Carl-Viggo Hølmebakk skifter navn

– Innadvendte fagnerder

Øymo begynte som ekstrahjelp da turistvegprosjektet på Vøringsfossen var på skissestadiet og begynte kort tid etter i fast stilling.

– Er det skummelt å skulle tre ut av skyggen til Carl-Viggo?

– Ja, det har vært en behagelig skygge. Men det er på tide nå, sier Øymo.

Møtet mellom den meritterte arkitekten og den nyutdannede bar i begynnelsen litt preg av å være et mester og elev-forhold. Det er jo endel man ikke lærer på arkitektskolen, vedgår de begge.

–  Jeg har tatt mer til orde etter hvert. Jeg sa vel knapt et ord i begynnelsen, ler Øymo. 

– Vi er nok begge litt innadvendte fagnerder. Vi tilbringer mye tid sammen over tegningene, og har vel en slags felles arkitekturforståelse, selv om det for oss begge er gleden av å oppdage noe nytt som er drivkraften og målsettingen. Jeg har i alle år hatt daglig leder-rollen, og den er det nå naturlig at Elisabeth overtar. Jeg savner jo alltid å tegne mer og konsentrere meg om det faglige.

Generasjonsskifte på sikt

Hølmebakk gjør seg også noen tanker om hvordan navn på kontorer reflekterer utviklingen i en arkitektpraksis’ liv.

– Jeg syns det er litt synd når denne typen praksiser bare stopper opp, når man har vært en gjeng som har jobbet sammen i mange år. Det er noe fint med å ta med erfaringene videre, og at det blir en kontinuitet, som også blir synlig i navnet, sier Hølmebakk. 

– Det trenger jo ikke bli sånn at den dagen Carl-Viggo går av med pensjon så låser han døren, og så skal jeg finne meg et nytt lokale og starte helt på nytt. Med det nye navnet viderefører vi det gamle kontoret, samtidig som vi begynner noe nytt sammen, sier Øymo.

– Har du tenkt til å jobbe til du stuper, Hølmebakk?

– På en eller annen måte tror jeg jo det, men jeg tenker heldigvis ikke så mye på det. Men årene går fort, og på et tidspunkt kommer det et generasjonsskifte. Jeg synes det er fint å tenke på at jeg til slutt kan sitte her og bare være gammel og klok, ler Hølmebakk, som nå er 66 år gammel.

Finalist i kirkekonkurranse

Etter mange år med mye nasjonale turistveger er de nesten blitt landskapsarkitekter, men nå gleder de seg til å tegne mer hus igjen. Det var da finalistene i konkurransen om nye Charlottenlund kirke i Trondheim ble annonsert, at navnet «Hølmebakk Øymo» dukket opp på Arkitekturs radar.

Selv om de ikke nådde til topps i finalerunden, er de veldig fornøyd med konkurranseformen som ble brukt, der konkurransen i to trinn gjorde at man slapp å lage tidkrevende illustrasjoner i første runde. De naturtro illustrasjonene er i det hele tatt en uting i en idékonkurranse, mener Hølmebakk, og kan i verste fall sette en stopper for et spennende konsept som uansett skal utvikles videre.

Å kunne delta i åpne konkurranser er en viktig mulighet for et lite kontor til å tegne offentlige oppdrag, noe Hølmebakk Øymo fortsatt gjerne gjør.

– Man blir litt kjerringa mot strømmen når man er små og vil tegne offentlig, men det er ambisjonen vår, sier Øymo.

Biter seg fast

På kontoret er de nå fire ansatte, to færre enn for et år siden. Også her merkes de dårlige tidene i bransjen.

– Det er ikke kritisk, men vi er som mange andre nede i en bølgedal. Det er litt på sparebluss nå, men vi biter oss fast. Sånn sett er det fint med et skifte nå, en slags ny start, sier Hølmebakk.

Har du skiftet jobb? Ansatt en ny kollega? På bransjeflyttefot? Send oss gjerne en e-post om hva som rører seg i arkitektenes arbeidsliv: redaksjon@arkitektur.no.