– Ingen hemmelig estetisk elite

«Lei av en arkitektonisk elite»

Arkitekturopprøret Norge er en gruppe på Facebook som har internasjonale søstersider, blant annet i Sverige. Med over 4000 medlemmer krever de «en tradisjonsorientert arkitektur og byplan», og skriver i sine statutter at de er «lei av en arkitektonisk elite som med sin organisasjonsmakt undertrykker tradisjonell estetikk».

– Tradisjonsbasert arkitektur er fint nettopp fordi høy kvalitet består «tidens test». Mange arkitekter skulle nok gjerne ha tegnet bygninger av høyere kvalitet, men det har ingenting med modernismen å gjøre, sier Reaver.  

Han er opptatt av at diskusjonen om moderne arkitektur må inn i en fagdiskurs, der han mener det allerede eksisterer mange samtaler om den. 

– Men det er ingen elite som står bak, det er jo nettopp på for eksempel skolene at man finner den tyngste kritikken av dagens arkitektur, samtidig som man utvikler bygningsvernfaget. Du finner ingen som er mer kritiske til eiendomsspekulanter og boligutbyggere enn arkitektstudentene, så Enghs meninger gir ingen mening når man først skreller litt bak fasaden i argumentet, sier Reaver.

Enige, men ...

– Engh og jeg har nok mye mer til felles enn vi er uenige om. Jeg er glad for at folk er opptatt av kvalitet i boliger og i byutviklingen, og jeg tror både Engh og jeg er glade i bygninger og historie. Det er veldig bra med debatt, men sosiale medier er dessverre med på å polarisere og gjøre folk sinte fremfor å finne det vi er enige om, sier Reaver, som legger til at det er langt mer produktivt å gå inn i de politiske prosessene gjennom forskning, undervisning og påvirkning av politikken. 

– Det finnes ingen hemmelig estetisk elite, jeg har ikke sett noe bevis på «modernistiske konspirasjoner» i min jobb, sier arkitekten.

Motstandsmannen

Audun Engh har jobbet for en mer tradisjonsfundert arkitektur og byutvikling gjennom en mannsalder. I 2015 ble han portrettert i Arkitektnytt under overskriften Motstandsmannen. Også her kaller han arkitektene for medlemmer av en sekt og beskrev dem som «hjernevasket av modernismen, en ideologi som skaper barrierer mellom nåtid og fortid, mellom arkitektstand og lekfolk.» 

– Reaver sier at mange arkitekter kunne tenke seg å tegne finere, men at det har ingenting med modernismen å gjøre, snarere en villet boligpolitikk med høyt privat eierskap. Tilskriver du arkitektene for mye makt? 

– Det er en del av de store arkitektfirmaene i Norge som masseproduserer blokker over hele landet, som ser helt like ut. Dette har selvsagt noe med inntekter å gjøre, men arkitektene bør våge å gå mot imot utbyggernes ønsker og utvise respekt for stedet de skal bygge. Mange utbyggere ønsker seg ros fra arkitektstanden, og der er modernismen fremdeles den store smakspreferansen. Det er for mange arkitekter som ønsker å tegne sine egne kunstverk og som legger mindre vekt på stedets kvaliteter og det innbyggerne måtte ønske av estetikk, sier Engh.

Savner valgfrihet

Han mener det er feil at kun én stilart skal definere en tid der sentrale begreper som mangfold, toleranse og inkludering ikke bare gjelder sosialt, men også estetisk. Engh hevder han kan verdsette vellykkede modernistiske bygninger, men savner større valgfrihet innen arkitektur og byutvikling. 

– Jeg har truffet arkitektstudenter som har opplevd trakassering fordi de vil tegne nytt inspirert av klassisk og tradisjonell arkitektur, og til og med snakket med noen som har gitt opp studiet på grunn av dette. Vi kan ikke godta at én stilart skal definere vår tid, sier han. 

– Til Subjekt sier du at «kunst- og arkitektskolene styres i stor grad av modernistisk ideologi», mens Reaver mener at det nettopp er på skolene den største kritikken av samtidsarkitekturen forekommer. Kommentar? 

– Når arkitektskolene er kritiske til den rådende eiendomsbransjen, er det fordi man er imot masseproduksjon av boligkasser, men hva er alternativet? Jeg mener alternativet som arkitektskolene gir studentene er kunstnerisk modernisme, og det er kanskje ikke galt, men man må også videreføre de tradisjonelle verdiene. I dag er alle for gjenbruk av mat og bygninger, og jeg mener man må gjenbruke velfungerende stilarter og byformer også. Blant kunstnere og arkitekter i dag er ordet kopi noe forferdelig negativt, men for å kunne lage et inkluderende og grønt samfunn er vi nødt til å videreføre de gode ideene som våre forfedre utviklet. Det er bare å se til jordbruket, der vi finner tilbake til mer tradisjonell matproduksjon. Innen byggeskikk må vi på tilsvarende måter avvise industrialismen og vende tilbake til de gode erfaringene fra tidligere.

På barrikadene

By- og arkitekturaktivisten forteller at Arkitekturopprøret er en blanding av å kjempe på barrikadene mot det rådende regimet innen eiendomsutvikling og å jobbe bak barrikadene for et «nytt og bedre samfunn». Blant annet jobbes det med å sende inn forslag om reform av arkitektutdanningen og lovendringsforslag om nye planprosesser, der befolkningen inkluderes i planlegging og beslutninger om byrom og arkitektur. 

– Veldig mange mennesker i Norge er opprørt over at deres nærmiljøer destrueres av nybygging kontrollert av utbyggere som presser politikerne. Når folk utsettes for overgrep, blir de rasende, og det er viktig å vise at det finnes alternative modeller for valg av estetikk og planlegnings- og beslutningsprosesser i stedsutviklingen, sier Engh. 

– Men kan du forstå kritikken av Arkitekturopprørets metode? At opphetet og polarisert debatt i sosiale medier, slik vi kjenner den fra de siste årene, ikke er veien å gå for å oppnå en bedre arkitektur? 

– Til en viss grad må man polarisere for å vise at vi har et problem, men også å vise at det finnes alternativer, og da må man være tydelig. Samtidig bør man utvikle en dialog, og jeg vet at det finnes nytenkning blant studenter og andre engasjerte med stort engasjement både for bymiljø og det sosiale. Innbyggerne og lokalsamfunn må få større innflytelse rundt stedene de skal leve med resten av sine liv, vi kan ikke la utbyggere med profitt som sin primære motivasjon bestemme hvordan våre nabolag skal se ut, avslutter Engh.