfatter også forhold som kommunen selv har opplysninger om, som tidligere gitte tillatelser og planforhold.

– Breili er dømt for ikke å ha opplyst godt nok om planforhold som ansatte i kommunen mente ikke var relevant, og som ikke ble praktisert, sier Tingstad. Planer som dessuten kommunen selv hadde vedtatt.

– Det som kanskje er enda mer skremmende, er at det å søke feil type tiltak, er en potensielt straffbar opplysning. Hvis du søker fasadeendring og skal gjøre vedlikehold, så er det en straffbar opplysning. Men det er jo ikke en faktisk opplysning, det er å be om lov til å gjøre et konkret tiltak. Det er en forespørsel. Dette er total skivebom fra tingretten etter vårt skjønn.

– I tilfellet Neholmveien finnes det ikke fnugg av bevis for at det var en plan om å gjøre dette i mange etapper, tegne det ene, så det andre, og så videre. Det kunne man jo tenkt seg. Men ingen har forklart seg sånn, ikke tiltakshaver, ingen av de involverte arkitektene eller entreprenørene. Likevel legges det til grunn i dommen at å søke i flere omganger, når sluttresultatet blir noe annet enn det man har søkt om i hver omgang, er ulovlig, fordi du ikke har opplyst før du søkte første gang om hva du hadde tenkt å gjøre, sier Tingstad.

Et lite palass

– På papiret utviklet det som startet som en rehabilitering av et sommerhus, til å bli et lite palass, med egne lintøyrom og rom for de ansatte, og så videre.

– Det høres spinnvilt ut?

– Det kan du si. Rune Breili er blitt personifiseringen av alt som har vært gærent på Tjøme de siste 15 årene, ifølge dommen. Neholmveien var jo en litt ekstrem oppussing, det må man kunne si, eller hva Rune, spør Tingstad.

– Ja ja, det var helt over stokk og stein, de ønskene som dukket opp. Vår jobb ble å holde litt igjen, samtidig som vi også måtte klargjøre hva som var mulig å få til, sier Breili.

Ingen straff for kommunen

Forvaltningens veilednings- og utredningsplikt er heller ikke problematisert i dommen, påpeker forsvarerne. 

– Det offentlige er pålagt vidtgående veiledningsplikt. Hvis det var noe her som var uklart eller irrelevant, så skulle jo den tilbakemeldingen vært gitt. Hvis det var søkt om feil type tiltak i forhold til det som fremgikk av tegningene, skulle det vært gitt tilbakemelding om det. Breili fikk ingen slike tilbakemeldinger. Man må få noe tilbakemelding før man blir møtt med straffeansvar. I disse tilfellene har kommunen tatt imot søknader, og saksbehandlerne har vært fullt opplyst om hva de tok imot og avgjorde. Deres overordnede var også inne i saken og tok avgjørelser, og ga tillatelser til det de mente var omfattet av søknaden. Så blir søker møtt med straffeansvar, for å ha gitt opplysninger som noen i ettertid kommer til at enten var feil eller ikke hadde noe med søknaden å gjøre.

– Så dere mener konsekvensen burde være at noen i kommunen i så fall også burde straffes?

– De siktet en av saksbehandlerne, men den saken ble henlagt. Han er tidligere dømt for en saksbehandlingsfeil, at han skulle lagt en reguleringssak fram for politikerne, men det er altså ikke tilfelle i denne saken. Det var en rekke adresser i den tidligere saken hvor Økokrim mente det var gjort saksbehandlingsfeil, men Neholmveien-prosjektet var en av de hvor retten kom til at det ikke var gjort feil, påpeker Breili. 

– Men ja, vi spør oss hvorfor ikke Økokrim har vurdert straffansvar for kommunen, hvis den først mener at kommunen har gjort så mye ulovlig, sier Tingstad.

– Arkitekter må overprøve kommunen

– Får du tillatelse på en søknad bør du altså som arkitekt ringe kommunen og spørre, er du helt sikker på dette, sier Skjelbred, før Tingstad bryter inn:

– Nei, du må ringe advokat, og få overprøvd kommunen skjønn og rettsanvendelse. Det har du ansvar for, uansett hva kommunen har sagt. Det er det dommen sier. Det er jo fint for oss advokater, vi får mer å gjøre. Det vil jo også drive arkitektprisene opp. 

Setter ansvarsretten til side

Straffen for ulovlig prosjektering er et hittil uprøvd spørsmål i norsk rettspraksis, påpeker Tingstad.

Dommen slår fast at du kan bli personlig ansvarlig for prosjektering, helt uavhengig av ansvarsretten.

– Vi har prøvd å argumentere for at ansvarsretten må ha en realitet i plan- og bygningsloven. Det har den ikke lenger etter denne dommen. Ansvarsretten spiller ingen rolle i forhold til hvem som faktisk har ansvar i saken.

