Den mystiske Mies-prisen

– Det er jo inspirerende for oss, og kanskje det også kan være det for andre som jobber med småskalaprosjekter. Det er jo fint at det ikke nødvendigvis må være store prosjekter med store budsjetter for å være relevant i denne sammenhengen.

Alle typer bygninger kan nomineres, fra eneboliger til sykehus. Felles for alle de nominerte er at de bidrar til «konstruksjonen av den europeiske byen», skriver Mies-stiftelsen på sine nettsider. Målet er at prisen skal være «en plattform som undersøker, utvikler og implementerer bærekraftig en arkitektonisk praksis som fremhever de sosiale, kulturelle og økonomiske fordelene ved bærekraftig vekst».

Hvem nominerer?

Men hvem er det egentlig som nominerer til denne prisen? Ifølge Mies-stiftelsens engelske nettsider blir verk foreslått av en gruppe uavhengige eksperter, medlemsforbundene i den europeiske arkitektforeningen ACE, andre europeiske arkitektforbund og en Advisory Committee.

I Danmark har den danske Arkitektforeningen laget en oversiktlig nettside som opplyser om prosessen. Her informeres det om at deres medlemskap i ACE gjør at de sammen med Danske Arkitektvirksomheder kan foreslå fem verker til den internasjonale juryen. For å finne disse fem, har de annonsert en open call der hvem som helst kan foreslå verk i Danmark eller i utlandet tegnet av danske arkitekter. Lederne i de to danske foreningene skal sammen velge ut hvilke fem av de foreslåtte verkene som skal sendes inn som Danmarks bidrag.

Noe lignende finnes imidlertid ikke i Norge. På NALs nettsider er det lite informasjon å finne.

Hvem er det som har nominert for eksempel Sanden Hodnekvam?

– Det eneste vi har fått av informasjon, er at det er Nasjonalmuseet for arkitektur som nominerer, men det er litt mystisk for oss også, sier Sanden.

Ifølge Sanden mottok kontoret en e-post fra Mies van der Rohe-stiftelsen i Barcelona, som informerte om at de var blitt nominert, at de nå kunne annonsere dette i sosiale medier, og at en fullstendig liste over nominasjoner ville bli offentliggjort 2. februar.

Forvirring i NAL

Vi vil komme til bunns i saken, og prøver hos NAL-president Gisle Løkken.

– Nei, dette har jeg dessverre ikke noen oversikt over.

– Vet du hvem som kan ha det?

– Nei, dessverre! sier Løkken leende.

Men NAL er en stor organisasjon, kanskje det er noen lenger ned i hierarkiet som har bedre oversikt. Hva med priskomiteen? Vi prøver lederen der, Paul Woodville.

– Jeg er ikke sikker på om det er vi som kommer med innstillinger til jurymedlemmer til den prisen. Jeg tror ikke det, sier Woodville når vi ringer. Han skal undersøke saken nærmere, og høre med sekretæren i komiteen.

Litt senere ringer han opp igjen.

– Denne prisen er ikke en av dem vår komité har vært involvert i, sier Woodville.

Han råder oss i stedet til å ta kontakt med Camilla Moneta i fagavdelingen i NAL.

I mellomtiden har vi også prøvd Oslo arkitektforening. Men heller ikke de har noen kjennskap til nominasjonsprosessen.

– Nei, den prisen har ikke vi noe med å gjøre, sier Tone Selmer-Olsen, leder i OAF.

– Uklart for oss også

Vi tar kontakt med Arkitektbedriftene i Norge (AiN), som visstnok også skal være involvert.

– Både vi og NAL fikk en henvendelse i fjor, og så ble vi enige om at konkurransekomitéen, som er felles for NAL og AiN, skulle ta stafettpinnen videre, forteller utviklingssjef Janeche Bull Borander.

Hun mener Gisle Nataas, konkurranseleder i NAL, skal være rett mann å snakke med.

– Dette er uklart for oss også, sier Nataas når vi ringer.

Han må undersøke saken nærmere.

At NAL er en av de som nominerer, er han likevel sikker på.

– Men vi er ikke den offisielle oppnevneren. Det tror jeg kanskje er Nasjonalmuseet. Men det er også enkeltpersoner.

– At noen er offisiell oppnevner, hva betyr egentlig det?

– Sånn som jeg har forstått det, ser det ut som om alle prosjektene som kommer inn fra Norge går til en utvelgelsesprosess. Hvis det kommer inn for eksempel 50 prosjekter fra Norge, så er det kanskje bare 10 som blir shortlistet. Men hva slags makt de offisielle har i forhold til de uoffisielle, det er jeg usikker på.

Nataas forteller at da han i 2015 spurte stiftelsen hvem de uavhengige personene som nominerer er, var svaret at det var informasjon de ikke kunne gå ut med.

– Jeg tror vi får en henvendelse sammen med Arkitektbedriftene i Norge. Vi gjør bare det vi får beskjed om. Mies-prisen er jo en viktig pris, sier Nataas.

