Kortreiste arkitekter

Hva skal til for å lokke arkitektene ut i bygde-Norge og innse periferiens potensial?

Etter at Erik Langdalen kjøpte den fredede gården Budsjord på Dovre, begynte det å dukke opp arkitektoppdrag rundt omkring i Gudbrandsdalen. Arbeidet har endret Langdalens syn på hva en arkitekt kan drive med. Foto: Erik Langdalen arkitektkontor

Når arkitektur er på dagsordenen, og Arkitekturopprøret får sette premissene for den offentlige samtalen om faget, er det gjerne byene det dreier seg om. Det er særlig i en urban kontekst at den angivelig deprimerende modernismen får sine grelleste uttrykk, skal vi tro opprørerne. Lenge har byutvikling vært det dominerende perspektivet på stedsutvikling her i landet.

Men de siste årene har bygda fått vind i seilene. Senterpartiet, bunadsgerilja og mangeartede krav om desentralisering har vært på frammarsj, og da Innspillsforum for arkitektur, bokvalitet og nabolag overleverte sine råd til kommunal- og distriktsministeren før jul, ble det tatt til orde for en bedre arkitektur og bokvalitet i hele landet. Men hvordan finner man de beste løsningene i hver enkelt bygd, på hvert enkelt tettsted?

Arkitektstandens formidlingsproblem

Mange steder i Distrikts-Norge sliter man med at arkitektfaglig kompetanse er fraværende. Dette preger både arkitekturen og stedsutviklingen, mener Margrete Bjone Engelien, som driver kontoret Inn i landet i Valdres.

– Den sterke sentraliseringen og urbaniseringen gir jo mye jobb for arkitekter i byområder, så det er naturlig at vi er der. Men sentraliseringen er dramatisk for bebyggelsen i hele landet. Veksten i byområdene gir en tilsvarende stor endring i de områdene hvor folk flytter fra. Vi er kanskje bedre til å jobbe med vekst og utvikling som premiss enn nedgang og omstrukturering.

I en region som Valdres har man en bebyggelsesstruktur som utvikler seg mye saktere enn det lokalsamfunnet endrer seg. Livsførselen endrer seg med blant annet nye former for arbeid, krav til sosialt fellesskap, infrastruktur for kommunikasjon og transport.

– Tettstedene må utvikles for det moderne mennesket. Det betyr ikke at det skal være urbant, men det må være i bevegelse, sier Engelien.

I 2020 flyttet hun til Valdres for å være nær naturen og friluftslivet. Da det ikke fantes noen arkitektkontorer i området fra før, ble det naturlig å starte egen, lokal praksis.

Margrete Bjone Engelien (t.v.) driver kontoret Inn i landet i Valdres. Arkitektstudent Guro Fløgstad Håvik (t.h.) ønsker seg et distriktsarkitekturopprør, og tror flere nyutdannede er villige til å flytte ut av byene enn tidligere. Foto: Jørn Nyseth Ranum og privat

Et formidlingsproblem?

Å være arkitekt utenfor storbyene byr på helt andre muligheter, og de mulighetene bør flere gripe, mener hun.

– I løpet av det første året her har jeg fått oppdrag jeg ikke ville fått i Oslo, jeg opplever å bli møtt med tillit fra oppdragsgivere og interesse fra folk som vil samarbeide. Det er en fordel at det er kort avstand mellom aktører. Som lokal arkitekt mener jeg at det er viktig å være engasjert og bidra til å styrke fagmiljøet. Og jeg er også optimistisk, som følge av digitaliseringen er det enklere å ha et nettverk og samarbeide med arkitekter fra andre steder.

Arkitektstanden har kanskje et formidlingsproblem med hensyn til å vise hva vi kan tilby av tjenester.

– Jeg blir hele tiden møtt med det ensidige bildet av at arkitekter er noe man kun hyrer inn når man skal bygge en spektakulær attraksjon, og fordommer om at arkitekter er en kompliserende aktør i byggeprosessen, og må forsvare og forklare. Vi arkitekter må bli mer bevisst på å formidle bredden i det vi kan gjøre, og belyse at den kreative prosessen i et byggeprosjekt er verdifull.

Lokal håndverkskultur

Erik Langdalen drev et helt vanlig, lite arkitektkontor i Oslo, før han i 2012 kjøpte gården og overnattingsstedet Budsjord på Dovre. Å eie og drive et fredet, gammelt pilegrimsherberge i Gudbrandsdalen er i utgangspunktet ikke en oppgave for en arkitekt, men møtet med den lokale håndverkskulturen skulle snart endre Langdalens syn på det han kaller periferiens arkitektoniske potensial.

– Ryktet om at en arkitekt hadde overtatt Budsjord, førte til at vi ble kontaktet av folk i distriktet og på bygda, og plutselig fikk vi oppdrag her og der i Gudbrandsdalen. Ofte er det gamle gårdsbruk som skal bygges ut og bygges om for overnatting og turisme.