– Vi har tenkt at alle deler av et tiltak skal belegges med ansvarsrett, og hvis det ikke er det, enten fordi det ikke er krav og det eller fordi det bare ikke er gjort, så er det tiltakshaver som har restansvaret. Grunnen til at man har gjort det sånn er jo for å sikre at det alltid finnes et ansvarssubjekt, når det er såpass viktige offentlige interesser som står på spill. Hele dette systemet har Vestfold tingrett nå satt til side, sier Tingstad.

Skjelbred utdyper: 

– I loven står det bare «den som». Vi mener det må forstås i lys av ansvarsretten. Men det er tingretten uenig i. Du kan bli holdt ansvarlig som prosjekterende selv om du er en enkeltperson, og selv om virksomheten din ikke har erklært ansvarsrett. Det betyr at alle som har arbeidet på et prosjekt, høy og lav, kan bli personlig ansvarlig. Alle som har tegnet på et prosjekt. 

Alt er prosjektering

Når er egentlig gjerningsøyeblikket for den ulovlige prosjekteringen? Det sier dommen ikke noe om, mener forsvarerne.

– Dommen sier egentlig at alt en arkitekt gjør er prosjektering. Kanskje bortsett fra å spise lunsj. Når skjer den ulovlig prosjekteringen? Økokrim mente at det var når du gir tegningene til en entreprenør for å innhente tilbud, da kan tegningene belegges med straff hvis de er i strid med loven eller mangler tillatelse. Men det gjør man jo ofte for å innhente priser og finne ut hva som er mulig. Når du søker om igangsettelsestillatelse, som Økokrim la vekt på i prosedyren, ja da kan man kanskje si at det har noe for seg. Bortsett fra at det fortsatt er rikelig med tid til å søke om dispensasjoner, og ting kan endre seg. Det kan oppstå behov for nye søknader og kanskje dispensasjoner, sier Tingstad.

– Vi mener den eneste fornuftige måten å forstå loven på er å si at toget ikke har gått før bygget er påbegynt eller gjennomført, når prosjekteringen er kommet så langt at bygget er realisert. Da kan man bli holdt ansvarlig, også for prosjektering. Det er det loven åpenbart tar sikte på, etter vårt skjønn. Før det kan man tegne hva man vil.

– Men da er det jo for sent å stoppe det, og unngå at det bygges ulovlig?

– Nei, da virker straffetrusselen etter sin hensikt, man kan straffes for at man har medvirket til et ulovlig tiltak. Det kan ikke være sånn at bare man har en plan om å prosjektere noe, så er det straffbart. Det må være når det er iverksatt eller igangsatt. 

Kan ikke straffes for ideer

– Men den prosjekteringen som dommen mener er ulovlig, det er jo ting det er søkt om, eller som er del av søknader?

– Nei, det er også tegninger som går utover søknadene, detaljtegninger, blant annet. Det å bygge en tunnel mellom annekset og hovedhuset i Neholmveien ble ikke søkt om i det hele tatt. Men tegningene ble gitt til entreprenør for å finne ut om det var realiserbart, sier Skjelbred.

– Man kan ikke straffe folk for planer, ideer og tanker. Særlig ikke i et yrke som arkitekt, der man lever av å være kreativ, sier Tingstad.

– I dommen går de løs på selv nyansatte i Breili og partnere, fordi de har vært med og tegne på prosjektet. En nyansatt får gjerne i oppgave å tegne ut en bod, det er et enkelt oppdrag man gjør som en assistent. Retten har nå sagt at man da er ansvarlig og kan bli bøtelagt, sier Breili.

– Det er klart det er et godt spørsmål, hvordan skal man stoppe dette før det blir gjort irreversible tiltak. Men kanskje kan man likevel snu på det, og si at det er jo legio muligheter til å straffe noen for det uansett, sier Skjelbred, og fortsetter:

– Å gjennomføre et prosjekt som dette, i strandsonen, midt i smørøyet på Tjøme, det er helt fullstendig urealistisk. At en person som Breili, eller noen andre, skulle være villig til å sette i gang et sånt prosjekt for 100 millioner kroner, uten tillatelse. Det ville blitt stoppet på ett minutt. Det er som om de ikke har tenkt tanken helt gjennom. 

– Kommunen må stå for saksbehandlingen

– Men når man leser dommen så fremstår det jo som at man ved å gi litt uriktige opplysninger her og der, lager et grunnlag for en søknad som du kan få godkjent som du ikke burde fått godkjent?

– Jeg skjønner hva du mener. Det høres tilforlatelig ut, hvis det faktisk har vært en plan om å gi litt uriktige opplysninger her og der. Det var det ikke i denne saken. Og uansett, hvis du får tillatelse til noe, så har du jo fått tillatelse til det. Enten er det riktige opplysninger, eller så er det ikke riktige opplysninger, sier Skjelbred. 

Det er kommunen som må stå inne for sin egen saksbehandling, mener han. Kommunen har etter loven ansvar for å sørge for at saken er godt nok opplyst, er noe uklart, så må kommunen enten avslå søknaden eller be om ytterligere opplysninger eller presiseringer. 