Hvordan NALs egen nominasjonsprosess foregår, varierer fra gang til gang, forteller Nataas.

– Det er NAL sentralt som mottar henvendelsen, og bestemmer hvem som skal være jury. Denne gangen er det konkurransekomitéen, som er satt sammen av representanter fra NAL, AiN, og NLA.

Fem kandidater anonymt

Leder av Konkurransekomitéen er Christian Dahle, som til daglig er leder av C.F. Møllers Oslo-kontor.

Han forteller at de først innstilte en lang bruttoliste, før komitéens seks medlemmer til slutt stemte frem fem kandidater anonymt.

Konkurransekomitéens nominerte er det nye Deichman-biblioteket i Bjørvika i Oslo av Atelier Oslo/Lundhagem arkitekter, Reiulf Ramstad arkitekters boligprosjekt i Pilestredet 77–79, Helen & Hard og SAAHAs Finansparken i Stavanger, Bjarke Ingels Groups The Twist på Kistefos, og Saahas Skomakerstuen på Fløyen i Bergen.

– Alle fem prosjektene har det til felles at de gir veldig mye tilbake til omgivelsene.

Når Arkitektnytt påpeker at det kanskje er noe uoversiktlig hvem som nominerer hva til Mies-prisen, understeker Dahle at NAL/AiN er blant flere norske organisasjoner/institusjoner som har fått invitasjon til å nominere, og at det er prisutdelerne i Barcelona som har det overordnede ansvaret.

– Vi får se om det blir tydeligere struktur i nominasjonsprosessen fra de ulike land og samlet fra EUMiesAward.

Forrige gang det var pris, hadde Arkitektur N ansvaret. Det er alltid fagfolk som har oversikt som nominerer, understreker konkurranseleder Nataas i NAL.

– Men det store bildet er litt uklart for oss også, sier Nataas, og mener vi bør ta kontakt med Martin Braathen ved Nasjonalmuseet. Her skal det visstnok være svar å finne.

Ingen har overordnet ansvar

– Det er ingen i Norge som har overordnet ansvar for nominasjonene, forteller Braathen, kurator for arkitektur ved Nasjonalmuseet.

I utgangspunktet er det de nasjonale arkitektforbundene som nominerer, slår Braathen fast, én gang for alle.

Nasjonalmuseet er medlem i prisens Advisory Committee, sammen med en rekke andre museer og arkitekturinstitusjoner rundt om i Europa. Dette er et forum som møtes jevnlig og som har forskjellige oppgaver knyttet til prisen, forteller Braathen.

– Vi får lov til å spille inn medlemmer til juryen, uavhengige eksperter, i tillegg til å nominere verk, etter at ekspertene og forbundene har kommet med sine nominasjoner, sier Braathen.

Hvem de uavhengige ekspertene er, blir kjent først etter at nominasjonene er offentliggjort. Sist prisen ble delt ut, i 2019, var Nina Berre, professor og instituttleder ved Form, teori og historie ved AHO, en av de norske.

Berre bekrefter at hun har hatt status som uavhengig ekspert siden høsten 2018.

– Jeg forstår denne rollen som en mulighet til å komme med ikke-offentlige innspill fra sidelinjen.

60.000 euro i potten

Da Berre i sin tid jobbet i Nasjonalmuseet, var hun også medlem av Advisory Committee.

Komiteen spiller en sentral rolle i Mies-pris-systemets prosess hvert annet år, forklarer Berre. Komiteen er plassert mellom nominasjonene fra organisasjonene og ekspertene og starten på juryens arbeid.

– Med bakgrunn i nominasjonslisten diskuterer komiteen kvaliteten på europeisk samtidsarkitektur, med oppgave og mulighet til å legge til en ny liste med flere prosjekter til juryen.

Til slutt er det juryen som avgjør. Denne består av syv nye personer hver gang, og utnevnes av Mies-stiftelsen i Barcelona. Ut fra de hundrevis av nominerte fra hele Europa velger juryen ut en shortlist på 40 prosjekter, som de så reiser rundt og besøker. Herfra velger de fem finalister, før det kåres en vinner, som får 60.000 euro, samt en «beste nykommer» som får 20.000 euro.

Prisen deles ut annethvert år, og de nominerte verkene skal være bygget i perioden den enkelte prisen gjelder for. I 2022-prisens tilfelle er dette komplisert, da prisen på grunn av koronapandemien er blitt utsatt ett år. Derfor er prisen delt opp i to: første fase dekker 2018 til 2020, og andre fase 2020 til 2021. Til sammen vil disse to fasene altså utgjøre grunnlaget for prisen som deles ut i 2022.

Mies van der Rohe-stiftelsen i Barcelona har ikke besvart Arkitektnytts forespørsel om å kommentere nominasjonsprosessen og hvordan de norske nominasjonene håndteres internasjonalt. 2. februar ble listen over 449 nominerte prosjekter fra 41 land offentliggjort. Blant disse var tolv norske.