Ny fagsjef: – Timepris er utdatert i møte med digitale verktøy

Dansk arkitekt med teaterbakgrunn blir ny fagsjef i Arkitektbedriftene. Rasmus Jørgensen mener arkitektene kan lære av medisin- og musikk- og filmbransjen.

Danske Rasmus Jørgensen, arkitekt i White arkitekter, blir Arkitektbedriftenes nye fagsjef. Her sammen med administrerende direktør Steinar Skjerdingstad.

Foto: Arkitektbedriftene

I midten av mars begynner Rasmus Jørgensen i jobben som fagsjef i Arkitektbedriftene. Dansken tar over etter Janeche Bull Borander, som har hatt tittelen utviklingssjef i bransje- og arbeidsgiverorganisasjonen for arkitekter, landskaps- og interiørarkitekter.

– Vi hadde flere gode søkere til stillingen som fagsjef i Arkitektbedriftene og etter en relativt rask prosess er vi glad for å ha ansatt ny arkitekt etter at Janeche Bull Borander. Janeche har valgt å søke nye utfordringer etter 7 år hos oss, sier Steinar Skjerdingstad, administrerende direktør i Arkitektbedriftene, til Arkitektur.

Valget av Jørgensen handler blant annet om hans allsidige erfaring fra yrket og at han dermed kjenner bransjens utfordringer på godt og vondt.

– Jørgensen omtales som en tydelig og dyktig arkitekt. Dessuten opplever vi ham som en lyttende og hyggelig fyr. Vi tror han vil passe godt inn hos oss og ser frem til at han begynner, sier Skjerdingstad.

Frustrert i arkitekthverdagen

Hva så med den nye fagsjefen selv? Jørgensen kommer fra nesten seks år i jobben som arkitekt hos White arkitekter, hvor han også har sittet i styret. Han har også jobbet åtte år i Kristin Jarmund arkitektur og er utdannet ved Kunstakademiets arkitektskole (KADK) i København.

– Hvorfor ønsket du å søke på denne fagsjefstillingen?

– Arkitektbedriftene har en veldig viktig oppgave med å støtte arkitektenes rammevilkår. I en produksjonshverdag kan dagens rammevilkår frustrere oss arkitekter. Det har jeg lyst til å endre på og jeg tror mitt strategiske og analytiske tankesett passer godt til denne jobben – som både handler om politisk påvirkning og formidling, sier Jørgensen.

I spagat med fremtiden

Den nye fagsjefen er interessert i løfte blikket og diskutere og formidle hva det er som fungerer når arkitektene lykkes i å lage verdi for kunder og samfunn – og motsatt: Hva som ikke fungerer, når man ikke lykkes.

– Dette er spørsmål som opptar meg og jeg mener det er kjempeviktig å jobbe med dette i det kollektivet som Arkitektbedriftene utgjør.

– Hvor er det skoen trykker?

– Vi må stille spørsmål ved om de forretningsmodeller vi jobber innenfor er gode nok. Spiller de oss gode, eller er de utdatert? Min tese er at verden har utviklet seg bort fra vår timepris-modell og at vi står i en spagat hvor vi enten havner på sidelinjen eller hvor vi må ta regien og finner nye modeller.

– Hva kan Arkitektbedriftene gjøre med den situasjonen?

– Arkitektbedriftene må bistå medlemmene med å forberede seg på dette skiftet. Vi må knytte dagens driftsmodell opp til de verdiene arkitektene skaper, men samtidig tenke helt utenfor boksen å spørre om vi kan utvikle helt nye forretningsmodeller.

Rasmus Jørgensen har utdannelse innen teatervitenskap fra Københavns universitet, samt bachelor i møbel og industridesign og master i arkitektur fra Kunstakademiets Arkitektskole.
Foto: Arkitektbedriftene

Utdatert bruk av timepris

Her mener Jørgensen arkitektene også bør se til helt andre bransjer. Han viser til hvordan blant annet musikk- og filmbransjen har endret seg i takt med teknologiutviklingen som strømmetjenester.

– De måtte endre seg raskt da hele forretningsgrunnlaget flyttet på seg. Samtidig ser det ut som de klarte å lande på beina og henter nå inntekter på helt andre måter enn før. Medlemmene til Arkitektbedriftene er ofte små og har ikke selv mulighet til å forske frem nye løsninger, men da kommer bransjeorganisasjonen inn som en som kan dra litt i flokk.

– Hvordan merker du denne tematikken i jobben som arkitekt?

– Det er spesielt hvordan tanken om timepris er utdatert i møte med kraftige digitale verktøy. Ved hjelp av KI og annen teknologi kan man ikke lenger tenke på timepris i en rammeavtale og tenke at én times jobb koster det samme. Det er en dissonans i arbeidshverdagen ute i bransjen, som gradvis begynner å skape problemer. I en harmonisk bransje bør det være en tydeligere sammenheng mellom prisen og verdien av det vi leverer, både overfor kunden og samfunnet.

Kommer fra teater

Å se til andre fagdisipliner faller også Jørgensen naturlig. Han har selv bakgrunn fra teaterutdannelse og drømte som ung å bli teaterregissør eller scenograf. Han gikk videre til arkitektyrket via en bachelor i møbel- og industriell design, før han tok master i arkitektur.

– Da jeg begynte på arkitektskolen var det helt naturlig for meg å ta med meg verdier og ideer fra kunst- og teaterverdenen. Den sterke brukerorienteringen i design- og arkitekturfaget, falt veldig naturlig for meg.

På samme måte som med teater, handlet det om å leve seg inn i brukernes hverdag, snakke med dem og finne fortellingen om brukeren før man satte seg ved tegnebrettet, forklarer han.

– Denne innlevelsen i faget ligner veldig på hvordan det er å jobbe med teater – og handler om å finne ut hvilket drama som skal utspille seg rundt brukerne i deres hverdag.

– Mange vil jo kanskje fremheve Danmark som et land som lykkes med å tenke riktig om arkitekturens rolle i samfunn. Hva slags danske erfaringer tar du med deg inn i den nye jobben?

– Jeg kommer ikke til å peke på alt som er bedre i Danmark hele tiden, men jeg tror bransjen tjener på å ha et sideperspektiv. Jeg har også jobbet i Berlin og Shanghai, og det er definitivt mye vår bransje kan lære av både Danmark, Tyskland og Storbritannia når det gjelder rammevilkår og forretningsmodeller.

Ser mot medisinindustrien

Men dette sidesynet må ikke bare handle om geografi, mener Jørgensen, men også rettes mot andre bransjer. Og her kikker fagsjefen, kanskje overraskende også mot medisinindustrien.

– Hvorfor medisinindustrien?

– En pille er en ganske enkel transaksjon mellom sluttbruker og produsent. Men alle skjønner at den samfunnsmessige verdien av den pillen er også ganske relevant. Derfor bruker myndighetene masse ressurser på både forskning og hvilke typer piller man skal støtte og ikke. Kanskje kan man tenke slik rundt hvordan man bygger byer, steder, nabolag og bygninger? Hva slags andre verdier får vi som samfunn igjen for det som bygges, rent bortsett fra den leiligheten som kjøpes av en sluttbruker?