Rørosseminaret 2024: – All arkitektur er lokal

Pritzker-vinner

Til Røros inviteres altså internasjonale arkitekter som ifølge komiteen mangler anerkjennelse. Manglende anerkjennelse kan man imidlertid ikke anklage Francis Kéré for å ha. Den burkinske arkitekten som tjuvstarter programmet fredag kveld, og har fått unntak fra regelen om at seminardeltakerne må være med hele helgen. Han er nemlig svært travel, særlig etter at han i 2022 vant Pritzker-prisen. 

Under foredraget sitt forteller han om veien fra den lille landsbyen Gando i Burkina Faso, via arkitektutdannelsen ved det tekniske universitetet i Berlin, til prosjekter og anerkjennelse verden over. Selv om kontoret hans de senere årene har bygget prosjekter i mange vestlige land som Italia, Sveits, Storbritannia og USA, har ikke Kéré glemt hvor han kommer fra, og hva han egentlig jobber for. 

Det handler ikke bare om bygninger, sier han, når han viser bilder av stolte ungdommer som er med og bygger skoler i hjemlandet, som er blant verdens fattigste, og hvis navn betyr «de ærliges land».

Å bringe lys til steder uten muligheter, er Kérés fremste formål.

Les et lengre portrettintervju med Francis Kéré hos Arkitektur på fredag.

Nettverk av gode mennesker

Kriteriene for å bli invitert til Røros er enkle, forklarer Hans Skotte: Det skal være sosialt relevante prosjekter, og det skal være hyggelige folk.

– Uten å nevne navn, så kan vi si at det er mange internasjonale arkitekter som aldri er blitt invitert, sier en lattermild Skotte.

Det handler om et nettverk av gode mennesker verden over, sier Skotte, som etter sitt 19. seminar, og med en forestående 80-årsdag til sommeren, gir seg i Røroskomiteen etter årets utgave.

«Start der du er»

Amritha Ballal og Moulshri Joshi kommer fra en helt annen virkelighet igjen. De indiske arkitektene driver det tverrfaglige kontoret Spacematters i New Dehli, og på Røros viser de et bredt utvalg av prosjekter: En fødestue, workshop-er for å gjenoppdage glemt tradisjonshåndverk, en mye besøkt paviljong i New Dehli, et bahá'í-tempel i Bihar og det snart tjue år gamle og stadig pågående arbeidet med å etablere et minnested etter gassutslippskatastrofen i Bhopal.

«Start der du er, bruk det du har, gjør hva du kan», blir stående som et slags motto fra Spacematters, og som etterhvert viser seg å gi gjenklang i flere av deltakernes foredrag. Samtidig er «gjør så lite som mulig» også et slags slagord, særlig fra Jens Linnet i det danske landskapskontoret BOGL, og Anna Chavepayre fra fransk-svenske Collectif Encore.

Men også samiske Joar Nango, som med sitt nyord «indigenuity» fokuserer på en tradisjon blant urfolk til å ta i bruk det man har på nye, oppfinnsomme måter.

Postmoderne transformasjon

Det er kanskje vanskeligere umiddelbart å få øye på det sosiale engasjementet i prosjektene til Kastler Skjeseth. Det norske kontoret, drevet av Erlend Skjeseth og fransk-amerikanske Amandine Kastler med bakgrunn fra David Chipperfield Architects og OMA, driver først og fremst med transformasjonsprosjekter for private oppdragsgivere. 

I deres nærmest postmoderne intervensjoner i tradisjonell norsk byggeskikk er det likevel mye overskudd og oppfinnsomhet, som raskt har gitt dem en høy stjerne. På Røros later også mange i publikum til å bli inspirert av deres litt fantasifulle peiser og nytolkninger av klassiske motiver.

På spørsmål fra salen om hva de tenker om først og fremst å jobbe med små, private prosjekter, svarer Kastler og Skjeseth at det hittil har fungert bra som en måte å teste ut deres ganske spesifikke arbeidsmetode, en metode der utforskning av byggenes historie er en integrert del av  formgivningsprosessen helt fra start.

Fransk fattigdom og rikdom

Landsbygda i Frankrike er i krise, forteller Anna Chavepayre. Den fransk-svenske arkitekten driver det Kasper Salin-prisvinnende kontoret Collectif Encore i det sørvestlige Frankrike. Selv om hun bruker nærmere to timer på å presentere sitt eget hus – transformasjon av en sliten gammel rønne til et idyllisk familiehjem med frodig natur på alle kanter – er bakteppet og omstendighetene dystre. 

Fattigdommen i Frankrike har eksplodert de siste ti årene, og i landsbyene i området hun holder til finnes verken kollektivtransport, kulturtilbud eller helsevesen. Chavepayres bidrag er blant annet å transformere gamle hus som ingen ellers har tro på, til sosiale boligprosjekter. Både her, og i hennes eget hjem, er den arkitektoniske innfallsvinkelen den samme: Lytt til huset, bygg for både mennesker og fugler, og ikke prøv å «bygge» solnedgangen. Den ekte finnes allerede, og er mye vakrere.

«What we want is free», lyder sitatet som åpner presentasjonen hennes. Den doble betydningen som ligger i ordet «free» gjør at det er et poeng å sitere på engelsk.

