– Vanskelig å se hvordan man skulle kunne inngå i sånne prosjekter

Svært dårlige forhold

– Arkitektoppdrag er jo spesielle i den forstand at man leverer fra seg tegninger til en bygning. Mange spektakulære bygg oppføres i stater med svært dårlig rulleblad når det gjelder menneskerettigheter. Spørsmålet er, hva slags ansvar har arkitekter som påtar seg slike oppdrag, etter at de har gitt fra seg tegningene, og etter at byggene er realisert?

Egenæs påpeker at det særlig er i Gulf-statene, som Saudi-Arabia og Qatar, at man vet at forholdene for migrantarbeidere, som gjerne er de som bygger, er svært dårlige.

Det Åpenhetsloven sier, er at man skal gjøre en risikovurdering av hvorvidt ens virksomhet direkte eller indirekte medvirker til at menneskerettighetene blir brutt. Frist for å rapportere om denne vurderingen var altså den 30. juni. Det er Forbrukertilsynet som har fått oppgaven med å veilede om og å føre tilsyn med loven.

– Må vurdere hele verdikjeden

Ifølge Egenæs er det uvisst i hvilken grad Forbrukertilsynet vurderer koblingen mellom arkitektens tegninger og selve byggingen.

– Men generelt er jo bedrifter pålagt å vurdere risiko i hele verdikjeden. Som importør av batterier holder det ikke å se til at forholdene på produksjonsfabrikken er i orden, man må også forsikre seg om at kobolten som blir brukt ikke er gravd opp av barn i Kongo.

– Hvis du tegner en bygning som du vet at det er stor risiko for at blir bygd av migrantarbeidere som lever under tvangsarbeid, eller til og med moderne slaveri, så holder det ikke å redegjøre for risikoen. Du må også vise hva du gjør for å minimere den risikoen, påpeker Egenæs.

Spørsmålet har også en moralske dimensjon, understreker han, som går ut over det juridiske.

– Man må spørre seg, er jeg villig til å gå inn i et prosjekt der mine visjoner og tegninger skal virkeliggjøres av mennesker som behandles veldig dårlig?

Flagger selskaper både i Norge og internasjonalt

Snøhetta og Nordic er blant kontorene som har vært pålagt å offentliggjøre sine risikovurderinger. 

– Vi har gjort en grunnleggende kartlegging av risikoområder, som også sier noe om hvor vi legger ned innsatsen når vi undersøker, sier Tor Olav Mork Mørseth, daglig leder i Snøhetta Oslo.

Den initielle risikovurderingen er basert på tre elementer: Landrisiko og to former for bransjerisiko, innen HMS-spørsmål og arbeidslivskriminalitet, påpeker Mørseth.

– Summen av det gir en første indikasjon på om det er noe vi bør se nærmere på. Så flagges selskaper på bakgrunn av de tre risikoelementene, og så setter vi i gang en større undersøkelse. Vi har flagget selskaper både internasjonalt og i Norge.

Mørseth sier at både arbeidslivskriminalitet og HMS-spørsmål er relevante temaer også i Norge.

– Snøhetta i Norge jobber i Europa, Midtøsten og Afrika. Ser man på risikoen for brudd for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, ser vi at den er større i enkelte områder enn andre, særlig i Midtøsten og deler av det afrikanske kontinentet. Men det gjelder også deler av Sør- og Øst-Europa, særlig når det gjelder arbeidslivskriminalitet, påpeker Mørseth.

– Ikke avdekket brudd

Han påpeker at risikoen gjerne er størst på byggeplass, og at dette ikke er underlagt Snøhetta, og dermed ikke omfattes av Åpenhetsloven direkte.

– Det betyr ikke at vi ikke føler et ansvar for å påvirke. Det mener vi at man bør gjøre i alle prosjekter. Det at Norge har innført lovverk som dette gir oss også et ekstra verktøy i møte med andre oppdragsgivere og leverandører.

– På hvilken måte?

– Det at vi kan henvise til norsk lov når man diskuterer det å sikre arbeidere bedre rettigheter, gjør at argumentene veier tyngre i diskusjonen. Det er jo ikke noe vi alltid kan pålegge, men vi er opptatt av å være med og diskutere og påvirke. Vi opplever at alle steder vi jobber er det oppmerksomhet rundt problemstillingen.

– Vi har ikke avdekket noen brudd i våre gjennomganger så langt. Men jeg tror det viktigste loven gjør er å forplikte alle til å forholde seg til problemstillingen på en mer systematisk måte, sier Mørseth.

– Ikke enkelt å sikre at det blir fulgt

Som del av Norconsult-konsernet er Nordics rapport både en del av og støttet på konsernets redegjørelse.

– Vi redegjør for styringssystemene og det etiske regelverket vi har etablert, der vi sørger for at forretningspartnerne våre også erklærer at de står inne for det samme som oss, og undertegner en etikkerklæring. I tillegg har vi gjort en spørreundersøkelse blant de vesentligste leverandørene våre for å sjekke at Åpenhetsloven ivaretas, sier Eskild Andersen, daglig leder i Nordic Norge.

For Nordics del er det særlig i Kina og India at det er størst risiko for brudd på menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, mener Andersen.

