Vil ha kortere plantid

– Vi får ikke til den innovasjonen som trengs for en hurtig samfunnsendring, sier Opus-leder Nancy Jøssang. Hun ledet debatt om de vanskelige planprosessene på Arendalsuka.

Nancy Jøssang, sivilarkitekt og administrerende direktør i Opus, ledet arrangementet «Drømmen om effektive planprosesser» på Arendalsuka. Hun mener langdrygt planarbeid er et samfunnsproblem.

Foto: Torbjørn Tumyr Nilsen

ARENDALSUKA: «Drømmen om effektive planprosesser» het den løftefulle tittelen på Arendalsuka-arrangementet hos Baker Jørgensen – som for anledningen også har fått navnet Bygg Arena Arendal. Anledningen er at sørlandsbyen har gjennomgått sitt årlige hamskifte til mingleplass for politikere, journalister, organisasjoner og næringsliv.

Med på lasset er altså Bygg-, anlegg- og eiendomsnæringen som tirsdag ettermiddag inviterte til debatt om hvordan få fart på landets planprosesser – med Minde i Bergen som case.

– Lange og uforutsigbare planprosesser er et problem som hele bransjen må forholde seg til og finne løsninger på. Vi klarer i dag ikke å få til ønsket transformasjon og bærekraftig byutvikling når prosessene tar så lang tid som de gjør. Derfor ønsket vi å utforske hvilke muligheter som finnes for å få til en fortere saksgang, sier Nancy Jøssang, sivilarkitekt og administrerende direktør i by- og stedsutviklingsbedriften Opus, som ledet samtalen.

Komplisert og omfangsrik

Med på det fullsatte møtet var Terje Holsen, førsteamanuensis, NMBU; Thor Haakon Bakke (MDG), byråd for byutvikling; Petter Cedell, Selvaag Bolig og Kjell Kvarekvål, direktør for kommunikasjon og samfunn i JM. Folk måtte snu i døren av mangel på plass og en bransjemann mente etterpå at arrangementet var «Arendals beste til nå».

Muligens var det temavalget som fenget.

– I dag er planprosessene så kompliserte og omfangsrike at, som bergensbyråden ordla seg i dag – «man må ha hundre studiepoeng for å klare å jobbe med dem». Slik må det jo ikke være. Samtidig sliter vi med at aktørene i slike prosesser ikke har felles mål, ikke tillit til hverandre og så forskjellig kunnskapsgrunnlag at de heller ikke deler samme oppfatning av hva som en bærekraftig by skal være, sier Jøssang.

Hindrer innovasjon

Å få til hurtigere planprosesser handler dermed ikke bare om å gjøre arbeidet mer forutsigbart for bransjen. Det er også en mer samfunnsnyttig gevinst av å få ned tidsbruken. Alle de ressursene som aktørene bruker på en unødvendig lang prosess er det i siste runde boligkjøperne som må betale, forklarer Jøssang.

– I tilfelle Minde taper Bergen reell konkurransekraft på at området ikke utvikles fortere. Samtidig taper også samfunnet i stort penger på at prosessene ikke er optimale og da heller ikke oppnår de målene vi bør kunne forvente at nye utviklingsprosjekter. Vi får ikke til den innovasjonen som trengs for den hurtige samfunnsendringen som kreves, sier Jøssang, som gjennom Opus selv blant annet jobber med Minde, Laksevåg Verft og ny Byarena i Bergen.

Arendal har gjennomgått sitt årlige hamskifte til mingleplass for politikere, journalister, organisasjoner og næringsliv. Ved Torvet har bygg-, anlegg- og eiendomsnæringen tatt over Baker Jørgensen og omdøpt det til Bygg Arena Arendal.
Foto: Torbjørn Tumyr Nilsen

– Vi har det travelt

Planlegging er nøkkelen til å løse samfunnsutfordringer som økt arealeffektivitet, mindre transportbehov, endre energiforbruk og materialbruk, mener Jøssang.

Hun peker på at det er gjennom bedre planprosesser vi kan få farten på «det grønne skiftet».

– Det er i planene de juridiske verktøyene, som gir aktørene hjemmel til å starte en ekte transformasjon, finnes. Når nye prosjekter tar så lang tid, må vi se på hvor det stopper opp og blir hengende. Vi har det svært travelt med å oppnå våre klima- og bærekraftsmål. Da må planene bli bedre. Det er der, og ikke i enkeltprosjekter, du oppnår størst effekt. Det er der du får til en gåby, et ekte mangfoldig nabolag og en riktig blanding av funksjoner mellom arbeid, bolig og kulturtilbud.

Inspirert av pavevalget

Et av forslagene som kom inn fra panelistene handlet om at dialogen mellom kommune og alle involverte aktører drar ut i tid. Èn løsning kan da være at man gjør som med pavevalget i Vatikanet, hvor kardinalene, under tvang, må sitte sammen til de blir enige om valget av ny pave.

– I dag er disse prosessene preget av skyggeboksing fordi vi ikke er ærlige. Vi sitter der med ulike mål. Kommunene har et diametralt motsatt mål av utbyggere har. Kommunen ønsker å holde prosessen så åpen som mulig, så lenge som mulig og ønsker ikke å forplikte seg, mens utbyggere raskest mulig vil bli enige om hva de prøver å få til. Å enes om et felles mål er utfordringen og da kan man i prinsippet se for seg at man kan lykkes ved å «lukkes inne» tidlig i prosessen for å bli enig om et felles mål, sier Gjøssang.

– Er drømmen om raskere planarbeid realiserbar?

– I noen prosjekter er vi på god vei, men dette avhenger av aktørene og kompetansen rundt bordet både på privat og offentlig side. Noen har lettere for å være ærlige enn andre om egen kompetanse. Jeg opplever at flere og flere utbyggere i sine strategier sier at de ønsker å levere høyt på bærekraft, er åpen for å lage tydelige konsepter som evner å kommunisere hvordan prosjektet bidrar til et godt nabolag. De er eksplisitte på det og da blir prosjektene også bedre.

Varsku til arkitektene

– Hva bør arkitektene lære av denne debatten?

– Dette er et samarbeid mellom mange parter. Arkitektene må bli bedre på dette samarbeidet, de klarer det ikke alene, og i arkitektstanden er det nok i dag et for stort sprik når det gjelder kompetanse. At man både skal være god på planloven, bygningsloven og på gjennomføring, gir kanskje dårligere kvalitet enn det hadde trengt å være. Slik norsk arkitektbransje er rigget, med mange småkontorer, gir noen kjempeulemper for bransjen både økonomisk, men også resultatmessig.

– Hvordan da?

– Vi får ikke pushet pris på samme måte som ingeniørene, og man får som bransje lavere kvalitet, enn om man var mer samlet. Sitter du to stykker på et kontor og skal gjøre prosjekter samtidig som man skal ha kompetanseheving og nytt utstyr, sier det seg selv at resultatet blir skadelidende. Arkitektene sitter spredt i små enheter og priser hverandre ned, havner bakpå når det gjelder innovasjon og kompetanseløft, i istedenfor å gjøre som ingeniørene og samle seg i større enheter. Det mener jeg bransjen ikke er tjent med, avslutter Jøssang.