Aktuelt / Bransje
Seks byarkitekter på rad og rekke. Fra venstre: Are Risto Øyasæter (Trondheim), Henrik Lundberg (Stavanger), Maria Molden (Bergen), John Luna (Ullensaker), Halvor Kloster (Lillestrøm) og Therese Øijord Rustad (Indre Østfold).
Foto: Torgeir Holljen ThonHva har kommunene Lillestrøm, Ullensaker, Indre Østfold, Stavanger, Bergen og Trondheim til felles? Jo, de har alle byarkitekter.
Nylig møttes Halvor Kloster, John Luna, Therese Øijord Rustad, Henrik Lundberg, Maria Molden og Are Risto Øyasæter på Arkitektenes hus i Oslo. Vi sniker oss inn døren med både journalist og fotograf for å høre hvorfor byarkitektene nå møtes?
– Det er utrolig spennende å møtes og høre hvordan de andre byarkitektene jobber strategisk med arkitektur rundt i de andre kommunene. Vi representerer store og små kommuner, men har alle erfaringer vi kan dele. Jeg er inspirert over at det finnes så mange gode måter å være byarkitekt på, sier Maria Molden, byarkitekt i Bergen.
– Jeg tror det er viktig å bare vise at vi er seks byarkitekter. Det er ikke sikkert verken arkitektstanden eller samfunnet vet det, sier Øyasæter, som er byarkitekt i Trondheim.
– Vi er ganske alene
Det er Halvor Kloster, byarkitekt i Lillestrøm, som har tatt initiativ til møtet. Tidligere har de hatt ett felles møte digitalt, men dette er første gangen de møtes fysisk.
Molden ble ansatt som landets første moderne byarkitekt tilbake i 2017, mens Rustad fikk jobben i Askim (i dag del av Indre Østfold) i 2018. Øyasæter i Trondheim ble byarkitekt i 2022, mens Lundberg, Luna og Kloster tok stillingen i 2023.
– Selv om vi er etablert på et litt forskjellig tidspunkt, er vi alle byarkitekter som er litt nye i jobbene våre. Vi har alle erfaring med å starte opp noe nytt og ganske alene finne ut hvordan denne rollen kan bekles på en god måte. Det er en fantastisk mulighet for faget, men også fint å snakke om hvilket handlingsrom man faktisk har, sier Øyasæter.
En profesjonell influenser
Byarkitektene er et resultat av at man har erkjent at det som bygges er for dårlig, fortsetter Lundberg fra Stavanger, og at man trenger å løfte arkitektkompetansen i både små og store kommuner.
– Det er den jobben vi har fått av politikerne, uten at vi helt har visst hvordan det skal gjøres. Som Are sier har vi alle prøvd å finne ut av rollen underveis, og hvordan man best kan påvirke kommunens beslutninger på best mulig måte. På et møte ble jeg nylig spurt om jeg var en sånn «profesjonell influenser», og «ja», det er nettopp det jeg er. Vi må dytte på i alle retninger, alle steder i prosessen, sier Lundberg.
Norges byarkitekter var i Josefines gate for å utveksle byarkitekterfaringer. De benyttet også anledningen til å ta egne byarkitektbilder.
Foto: Torgeir Holljen ThonByarkitekt mot sparekniv
Øyasæter i Trondheim er forsåvidt allerede blitt pensjonist. Der ledes arbeidet inntil ny byarkitekt er ansatt av arkitekt Einar Bye. Maria Molden måtte 1. oktober, etter en lang politisk prosess, ta med seg sin stab, flytte ut av egne lokaler på gateplan og bli en underavdeling i Plan- og bygningsetaten i Bergen.
Med seks byarkitekter og en hovedstad som foreløpig ikke ser ut til å være interessert i en slik stilling, er de sjeldne fugler i kommunebyråkratiet. Hva er er egentlig status for byarkitektene i Norge og for muligheten til å fremme arkitektur i kommunene?
– Vi er et lite svar på et veldig stort problem. Men vi som arkitekter må kanskje se at kommunene våre får trangere økonomiske rammer og vise hvordan arkitektur både kan være et verktøy for innsparing og økt verdiskapning lokalt, sier Rustad fra Indre Østfold.
– Noe må være vakkert
Kloster fra Lillestrøm kommune viser til hvordan arkitekturen kan hjelpe kommunene til økt sambruk av bygninger, og dermed effektivisere driften, men også utvide tanken om hvordan kommunale bygg kan være møteplasser i lokalsamfunnet.
For Luna i vekstkommunen Ullensaker, med nærmest null arkitektkompetanse i staben, handler det om de fysiske byggene, men også om å ta mer intelligente planvalg og ikke minst være en talsperson for de mer myke verdiene i planprosesser.
– Det handler om å tørre å legge vekt på behovet for møteplasser, eller si at noe må være vakkert. Det er også i handlingsrommet til faget. Arkitektur er så mye mer enn forbandet til murstein eller gesimshøyde. Det handler om skalaen til den menneskelige kroppen og forholdet til hele sanseapparatet. Det er reell merverdi for samfunnet.
Oppfordring til regjeringen
Veteran Maria Molden vil gjerne oppsummere med å vise til det samme handlingsrommet – nemlig den som ligger i paragraf 29-2 i plan- og bygningsloven – bedre kjent som «skjønnhetsparagrafen».
– Kommunen har et ansvar for arkitektur, som de kanskje ikke er klar over. Vi har en enormt privatdrevet byutvikling i Norge, men gjennom loven er det åpning for et kommunalt skjønn og en forventning til arkitektur som har mye kraft, dersom den blir brukt. Kommunene har ikke forstått viktigheten av å bedrive dette skjønnet i samarbeid med arkitekter og private utviklere. I dette vakuumet har både Arkitekturopprøret og byarkitektene oppstått, sier Molden.
– Hva så med fremtiden for byarkitektene?
– Da Are ble ansatt i 2022 møttes vi to og skålte for at vi skulle bli dobbelt så mange neste gang. Vi visste da ikke om at Rustad var ansatt av Askim i 2018. Nå har vi det andre fysiske møtet og har blitt dobbelt så mange. Det føles bra, svarer Molden.
– Er denne samlingen også en samling for å bevare og få flere byarkitekter?
– Å misjonere overfor andre kommuner ligger litt utenfor vårt mandat, men dersom regjeringen mener alvor med at arkitektkompetansen skal styrkes i kommunene, kunne et slikt signal kommet fra nasjonalt hold. I Sverige har halvparten av kommunene byarkitekt, og i Norge er det bare oss seks. Det er dermed 351 kommuner som ikke har byarkitekt, avslutter Lundberg.