Mellomrom i systemet

Arkitekter har, og tar, et helt annet sosialt ansvar nå enn for 30 år siden, mener Hans Skotte, når han reflekterer tilbake på Rørosseminarets utvikling.

– Men i det ligger det også mange muligheter.

Alle arkitektene som har snakket på seminaret bruker faget og redskapene sine til å lage små mellomrom i systemet, mener indiske Amritha Ballal.

– Mye av arbeidet er utforskende og eksperimenterende og prøver å stå imot utviklingen. Vi føler oss nok alle litt isolerte i hvert vårt økosystem, men man kan hente mye energi av å se resonansen i så mange ulike sammenhenger, sier Ballal.

Sammenliknet med for tjue år siden, da hun selv studerte, har det nå skjedd et viktig skifte, mener hun.

– Det var et veldig distinkt skille mellom det globale sør og nord, en følelse av «oss» og «dem». Nå har vi innsett at å forstå årsak og virkning ikke handler om geografi, vi er alle sammen om problemene, som er universelle. Landsbygda i Frankrike står overfor mange av de samme problemene som landsbygda i India. Vi må endre kurs sammen.

Det vakre i endring

Landskapsarkitekt Jens Linnet fra danske BOGL tok i sitt foredrag utgangspunkt i den nedslående følelsen over retningen verden går i, som hver dag preger arbeidet på kontoret. Som arkitekter er det viktig at man gjør så lite som mulig, og tar i bruk det vi allerede har, mener han.

Samtidig må man ikke glemme å tenke på estetikk – vi skal fortsatt gjøre prosjekter som er vakre, mener han.

– Men hva som er vakkert endrer seg med tidene. Det som avgjør om noe er vakkert er at det skaper mening, sier Linnet.

Også Linnet er overveldet over å se hvor mye overlapp det er blant deltakernes arbeid.

– Det er forskjellige verdensdeler, forskjellige arbeidsmetoder, men det er et underliggende fellesskap, og en lengsel etter at vi som mennesker skal bli mer forbundet med naturen og bli mer forankret i den jorden vi lever på, men også med hverandre som mennesker.

Kjærlighet og sinne

Akademiker Bjørn Inge Melås sitt hardtslående avslutningsinnlegg gikk rett i strupen på det han mener er problemet på systemnivå: Kapitalismens umettelige behov for vekst. Som resten av samfunnet er arkitektur og planlegging stort sett med og tjener det kapitalistiske systemet. 

Med kjærlighet og sinne som drivkraft er man likevel forpliktet til å stå imot, sier Melås, og viser til byøkologiske prosjekter som Svartlamon og Ilens hage i Trondheim.

Det vi trenger er degrowth, mener Melås.

– Dette ligger egentlig i alle innleggene på seminaret: Å ta vare på det som finnes, transformere, ha mer respekt overfor naturen. Men kanskje også det å senke tempo litt, sier Linnet.

Kraften i å møtes

Inspirasjonen man føler etter en helg med Rørosseminar er overveldende, sier komiteleder Ingrid Grændsen.

– En følelse man ønsker å dele med så mange som mulig, men som aldri hadde vært det samme om Rørosseminaret var mye større. Det handler kanskje om nettopp det som ble nevnt på slutten, at selv om utfordringene er store og strukturelle, så er det gjennom de mange små tingene vi gjør at vi kan gjøre en forskjell. Noe som også blir tydelig gjennom kraften av å møtes, snakke sammen og dele på den måten vi har gjort i helga.

Soloppgang over Slagghaugene

Ruvende over verdensarvbyen ligger Slagghaugene, en litt underlig og dyster form for kulturlandskap. Det er noe utenomjordisk over ansamlingen med slagg, smeltet gråberg som samlet seg opp etter 300 års gruvedrift ved smelteverket. Vender man blikket vekk fra den koselige og idylliske trehusbebyggelsen, og fokuserer på slagget, er det som om man like gjerne kunne vært på en annen planet.

Og det er hit opp man går – danser! – grytidlig søndags morgen, på slutten av lørdagens fest, for å se soloppgangen. Det er en tradisjon på Rørosseminaret. Hva har mennesket igjen for sitt strev, for alt det strever med under solen, spørres det i Forkynneren i Bibelen. Spørsmålet man sitter igjen med etter årets seminar er kanskje heller, hva har jorden igjen, etter menneskenes rovdrift, annet enn slagghauger. Hva er igjen, og hvordan skal vi sørge for å bevare det?

At arkitekter fra hele verden kommer sammen på Røros for å snakke om sitt virke løser ikke verdensproblemer, insisterer arrangørene på. Men kanskje er det nettopp med en sånn innfallsvinkel at man kan få noe gjort. Ikke med store ord, men med små handlinger, som tar tak i noe konkret, håndfast, på et spesifikt sted.

Enten det er med oppfinnsomme transformasjonsprosjekter, ved å engasjere menneskene i nærmiljøet, å gjenoppdage glemt tradisjonshåndverk. Ved å bygge for fuglene, eller bygge så lite som mulig. Alt dette er arkitektur, og alt dette er oppgaver for arkitekter, ikke i framtiden, men akkurat nå.