Ole Fredrik Stoveland er død: – Han var bautaen

Full flat struktur

For dem som kjente Stoveland er det kanskje aller mest hans inkluderende lederstil og positive menneskesyn som huskes. Geir Dyrvik møtte Ole Fredrik Stoveland allerede under arkitektutdannelsen ved Arkitekthøgskolen i Oslo (AHO) på 1970-tallet. Stoveland var der i flere år lærer i kompaniskap med Sverre Fehn, hvor han ble husket for å ta studentene på alvor. 

– Ole Fredrik var en lærerbauta som studentene alltid kunne føle seg trygg på. Han var stødig, støttet deg og hadde alltid noen oppmuntrende ord. Han lot oss være de personene vi var, men ville også hjelpe oss fremover, forklarer Dyrvik, som etter studiene ble spurt om å begynne hos Stoveland i 4B Arkitekter. 

4B ble etablert i 1971 og tok navnet etter kontorets adresse i Vestheimgata 4B. Det upretensiøse navnet viste også vei mot en, på den tiden, annerledes måte å drive arkitektkontor på. 

– 4B var på den tiden inne på en uoffisiell topp tre-liste over kvalitet ved norske kontorer. De var også unike fordi de lot alle ansatte bli partnere med likelønn fra dag én. Ingen var sjefer og kontoret var fri for gamle maktstrukturer. 

– Hvorfor var det slik? 

– Det var et helt bevisst valg i en politisk tid hvor man utfordret den gamle måten å tenke på. I alle fall her i Oslo-regionen var det noe helt nytt. Samtidig var de flinke folk og AHO-lærere som var trygge på sin egen faglighet og derfor lett kunne ta slike grep.

I det valget var Stoveland en avgjørende person.

– Han var bautaen som tenkte godt om de store linjene, samtidig som han ivaretok menneskene på en positiv og fin måte. 

En klassisk modernist 

Dyrvik jobbet ved 4B i 20 år og husker spesielt arbeidet med Det norske teater, som åpnet i 1985. Den nyutdannede Dyrvik ble kastet rett inn i prosjektet og gitt mye ansvar. 

– Teateret ble en kjempespennende og kreativ oppgave som preget hele kontoret. Skulle man drømme om en start på en arkitektkarriere så var det sammen med Stoveland i 4B på denne tiden og i et slikt prosjekt. Han fikk ut det beste i oss og klarte å ha en tydelig styring på arbeidet, uten å være i nærheten av brautende. 

– Hvilken type arkitekt var han? 

– Han var den klassisk, gode modernisten. Ser du på Ibsenhuset i Skien, så er det midt i kjernen av hva Ole Fredrik sto for som arkitekt. Han var modernist uten å være doktrinær og autoritær. 

– Hvordan tenkte han om de senere arkitekturdebattene om modernisme? 

– Slik jeg kjenner han tror jeg han ville tenkt at dette er sunne og gode diskusjoner. Han var aldri en som ville legge lokk på diskusjonene om arkitektur.

Progressiv og antiautoritær holdning

I 1989 ga Byggekunst, under redaktør Ulf Grønvold, ut en egen utgave om 4B arkitekter. Grønvold beskriver kontoret som et av de mest betydningsfulle i denne perioden.

– Skal man snakke om Ole Fredrik, må vi snakke om 4B som sådan. De var blant de ledende kontorene i Norge på denne tiden. Bare navnet deres peker mot et kontor som ville noe annet enn de fleste samtidige arkitektkontorene. Kontorene har tradisjonelt hatt navnet til arkitektene som startet kontoret og er eiere: Sverre Fehn, Lund & Slaatto osv. Utover 70-tallet ble det mer radikale og fantasifulle navn, og 4B tok navnet etter en adresse, sier Grønvold.

– Hva slags tanker lå bak denne navneskikken?

– En ny tid krevde nye former, en flatere struktur. Det gir seg utslag i organiseringen rundt likelønn og likt ansvar, hvor Ole Fredrik og 4B var tidlig ute. Det ble et kontor med mange flinke arkitekter hvor det ikke er lett å identifisere enkeltindivider – slik det er i de mer hierarkisk styrte kontorene.

Det Norske Teatret

Det var Stoveland og Åsmund Skard som startet 4B etter å ha vunnet konkurransen om Ibsenhuset i Skien. Ibsenhuset er et viktig verk, blant annet fordi de klarte å få til en konsertsal som også fungerte godt som teatersal, forklarer Grønvold, som nå skriver bok om denne perioden i norsk arkitekturhistorie.

– Stoveland og Skard er de to urfigurene i firmaet og som inviterer andre med inn i 4B. Ole Fredrik er i ulik grad synlig som forfatter av de kommende prosjektene, det var lettere å oppdage Henrik Poppe og Geir Dyrvik. Likevel representerte Ole Fredrik alltid et faglig tyngdepunkt i firmaet, sier Grønvold.

1970- til 90-tallet var en storhetstid for 4B. Det startet med Ibsenhuset og Kristiansand bibliotek, og fortsatte med Det Norsk Teatret og Trøndelag Teater.

Det Norske Teatret i Oslo står i en særstilling fordi det viser en fornyet forståelse av hva den eksisterende urbane situasjon krevde, mener Grønvold.

– Håkon Mjelva hadde kjørt seg fast og var ganske sta. 4B overtok og plukket opp aksen fra Sehesteds gate og integrerte teatret i byveven. Det norske teater har ikke fått den anerkjennelsen det burde ha i arkitekturhistorien.

