Samspillsentreprisene kommer: – Viktigere enn noen gang å ha gode arkitekturkonsepter

Men hva er alternativet?

Fredag 23. juni arrangerer Futurebuilt et arrangement om samspillsentrepriser. Bakteppet er at det i Norge er blitt veldig utbredt med totalentrepriser, hvor man setter bort hele oppdraget til én hovedentreprenør. 

– Det er visstnok en ganske særnorsk løsning, som ikke er så mye brukt internasjonalt. Det kan gi gode prosjekter, men ofte ser vi, fra vårt perspektiv, at det er vanskelig å drive med innovasjon med en sånn kontraktsform, sier Erlend Seilskjær, fagrådgiver i Futurebuilt.

– Samspillet mellom partnerne fryses på et tidlig tidspunkt, og så sitter entreprenøren igjen og er ansvarlig, og de er ofte mest opptatt av framdrift og økonomi, mener Seilskjær.

– Fremmer innovasjon

Særlig ombruksprosjekter, som Futurebuilt jobber mye med, er avhengig av en helt annen smidighet, der man kan snu seg raskt rundt og finne gode løsninger, påpeker han.

– Vi får tilbakemeldinger fra små kommuner som mener at samspillsentrepriser er en veldig fordel, fordi du ofte kommer bedre ut av det økonomisk, og oppnår et bedre resultat. Den risikoen man tenker man minimerer med totalentreprise gir ofte en falsk trygghet, da man i realiteten fortsatt er utsatt for prisendringer som dominerer markedet i dag.

Etterspillet kan også ofte bli dårlig, der totalentreprenøren er opptatt av å finne feil som man kan holde andre parter i prosessen ansvarlig for, mener Seilskjær.

– Det fremmer heller ikke evnen til innovasjon i prosjekter, opplever vi.

Samspillsentrepriser med en åpen bok-modell, der man fordeler utgifter underveis i prosessen, blir derimot ofte vellykket, mener han.

– Ikke eneste saliggjørende

Mange kommuner sier de alltid bruker totalentreprise. Men signalene Futurebuilt får fra de som velger noe annet, er at samspill er veldig gunstig.

– Det er også en fordel om både de kommunale og private byggherrene vi samarbeider med kan beholde mer kompetanse i egne rekker, og ikke bare bruke innleide folk som flyr videre til andre prosjekter. 

Samtidig understreker Seilskjær at ulike kontraktsformer passer for ulike typer prosjekter.

– Men for oss som er avhengig av å jobbe tverrfaglig er det veldig fint å ha den typen fleksibilitet som samspillsentreprisen gir, og kunne snu seg kjapt ettersom nye muligheter dukker opp underveis.

– Det er ikke den eneste saliggjørende løsningen, og formen stiller større krav til prosjektledelse, men mange har vært veldig godt fornøyd med erfaringene, og derfor er vi nysgjerrige på å utforske mulighetene i samspillsentreprisen nærmere.

– Ville finne ut hva som var mulig

Et Futurebuilt-prosjekt som har hatt suksess med samspillsmodellen, er Oslo Havns kontorlokaler i Skur 38.

– Vi skulle i gang med noe helt nytt, og visste ikke helt hvor vi skulle. Derfor ville vi koble på entreprenør tidlig i den kreative prosessen. Vi hadde en visjon om å radikalt fornye dette bygget, og ville finne ut, hva er mulig, forteller Erling Jenssen, seksjonsleder for utbygging i Oslo Havn.

– Vi ville se hvor langt vi kunne dra ambisjonene, som særlig på miljø var hårete. Det er mye større takhøyde i en sånn entreprisemodell, i stedet for den mer tradisjonelle totalentreprisen, som er mer rigid, og der man sitter på hver sin side av bordet.

I tilfellet Skur 38 var det to ulike arkitektteam involvert: Først Kristin Jarmund arkitekter, som gjorde forprosjektet, mens Hille Melbye Arkitekter hadde ansvaret i utførelsesfase. Selv om kontinuitet i samspillet er å foretrekke, er muligheten til å gjøre endringer samtidig den store fordelen med samspillsmodellen, mener Jenssen.

– Det er en forutsetning for denne modellen at alle tilpasser seg, spiller på lag og jobber godt sammen. Man må kunne justere ved behov. I dette tilfellet fant prosjektledelsen ut at vi ville gå en annen vei.

En annerledes arkitektrolle

Da Hille Melbye arkitekter ble invitert til å gi tilbud til prosjektet, var det nettopp samspillsmodellen de måtte ta stilling til.