Han fikk etter hvert et endret syn på hva en arkitekt kan drive med.

– Man kan gå fra å, for å sette det litt på spissen, bare tegne eneboliger for folk med mye penger, til å være i en situasjon der det virkelig er behov for en arkitekt. Man inngår med ett i en veldig meningsfull sammenheng, i samarbeid med lokale håndverkere og fleksible og kunnskapsrike aktører, sier Langdalen, som også jobber som professor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.

– Hvis du har et gårdsbruk som har gått gjennom generasjoner, så tenker du langsiktig, og er villig til å bruke en del penger på arkitektur
og kvalitet. Det å snakke om nye og innovative løsninger ligger i bondens DNA, sier Erik Langdalen. Foto: Erik Langdalen arkitektkontor

Robotfjøs og gode materialer

I den friheten og innovasjonskraften som styres av særforhold på bygda, ligger det et stort potensial for nyskapning innen arkitekturen. Det å drive som arkitekt fikk plutselig en helt annen betydning, siden man inngår i andre, mye større samfunnsmessige sammenhenger, mener Langdalen.

– Du snakker med ordføreren en dag, med septikktømmeren, mureren, læreren og presten den neste. Man er tett på et komplett samfunn, i motsetning til den sektortankegangen som dominerer i byene.

Da han kom til Dovre, hadde han et ubevisst fordomsfullt inntrykk av at bygdefolk er konservative og sparsommelige.

– Men hvis du har et gårdsbruk som har gått gjennom generasjoner, så tenker du langsiktig, og er villig til å bruke en del penger på arkitektur og kvalitet, med skikkelig utførelse og gode materialer. Oppdragsgiverne har gjerne robotfjøs, store maskinparker og følger med på det absolutt siste innen landbruksteknologi.

– Det å snakke om nye og innovative løsninger ligger i bondens DNA.

Studenter kan gå foran

«Det er på tide med et distriksarkitekturopprør», skrev arkitektstudent Guro Fløgstad Håvik i et debattinnlegg i Arkitektnytt i fjor. Her tar hun til orde for flere lokale arkitekter. AHO-studenten frykter at mangelen på arkitektur- og planleggingskompetanse kan gjøre at steder mister særegenhet.

– En av de store styrkene i Norge er den spredte bosettelsen, med små steder med unik historie og særegent klima. Med årene har det likevel blitt bygget mer og mer likt, sier hun. Likevel syns hun det er en spennende tid å være arkitektstudent i.

– Med både klimakrise, grønne skifter og mye debatt om estetikk og våre bygde omgivelser er det tydelig at framtidens arkitekter må ta mer samfunnsansvar, og det gjelder over hele landet.

I den friheten og innovasjonskraften som styres av særforhold på bygda, ligger det et stort potensial for nyskapning innen arkitekturen, mener professor Erik Langdalen. Foto: Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Holdningsendring

Håvik tror det er et skifte på gang. Det å flytte ut av byen og starte opp på små steder er ikke så fremmed som det kanskje har vært før.

– Digitaliseringen og den påvirkningen det har hatt på arbeidshverdagen under koronapandemien, gjør det enda tydeligere at det er mulig å bosette seg på små steder. Flere medstudenter snakker om å starte opp på steder der det ikke finnes arkitekter fra før, forteller hun.

Også Langdalen tror det har skjedd en holdningsendring. Før ville det å flytte fra byen bli sett på som et nederlag.

– Da jeg gikk på skolen, var forbildet Sverre Fehn, et kontor med tre–fire ansatte som tegner boliger, museer og konkurranser. Nå har det kommet flere forbilder både nasjonalt og internasjonalt. Han viser til sveitsere som Peter Zumthor og Gion A. Caminada, OMA og Rem Koolhaas’ vekt på begrepet countryside, og dessuten norske praksiser som Stiv Kuling og Kastler Skjeseth.

Fot innenfor i kommunen

Langdalen tror det å flytte seg ut av sentrum kan være smart også forretningsmessig.

– Hvorfor skal man være en arkitekt på bygda, vil kanskje noen spørre, for det er jo ikke masse jobb? Men hvis man kommer et sted hvor det ikke er noen arkitekter fra før av, så vil det alltid være et behov. Og man skaper et behov med sin blotte tilstedeværelse.

På sitt beste kan den korte avstanden på små steder gjøre at ting går veldig raskt og effektivt. Saksbehandlere kan stille opp kjapt, og folk er gjerne mer fleksible enn i byen.

– Hvis man kunne starte et kontor på et tettsted, samtidig som man fikk en fot innenfor hos kommunen, så er det to fluer i én smekk. Kanskje man kunne tilby deltidsstillinger til arkitekter som kan tegne på si? Det er noen modeller der som kunne vært spennende å prøve ut.