Fra 1980-tallet begynte det Grønvold kaller «en restaureringsbølge» i Norge. Den offentlige eldre bygningsmassen var forsømt, og staten tok et ansvar for å restaurere sentrale statlige bygninger. Det startet med Finansdepartementet, den eldste delen av regjeringskvartalet. Etter det fulgte nabobygningen Høyesteretts Hus.

– Her var Ole Frederik Stoveland restaureringsarkitekt i tett samarbeid med interiørarkitekt Beate Ellingsen. Siden fortsatt han med kongeleiligheten på Slottet og kongsgården på Bygdøy. Kanskje er det denne innsatsen, som en betydningsfull restaureringsarkitekt, som gjorde at han ble ridder av St. Olavs ordenen.

Snakket brukernes sak

Den første jobben ingeniør og prosjekteringsleder Eli Grøttheim hadde sammen med Stoveland, var nettopp rehabiliteringen av Høyesterett. Arbeidet begynte i 1992 og Grøttheim fra Multiconsult ble plassert i team med 4B og Stoveland. Forholdet utviklet seg til et langvarig vennskap, men det Grøttheim husker best fra dette første prosjektet er hvordan Stoveland hele tiden tok brukerne i forsvar overfor en byggherre som ville spare penger. 

– Han sa alltid at «hvis vi leverer et dårlig prosjekt, er det ingen som husker hvor mye penger dere sparer». Selv om vi i en krisetid hadde godtatt et lavt budsjett i kontrakten ledet Ole Fredrik presset mot Statsbygg for økt pengebruk. Hans perspektiv var hele tiden å snakke brukernes sak og bidro sammen med høyesterettsdommerne til at Høyesterettsbygningen ble ordentlig restaurert og fornyet. Denne omsorgen for brukerne og det ferdige resultatet var sentralt for Ole Fredrik, forteller Grøttheim. 

– Rene kunstverk

Siden ble de to restaureringseksperter på en rekke sentrale prosjekter. Gjennom alle prosjektene var Stoveland en arkitekt som også kjempet for at bevaringsideologien ikke skulle være for stram. 

På Bygdøy var det kongsgården, et tømmerhus fra 1733, som skulle bevares men også fornyes til moderne standard. Restaureringen på 2000-tallet var den første siden Kong Håkon VII ble konge i 1905. De byttet blant annet ut en kilometer med laftete tømmerstokker. 

– Ole Fredrik hadde en selvfølgelig forståelse for restaureringens regler, men var også hele tiden på vakt mot Riksantikvarens dogmatiske bevaringsideologi. Han og teamet fra 4B klarte å få innpasset kjøkken, bad og moderne fasiliteter i et hus som ellers fremstår som om det er fra 1700-tallet. Det er en stor arkitektonisk bragd å få til dette. 

– Hvorfor tror du han utviklet denne interessen for restaurering? 

– Det var jo mange slike oppdrag i denne perioden og jeg opplevde at han rett og slett synes det var morsomt å ta med seg arkitektkompetansen inn i disse byggene. Det var oppdrag som var litt annerledes og som han hadde stor glede av. 

Med Eidsvollsbygningen sto de overfor et av Norges største rehabiliteringsprosjekter. Bygget sto ferdig til grunnlovsjubileet i 2014 og var det siste Grøttheim og Stoveland jobbet sammen på. Kjelleren på bygningen var fjernet, men skulle re-etableres slik den en gang hadde vært – basert på det som var av kilder. 

– Her insisterte Ole Fredrik på at huset skulle tegnes med fullverdige arbeidstegninger – og i dag vil jeg si at disse tegningene fremstår som rene kunstverk og helt sentrale for at man lykkes så godt. 

Spilte alle gode

Geir Dyrvik sluttet i 4B i 1997 for å starte Dyrvik arkitekter (i dag ADD), mens dagens LPO ble skapt mens grunnleggerne leide lokaler hos 4B. Begge kontorer spinner dermed på et vis ut av Stoveland og 4B-miljøet. 

– Hvor viktig var Stoveland for deg, Dyrvik? 

– Å komme inn i 4B-miljøet og jobbe sammen med Ole Fredrik var skjellsettende for meg. Da jeg og Knut Fabritius gikk ut og startet Dyrvik arkitekter var det også bare konstruktive tilbakemeldinger fra Ole Fredrik. Han skulle ikke holde på oss, men slapp oss fri. 

De gode verdiene fra 4B tok de med seg videre i Dyrvik arkitekter.

– Vi ønsket også å bygge et felleskap som gir alle trygghet, like muligheter og mot og glede til å ta sjanser. Dette mener vi er spiren til god arkitektur. Lars Haukeland i LPO sa det også godt da jeg snakket med ham om Ole Fredrik: «LPO hadde ikke vært LPO uten Ole Fredrik». 

Stoveland jobbet også til det siste med egne prosjekter, blant annet sammen med Dyrvik. 

– Hva har Stoveland betydd for norsk arkitektur? 

– Han har betydd mye. Ikke bare for det han var avgjørende viktig for å lage 4B og god arkitektur. Han deltok også aktivt i å jobbe utad, i arkitektorganisasjonene og med Norsk arkitekturmuseums venner. 4B-modellen var langt foran sin tid med sin flate struktur og har gjort at veldig mange kontorer etterpå har blitt inspirert av den mer inkluderende driften. Den skapte ikke én type arkitektur, med en sjef som tegnet noe alle andre måtte følge. Det handlet om å tenke sammen med alle ansatte og partnere, og spille alle gode. 

Ole Fredrik Stoveland bisettes fra Haslum krematorium mandag 17. juni, klokken 14.30.