– Ifølge dommen er det som om det ikke eksisterer noen som skal behandle dette i kommunen. I realiteten sitter det jo en saksbehandler der, som tar imot søknaden og kan stille spørsmål til den, påpeker han. Begge saksbehandlerne i sakene forklarte for øvrig at de utmerket godt forstod hva det ble søkt om, hva som var relevant for søknaden og hva det ble gitt tillatelse til, sier Skjelbred.

Samspill og tillit

– Magne Wiggen forklarte samspillet mellom kommune og søker forbilledlig i retten, at han ikke opplever kommunen som en motpart, men som en part i en prosess der man spiller ball. Tingretten avskriver Wiggens forklaring, og sier hans erfaring og vurderinger hadde «helt begrenset bevisverdi» i saken, sier Skjelbred.

– Det er jo lagt opp til i loven at det skal være et samspill, hvor man sammen kommer fram til et resultat. Synes dere loven burde endres?

– Det bør kanskje presiseres, om ikke i loven, hvem som kan gjøres ansvarlig, om det er hvem som helst eller innenfor ansvarsrettssystemet. Det er det ene, og det andre er å gjøre tydeligere at det skal være et samspill. Jeg vet ikke hvor vanskelig det er, om det er uklart for alle eller om det først og fremst er noe de sliter med i Vestfold tingrett, men sånn som de har lagt det fram i dommen er det overhodet ikke noe samspill. Kanskje kan Breilis ankesak føre til avklaring på disse spørsmålene, mener Tingstad.

– Dommen innebærer at arkitekter og andre private rådgivere og aktører blir de viktigste forvalterne av plan- og bygningsloven, ikke det offentlige. Sånn kan det jo ikke være. Det er det offentlige som skal være den viktigste skansen for å ivareta og påse at det bygges lovlig her i landet og at natur og miljø forvaltes på en forsvarlig måte. Systemet skal være tillitsbasert, men det betyr først og fremst at man ikke skal lyve og lure og bevisst villede, sier han. 

– Søkeren må på sin side stole på at kommunen gjør jobben sin, slik at han ikke blir møtt med straff hvis kommunen praktiserer loven eller plangrunnlaget feil, slik Breili har blitt i vår sak.

– Vi har ikke prøvd å lure noen på noe som helst vis. Det vet de jeg tegner for, og det er grunnen til at jeg fortsatt kan sitte her og tegne, sier Breili. 

Konspiratorisk

Tjømesaken går på at det er synlige, store fritidseiendommer ved sjøen, hvor det er blitt et tema at det må ha foregått noe ulovlig, hvis ikke hadde det ikke vært mulig å få til, mener Breili. 

– Men jeg bruker mange år på hvert enkelt prosjekt, det sier vi klart ifra om når noen har ervervet eiendom og tar kontakt med oss, at det tar gjerne to-tre år å få det gjennom. Men da blir det også bra prosjekter, som må bearbeides mye, kartlegges og tegnes om. Det må vi kunne gjøre uten å være redd for å ha gjort noe ulovlig, og vi må kunne sette yngre assistenter på kontoret til jobber uten at de skal være livredde for at de bærer eget juridisk ansvar, sier Breili.

– Tjøme-saken starter med at Breili blir mistenkt for å ha fått penger i brune konvolutter, ganske konspiratorisk. Du har alle disse rikingene, finansfolk som bygger i strandsonen, sårbar natur, hvor de driver og breier seg, den ene har større Goldfish (norskprodusert båtmerke red.anm.) enn den andre. Det kan man mene hva man vil om, sier Skjelbred og fortsetter:

– Men det gjør også at man har landet på en konklusjon, som handler om strandsonevernet, som vi alle er for, som gjør at man ikke tenker svaret på de viktige spørsmålene helt ut, eller tenker gjennom konsekvensene for arkitekter og andre rådgivere som er involvert i byggeprosessen.

– Under hovedforhandlingen stilte vi flere ganger spørsmålet om hva som ville skjedd dersom kommunen gjorde jobben sin i denne saken, det vil si ga tilbakemeldinger til søker, stilte flere spørsmål, eller rett og slett avslo søknadene. Ville vi stått her i denne straffesaken mot Breili da? Selvfølgelig ikke. Det er det store paradokset i denne saken. Breili har havnet i straffansvar fordi Færder kommune og Økokrim er uenig med gamle Tjøme kommune om hvordan plan- og bygningsloven skal praktiseres, avslutter Tingstad.

Økokrim er forelagt påstandene fra Breili, Skjelbred og Tingstad, og førstestatsadvokat Hans Tore Høviskeland skriver følgende i en e-post til Arkitektur:

«Tingretten har enstemmig funnet domfelte skyldig i å med hensikt grovt ha overtrådt plan- og bygningsloven. Retten anser videre - i likhet med Tjøme kommune og Økokrim - forholdene som alvorlig miljøkriminalitet. Det var omfattende bevisførsel under hovedforhandlingen, hvor begge sider fikk fremstilt sitt syn på saken. Tingretten fant at skyldspørsmålet var verken komplisert eller tvilsomt og skriver at bevisene for domfeltes skyld er både massive og entydige.»