Et trygt rom

Fransk-vietnamesisk og skeivt. Safe Space Collective lager podkast om manglende mangfold i den norske arkitektbransjen.

3 mennesker i et rom inntil en hvit vegg, rød lys fyller rommet i bakgrunnen. Foto.

Bui Quy Son, Paul-Antoine Lucas og Armelle Breuil er arkitektene bak Safe Space Collective. I samarbeid med Galleri ROM lager de podkast om manglende mangfold i arkitekturfeltet.

Foto: Torbjørn Tumyr Nilsen

I det koronastengte gallerilokalet til Rom for kunst og arkitektur i Oslo sentrum blir vi tatt vel imot. De tre arkitektene, Bui Quy Son, Paul-Antoine Lucas og Armelle Breuil byr på kaffe, og vi vil gjerne snakke om den nye podkasten «Safe Space» – et slags svar på debatten om manglende mangfold i arkitektbransjen.

– «Safe Space» skal undersøke hva mangfold betyr i arkitekturfeltet i Norge i dag. Vi vil se på hva som skal til for å få til mer inkludering og mangfold ved skolene, kontorene og i arkitekturen som produseres, sier Bui, som er arkitekt i SLA og i gang med å starte Exutoire, en egen kunst- og arkitekturpraksis, sammen med Lucas.

lam-debatten

De tre arkitektene har tatt navnet Safe Space Collective og beskrives som et «fransk-vietnamesisk skeivt kollektiv som opererer i krysningspunktet kunst, arkitektur and aktivisme». Podkasten skal spilles inn hos ROM i løpet av seks kvelder i mai og juni og er et samarbeid mellom arkitektene og galleriet. Det vil også omfatte en utstilling og et «residency»-opphold på ROM i samme periode.

Initiativet kom blant annet etter at Tina Lam, masterstudent i byplanlegging ved NMBU og formidler ved ROM, skrev teksten «Fra de andre nordmennene». Lam skrev at «i et fagfelt som planlegger og bygger for alle, er det helt naturlig å stille spørsmål rundt hvem som sitter med definisjonsmakt og hvilke stemmer som blir inkludert og utelatt».

– Teksten til Lam var viktig og en vekker for mange. Vi er veldig glade for at ROM tar tak i dette og har gitt oss sjansen til å bidra i samtalen, sier Lucas, som er arkitekt i Spacegroup, foreleser ved AHO og snart i egen praksis med Bui.

Overskyggende maskulinitet

«Safe Space» er ett av flere initiativ for mangfold i arkitekturfeltet. Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo har startet plattformen «Opening up AHO», mens studentene ved skolen åpent har begynt å diskutere undervisningen i sosiale medier. Samtidig har arkitektorganisasjonene startet en kartlegging av bransjens mangfold.

– Det er pandemi, og vi ser enorme miljø- og klimautfordringer. Vi ser også Black Lives Matter (BLM) og metoo-bevegelsen som tegn på at tiden er inne for forandring. Alt dette henger på et vis sammen, sier Breuil, som driver et eget arkitektkontor, ACT – Architecture for Changing Times, og er klimaaktivist.

Bui fikk selv en personlig erkjennelse under BLM-protestene. Han kom fra Vietnam til Europa for snart ti år siden og sier han kulturelt sett kjenner seg mest igjen i europeiske tenkemåter og verdier. På et vis er han «superintegrert».

– Sett i lys av BLM ser jeg likevel at alle forbilder og referanser ved skoler og kontorer er hvite, heteroseksuelle menn. Selv i Vietnam studeres de samme menneskene. Det vitner om et fag med manglende sensitivitet og nysgjerrighet mot andre perspektiver, sier Bui.

Han lette, men fant ingen forbilder med samme bakgrunn. Etter å ha jobbet i feltet mener han det også eksisterer en slags overbyggende forventning om maskulinitet.

– Som skeiv, asiatisk arkitekt møter jeg mange forutinntatte ideer om meg og min identitet. Min kapasitet som byggende arkitekt blir betvilt. Dette blir for meg en «overskyggende maskulinitet», som også blir synlig i estetikken. Ideer blir slått ned fordi de kommer fra feil folk, med feil bakgrunn. Selv om man ikke er mann, kan man reprodusere de samme maskuline idealene, fordi det er dem man blir undervist i ved skolene.

tegning av tre mennesker som sitter rundt et bord og prater inn i mikrofoner. Illustrasjon. — Foto: Safe Space

Hegemoniet utfordres

Gjennom podkastens seks episoder skal ulike relevante temaer utforskes. Det skal handle om representasjon av minoriteter, men også om diskriminering i boligmarkedet, territoriell rasisme, klimaurettferdighet og skeive og alternative praksiser i arkitektur.

– Jeg tror alle kan observere at arkitektene er en svært homogen gruppe. Det overordnede målet er derfor å skape en plattform hvor et mangfold av stemmer føler seg trygge til å snakke om sine interesser og sitt arbeid. «Safe Space» skal være en scene hvor hegemoniet til majoriteten utfordres for å fremme nye tilnærminger til arkitektur, sier Bui.

– Hva betyr «safe space» for dere?

– Et sted hvor folk kan uttrykke seg selv på den måten de selv ønsker. Det er mye objektivisering og folk som snakker på vegne av andre, men vi ønsker å lytte og ikke styre samtalen fra hvordan vi har tenkt på forhånd. Vi skal ikke si «slik er det», men undersøke hva som finnes, og åpne opp for nye innspill og ideer, sier Lucas.

Sexisme og diskriminering

For de tre arkitektene er det også et personlig engasjement i bunn. De har alle kjent på utenforskap eller sett resultatet av utenforskap i møte med arkitektbransjen.

– Jeg er fransk og derfor privilegert sammenlignet med andre utlendinger i Norge. For meg er derfor kvinneperspektivet mer relevant. Jeg har opplevd mye sexisme i Frankrike, men ble sjokkert da jeg erfarte det samme fra norske ingeniører på byggeplasser, sier Breuil.

Lucas erfarte også at han selv fikk jobb med en gang etter studiene i Norge. Andre studenter fikk jobb uten å søke. Samtidig hadde han studievenner fra andre verdensdeler som søkte på masse jobber i Norge uten å få dem.

– Det var hundre prosent diskriminering. Det handler om hvor de kom fra, men også at de kanskje hadde en annen estetikk. Mange av dem dro, selv om de virkelig ønsket å bli i Norge, sier Lucas.

Arkitektur for mennesker

– Hva er forbindelsen mellom mangfold i bransjen og sluttproduktene som leveres?

– Premisset vårt er at mer mangfold blant arkitektene, for eksempel sosiodemografisk diversitet, ulik politisk bakgrunn og ulike interesser og kall, automatisk vil skape mer diversitet i det som bygges. Dersom skolene også inkluderer flere stemmer i pensum og blant lærere, vil dette til slutt bli synlig i hvordan yrket praktiseres, sier Lucas, før Bui avslutter:

– Arkitektur er i bunn et humanistisk fag, og arkitekturen må skapes for menneskene. Folk med forskjellige liv, erfaringer og verdier vil påvirke sluttproduktet. Vi tror at arkitektur er et grunnleggende behov for alle i et samfunn, og noe alle bør dra nytte av. Da er det ulogisk å tenke at kun én privilegert gruppe skal designe for alle.