– Det er ingen enkle måter å sikre seg at det blir fulgt. Men vi sørger for å ha kontrakter som stiller krav om at ting som arbeidsforhold, sikkerhet og lønn blir ivaretatt, og følger opp dette gjennom dialog, så langt det lar seg gjøre. I mange prosjekter skjer slike brudd på byggeplassen, og i internasjonale prosjekter er vi inne i tidligfase, mens det er andre aktører som er inne i gjennomføringsfasen.

– Men har man ikke likevel et ansvar for at dette blir fulgt opp i prosjekter man selv har vært involvert i?

– Vi er naturlig nok opptatt av at gode arbeidsvilkår blir ivaretatt. Vi vil at alle som har vært involvert i prosjektet skal ha det best mulig. Juridisk eller ei, er det et ansvar man føler på. Og når man er ute av et prosjekt, da har man ikke den typen juridisk ansvar. Men i den grad man blir kjent med at noe galt har skjedd i ettertid, så bruker vi nettverket vi har til å prøve å påvirke.

– Kanskje ikke helt uproblematisk

– Dette er ikke svart-hvitt vurderinger, men det er ekstremt viktig, særlig i forkant av et prosjekt. Noen ganger blir det for usikkert og vanskelig, og da ønsker vi ikke å gå inn. I andre tilfeller er det kanskje ikke helt uproblematisk, men vi mener likevel at det er såpass mye på stell at vi tror vi kan bidra positivt, i form av dialog, mener Andersen.

Ett av Nordics mest omstridte prosjekter er flyplassen i Istanbul, som stod ferdig i 2016. I etterkant kom det meldinger om urovekkende mange dødsfall under bygningsarbeidet. Nordics Gudmund Stokke har tidligere uttalt at selskapet ikke fikk vite om dette underveis, og det er fortsatt uvisst hvor mange som døde. 

Flyplassen i Istanbul er også et eksempel på et prosjekt der Nordic var ute før bygningsarbeidet startet.

– Ideelt sett skulle man vært enda tettere på beslutningstakere enn det man er, og at liv går tapt er jo det absolutt verste som kan skje. Enten vi gjennom løsningene vi prosjekterer, eller gjennom den kontinuerlige dialogen vi har med samarbeidspartnere og oppdragsgivere, kan styrke rettighetene til arbeidere og andre som er involvert, så gjør vi så klart det.

Amnesty: – Vanskelig å påvirke

Men hva syns egentlig Amnesty om at norske arkitekter tar oppdrag for eksempel i Saudi-Arabia?

– Amnesty oppfordrer ikke til boikott av noen stater, understreker Egenæs.

Likevel er det ingen tvil om at det finnes prosjekter som kan problematiseres, som også norske arkitekter er involvert i, som NEOM-prosjektet i Saudi-Arabia, der Erlend Blakstad Haffner og Peter Cooks kontor CHAP bidrar.

I NEOM-prosjektet har det for eksempel vært folk som har blitt tvangsflyttet, påpeker Egenæs.

– Skal man gjøre det, må noen forutsetninger være på plass. Man må blant annet gjennom en skikkelig samtale med de berørte, og skaffe såkalt FPIC, Free, Prior, and Informed Consent. Man må vise at man har gjort sitt beste for å komme til enighet, og at hvis man flyttes, at man kommer til et sammenlignbart sted, hvor man kan være fornøyd med livet sitt og eventuelt fortsatt med samme levevei.

– Det er det første jeg tenker man må være trygg på, at man ikke valser over mennesker som bor der man bygger, sier Egenæs.

– Så kan man spørre seg selv, kan jeg være en positiv kraft i dette? Hvis man oppdager at prosjektet ikke har ordentlige og gode planer, kan man være med og påvirke, og kanskje bruke sitt engasjement som en brekkstang for å få ting gjort skikkelig? Ofte vil det nok dessverre være en ubalanse mellom et norsk arkitektfirma og et saudi-arabisk selskap som på en eller annen måte har en kobling til kongefamilien.

Lukker man øynene?

Egenæs presiserer likevel at dette er avveininger den enkelte må gjøre. 

– Men jeg tror det er vanskelig å påvirke i et land som Saudi-Arabia, det er et veldig spesielt samfunn. Kronprisen bestemmer, alt gjøres veldig fort, med importert arbeidskraft fra fattige land, det er et ekstremt maktforhold der. 

– Samtidig vet vi at disse landene har råd til å betale arbeiderne ordentlig og gi dem akseptable boliger. For meg er det vanskelig å se hvordan man skulle kunne inngå i sånne prosjekter, og at man ikke skal ha bidratt til at noen har hatt det ganske jævlig. Jeg ville hatt problemer med å gå inn i sånne prosjekter, sett fra et menneskerettighetsperspektiv.

At Norge ikke boikotter Saudi-Arabia, gjør at det er lett for bedrifter å spørre, hvorfor skal vi gå lenger enn norske myndigheter, mener Egenæs.

– Det kan man godt si, men man har jo også et selvstendig ansvar for å tenke gjennom hva ens eget firma faktisk bidrar til. Både Saudi-Arabia og Kina er åpenbart problematisk land å jobbe i, det er ikke ytringsfrihet. Men man kan ikke si at alt i Saudi-Arabia er bygget med tvangsarbeid, for eksempel. Derfor er det viktig at de som påtar seg sånne oppdrag er veldig nøye med disse tingene. Hva medfører det vi gjør nå, og er vi bekvemme med at dette er måten vår visjon virkeliggjøres, eller lukker vi øynene?