– Det er et rundere bord man skal sitte rundt, der man som arkitekt har en litt annen rolle enn den klassiske, hvor man bestemmer ganske mye. Man må være mer dynamisk, og det er noe vi føler har fungert veldig godt, sier Joachim Midjo Andersen, Hille Melbyes prosjektleder for Skur 38.

Vanligvis er man som arkitekt vant til å skulle verne om et design fra tidligfase gjennom hele prosessen. I et prosjekt som Skur 38 var det imidlertid viktig at de ikke overdesignet før alle premissene lå på bordet.

– Det er krevende hvis man har valgt alle materialer og løsninger på forhånd, og de andre fagene bare må tilpasse seg. Vi har følt på at man må være litt mer romslig på hvordan det skal se ut, men at man også får mulighet til å forankre estetikk og arkitektur sammen med aktører som ikke er vant til å være med og påvirke dette. Man kan formidle det man driver med i en tidlig fase, og bygge det sammen.

– En knivsegg å balansere

Samtidig er det også en fare for at andre hensyn får bestemme for mye, påpeker Andersen.

– Når det er åpent blir det også flere stemmer, ofte med sterke økonomiske og tekniske interesser. Da står man som arkitekt i fare for å bli overkjørt. Det er en knivsegg man må balansere.

Det er særlig i ombruksprosjekter man som arkitekt må tørre å være åpen utover i detaljprosjektet, mener Andersen.

– Vi tok mange designbeslutninger langt ut i detaljprosjekteringen. Men fordi vi jobbet så tett med entreprenør og byggherre klarte vi å løse de utfordringene som oppstod ganske kjapt, uten at det fikk store økonomiske konsekvenser for prosjektet, til tross for at ombrukskonseptet gjorde at det ble kastet inn x-faktorer kontinuerlig.

Samspillsentreprisen er fremtiden

– At man får en mer dynamisk prosess mellom byggherre og entreprenør, som jobber tettere og spiller med åpne kort, det tror jeg bare er positivt for både kostnader og fremdrift. Hvis man også får med arkitekten i den loopen, så er det stort potensial i alle prosjekter. Når sirkularitet skal inn i byggebransjen for fullt tror jeg samspillsentreprisen er fremtiden, sier Andersen.

Når man sitter ved et rundt bord og alle skal slippe til er det samtidig viktig å ha et sterkt arkitekturkonsept i bunn, mener han.

– Det er viktig å sette hierarki over hva som er viktigst, og etablere tydelige mål som alle jobber mot. Kanskje er det i en sånn modell viktigere enn noen gang å ha gode arkitekturkonsepter. Hvis man får samspillet til å fungere kan det være veldig positivt for både kvaliteten i de enkelte prosjektene og bransjen som helhet.

Ikke alltid best

Jenssen har stadig mer tro på at samspillsentreprisen er godt egnet i de store prosjektene. Både i det han kaller «hyllevareleveranser» og i mindre prosjekter kan samspill imidlertid være mindre egnet.

– Det er ikke alltid man har samme behov for det kreative, og da kan samspill bli litt å skyte spurv med kanoner. Mens i småskalaprosjekter er det kanskje unødvendig å koble inn et så voldsomt apparat og mye ressurser, når resultatet kanskje ikke står helt i stil med kostnadsrammen. Det er i hvert fall vår erfaring, sier Jenssen.

Konfliktfylt totalentrepreise

I en totalentreprise er beskrivelsen man lager i forprosjektet viktig for kvaliteten i utførelsen, påpeker OAF-leder Siri Jæger Brudvik.

– Likevel ender utforming og detaljering ofte opp med å være i dårligere kvalitet enn beskrevet, fordi entreprenøren tjener inn sine marginer i å finne billigere løsninger på disse. Som i prinsippet skal være tilsvarende og like bra, men som ikke alltid i praksis er det. Dialogen mellom byggherre og arkitekt er ofte ikke åpen, men må gå via totalentreprenøren, konsulenter skiftes ut, og alt dette gjør samarbeidsprosessene mellom alle aktører vanskelig, det blir mange kamper, det kan bli konfliktfylt og det går jo også utover resultatet til slutt.  

– Framover vil gjenbruk og ombruk spille stadig større rolle i prosjektene. Da kan man ikke alltid vite hvilke produkter eller løsninger som er tilgjengelige på forhånd eller vite hva alt kommer til å koste i forkant av detaljeringsfasen, avslutter Brudvik.