Aktuelt / Bransje
Norberg-Schulz i vinduet
Christian Norberg-Schulz er fortsatt relevant, men man må gå gjennom forfatterskapet på nytt, mener Anna Ulrikke Andersen. Nå er hun aktuell med ny bok om arkitekturteoretikeren.
Christian Norberg-Schulz er fortsatt relevant, men man må gå gjennom forfatterskapet på nytt, mener Anna Ulrikke Andersen. Nå er hun aktuell med ny bok om arkitekturteoretikeren.
Foto: Anne Marit Vagstein
– Han er blitt anklaget for å være tradisjonell, romantiker, svevende, for å ha misforstått Heidegger, og så videre. Samtidig ser man jo den stadige relevansen hans, når kritikerne går tilbake til ham, tiår etter tiår, sier arkitekturhistoriker og filmskaper Anna Ulrikke Andersen.
I sin nye bok «Following Norberg-Schulz: An Architectural History through the Essay Film» gjør hun en ny vurdering av Norberg-Schulz’ liv og virke. Boka ble lansert denne uken.
Christian Norberg-Schulz er Norges viktigste arkitekturteoretiker, og også blant de viktigste internasjonalt i det 20. århundret, mener forfatteren. I arbeidet med sin doktorgrad og boka oppdaget Andersen hvor mye brukt han fortsatt er i undervisningen. Samtidig er han også blitt mye kritisert gjennom de siste fire tiårene.
Gjennom vinduet
I boka konsentrerer Andersen seg særlig om vinduet som motiv i Norberg-Schulz arbeider.
Boka er strukturert som en reise fra Trondheim til Italia og tilbake til Trondheim, hvor hvert kapittel handler om et sted, og enten et eller flere vinduer som var viktig for Norberg-Schulz’ liv eller virke.
– I vinduet er stedets ånd, genius loci, fokusert og «forklart», skriver Norberg-Schulz. Vinduet er skillet mellom ute og inne, forklarer Andersen.
Det første fotografiet i den kjente boka «Genus loci» er ut av vinduet fra der Norberg-Schulz bodde på Ris i Oslo. Bildet viser et snødekt landskap som han beskriver, noe som leder ham videre til en beskrivelse av hvor viktig snøen er for nordmenn. Boka er skrevet som et essay, det er en flytende tekst som tar deg med på en reise mellom referanser og tematikker, forteller Andersen.
Kritikerne mener at vår tids forståelse av mangfold, migrasjon og den globale situasjonen gjør at den stedsforankrede tankegangen til Norberg-Schulz er avleggs, påpeker Anna Ulrikke Andersen, arkitekturhistoriker og filmskaper.
Foto: Mikkel DueAvleggs i vår tid?
– Norberg-Schulz er mye diskutert og kritisert. Hva slags nye perspektiver på arbeidet hans har du funnet?
– Jeg mener forholdet hans til den tyske poeten Rainer Maria Rilke har vært underspilt tidligere. Forholdet hans til Heidegger er godt kjent, men han er også veldig opptatt av Rilke, som har en spennende forståelse av vinduet som motiv i tekstene sine.
Norberg-Schulz er blitt kritisert for å overvurdere «rootedness» over «restlessness», at han er for forankret i bebyggelsen, og i dag er det flere kritikere som mener at vår tids forståelse av mangfold, migrasjon og den globale situasjonen gjør at den stedsforankrede tankegangen er avleggs, påpeker Andersen.
– Men hvis man går til Rilke og hans forståelse av vinduet, så er det mer fleksibelt og spennende, der er vinduet noe som tillater deg å være to steder samtidig. Gjennom vinduet er man både forankret og i bevegelse, og dette er spennende å ta med inn i lesningen av Norberg-Schulz.
– Han sier jo rett og slett at man er mest forankret til ett sted, men samtidig hadde han en ekstremt internasjonal karriere og var gift med en italiener. Når man ser arbeidet hans i sammenheng med hans private liv blir bildet mer nyansert.
I tillegg til å gi et nytt blikk på Norberg-Schulz' liv og virke, har Andersen med boka også prøvd å eksperimentere med det hun kaller essay-film. En ny måte å skrive arkitekturhistorie, der hun kombinerer skrevne essays og filmer.
Foto: Bloomsbury PublishingFilmer parallelt
Andersen mener Norberg-Schulz stadig er relevant, men at det er nødvendig å gå gjennom forfatterskapet på nytt. Hennes tilnærming bærer preg av feministisk teori, og bygger på Rendells idee om Critical Spatial Practices: hvor kreativ praksis brukes som et verktøy for kritikk. Vinduet som konsept i Andersens kunstnerskap åpner opp for en diskusjon rundt hva det vil si å ‘følge etter’ en så etablert karakter som Norberg-Schulz er i norsk og internasjonal sammenheng, samt fungerer som en invitasjon til selvrefleksjon.
I tillegg til å inneholde essays om Norberg-Schulz, eksperimenterer boka også med formen, ved å blande sammen tekst, bilder og film på en ny måte. Hvert kapittel inneholder et kreativt arbeid som består av et objekt, en utstilling eller film, som man kan se eller oppleve parallelt med lesningen.
