Grenseløs festival på grensa

Nostalgi og futurisme

Foruten en ekstremt vanskelig sikkerhetspolitisk situasjon var der en annen stor nyhet av året: Det gamle turisthotellet i Kirkenes ble åpnet for publikum for første gang siden det ble stengt i 2013. Den gamle «høyborgen» ble stengt grunnet etablering av nye turistmaskiner i sentrum, men hotelltomta har gitt folk husly og vært en viktig lokal samlingsarena helt fra jernalderen. Selve hotellet ble reist i 1936, da det populære laksefisket i Pasvikelva nødvendiggjorde et turisttilbud i Kirkenes.

I sin tid var «Turisten» det mest moderne hotellet i Finnmark, i dag en feiring av 1990-tallets stil i vegg-til-vegg-tepper og konferansehotell-estetikk. Til festivalen ble hotellet transformert til kunstsalongen «Bar du Nord», med kunstinstallasjoner, performancer, seminar, konserter og en bar full av moser, tørre fisker og arktiske smaker. Det nedlagte hotellet lyktes med å danne rammene for en atmosfære av sammensmeltet nostalgi og futurisme.

Det store nord

På Kirkenes torg ruvet en stor neoninstallasjon med beskjeden Make The North Great Again, oppført for kunstprosjektet Nordting. Prosjektet har til hensikt å fremme stemmer fra nord, og installasjonen vekket assosiasjoner til både politikkens maktspråk, den kommersielle turistvirksomheten som nordområdene lever av, og nord som periferi. Nordting hentet i kunstprosjektet også frem et gammelt kart fra 1943, The Dymaxian Map, konstruert av den amerikanske arkitekten Buckminster Fuller.

Med kartet ønsket Fuller å formidle et pan-arktisk verdenssyn, der et globalt sammenhengende område kretser rundt Nordpolen i sentrum. Kartet snur øst-vest/nord-sør-dikotomier på hodet og setter spørsmålstegn ved et tradisjonelt maktsentrum midt i Europa. Kanskje en slik konstellasjon åpner muligheter for å møtes ved det runde bord i diplomatiske samtaler om maktbalanse, miljøpolitikk og felles interesser på tvers av landegrenser? Et radikalt perspektiv som utfordrer våre mentale oppfatninger av omverdenen, med en undertekst om at verden er slik vi forestiller oss den.

På grensa

Disse spørsmålene ble forsterka i festivalens høydepunkt og avslutning, der vi reiste inn i Pasvikdalen – et viktig område for naturforskning – ved grensa til Russland. I det rolige ettermiddagslyset møttes lokale folk og festivaldeltakere til en felles markering for Ukraina, med taler, sang, joik og fakkeltog. Langs elvebredden hadde festivalen satt opp lydutstyr for fremføring av verket «Two Sides of the River», et samarbeid mellom lydkunstnerne Tine Surel Lange og Pavlo Grazhdanski fra Russland.

Verket tar for seg ideer rundt forbindelser, lytting og brobygging, og gikk ut på at kunstnerne skulle sende høye lydsignaler til hverandre fra sine respektive instrumenter (en tåkelur og en gammel flyalarm), på hver sin side av grenseelva mellom Norge og Russland. Selve grensa var markert med staker, som i en skiløype, men ellers umulig å oppfatte. Det eneste som hintet om nærhet til nabolandet, var en liten gruppe ungdommer fra Sivilforsvaret.

Med ett ble likevel grensa skjærende tydelig. Vi fikk beskjed om at Pavel ikke fikk gjennomført sin del av lydverket på grunn av «snøstorm». Vi sto der, under vindstille og skyfri himmel, og kjente på ubehaget over å være så nær og så fjernt fra våres naboer på samme tid.

Fremføringen fortsatte uten Pavel. Lyden av Tines tåkelur ble slynget ut over den snødekte isen og over grensa sammen med vind, vann, snø, fugl, fisk, røyk, støv. Det man ser på den andre siden av elva, er en speiling av der vi sto. Bare våre kropper kan aktivisere fenomenet og gi begrepet grense en mening. Vi vet at det er slik, men det kjennes akutt meningsløst.