En porsjon Whyte

Mye av grunnlaget for hvordan vi i dag verdsetter og utformer byrom, ble lagt for mer enn et halvt århundre siden, hundrevis av mil unna Arneageren, Festplassen og Youngstorget. Datidens prinsipper er ikke mindre aktuelle i dag.

Plassen foran den ikoniske Seagram-bygningen (tegnet av Ludwig Mies van der Rohe og Philip Johnson,1958) var blant byrommene som Whyte satte under lupen – uovertruffen som skueplass for byens virvar og med flust av integrerte sittemuligheter i form av kanter og trinn. Foto: dandeluca/Wikimedia Commons

«Byrom og bygulv bør tilhøre alle», skrev Norske arkitekters landsforbunds president Adnan Harambasic i en kronikk i Aftenposten i høst. Den første koronavåren hevdet Rainer Stange, president i Norges landskapsarkitekters forening, byrommenes viktighet her i Arkitektnytt, med vekt på hverdagens byrom.

I dag slår slike utsagn kan hende inn åpne dører, men betydningen av offentlige byrom – både for innbyggeres livskvalitet og for den strategiske posisjoneringen i attraktivitetskonkurransen mellom byer – har ikke alltid vært selvsagt. Skjønt byrom har vært en integrert del av folks byopplevelse fra middelaldertorget til lommeparken, er det nokså nytt at politikk, planlegging og forskning beskjeftiger seg med feltet.

Byrommet er et sted for torghandleren og tiggeren, gatemusikanten og gartneren – og for tilfeldig og spontan mellommenneskelig interaksjon. Dessuten utgjør byrom arenaer for fellesskap og sosial bærekraft, rekreasjon og aktivitet, demokrati og ytringsfrihet (den ferske boken «Demokratiske byrom», redigert av Gro Sandkjær Hanssen og Marianne Millstein, diskuterer nettopp dette).

Da nyhetene kom om at russiske styrker hadde invadert Ukraina, flokket demonstranter med gule og blå flagg seg sammen på Torgallmenningen i Bergen og Trondheim torg – hvor ellers?

Med byrom skal land bygges

I dagens bypolitikk er byrom gitt stor betydning, noe offentlige trykksaker som Kommunal- og moderniseringsdepartementets «Byrom – en idéhåndbok», Oslo kommunes «Handlingsprogram for økt byliv» og Stavanger kommunes «Byromsstrategi for Stavanger sentrum» vitner om. I Bergen er byrommene en sentral del av fortellingen om byen – den urbergenske byromstypologien allmenningen gjør at bergenserne alt fra barnsben av har et intuitivt forhold til byens romlige sammenhenger.

Som påskjønnelse for omfattende byfornyelse gikk da også Statens byggeskikkpris i 2002 til Bergens byrom, som juryen mente var blitt «en berikelse og daglig glede for byens innbyggere og en gave til de mange besøkende», og også hadde tilrettelagt for «egenart, stedsutvikling og et moderne bymiljø, med røtter i en gammel bykultur».

Ser man bakover i faghistorien, er det flere som har bidratt til å påvirke hvordan vi ser på byrom i dag. Den amerikanske journalisten og nabolagsaktivisten Jane Jacobs sin kanoniserte bok «The Death and Life of Great American Cities» trekkes ofte frem som inspirasjonskilde av dem som jobber med byen, vel femti år etter at den utkom første gang.

Jacobs’ innflytelse kan knapt undervurderes, og hennes tilsynelatende eviggyldige fundamentale innsikter har en tendens til å hamre seg inn i hukommelsen, der de rett som det er antar læresetningens form, hva enten hun snakker om sidewalk ballet eller eyes on the street.

Når telling teller

I strømmetjenestenes gullalder er avveksling en dyd. En annen type tv-opplevelse: Grovkornet bilde, anakronistisk lydspor, datert grafikk … foran kamera står en eldre mann i dress midt i et av New Yorks travle byrom og doserer, mens folk spaserer uanfektet forbi. Den velkledde mannen er urbanist og sosiolog William H. Whyte, året er 1979.

Filmen «Social Life of Small Urban Spaces» regnes for en slags filmatisk ekvivalent til Jacobs’ kanoniserte bok. Gjennom sine tilsvarende grunnleggende observasjoner har denne også blitt stående for ettertiden som en viktig kilde til forståelse for byen. Whyte hadde vært en støttespiller for Jane Jacobs, og som redaktør engasjerte han den jevngamle arkitekturskribenten til å bidra i tidsskriftet Fortune. Teksten hennes ble trykket under den Jacobs-kvintessensielle overskriften Downtown is for people.

I «The Death and Life of Great American Cities» beskrives fortauets ballett som en dans i kontinuerlig forandring, der hver deltager i ensemblet har sin individuelle rolle i tillegg til å bygge opp under helheten – fra Jacobs selv som setter ut bosspannet om morgenen til «the wife of the tenement’s superintendent depositing her chunky three-year-old with a toy mandolin on the stoop».

Whyte, på sin side, beskriver byens koreografi gjennom timelapse-fotografier av byrom og parker i New York. Særlig plassen foran den ikoniske kontorblokken Seagram Building, tegnet av arkitektene Ludwig Mies van der Rohe og Philip Johnson, brukes som laboratorium for Whytes undersøkelser.

Plassen er gjenstand for nitide tellinger, registreringer og observasjoner – en metodikk som forbindes med den danske arkitekten Jan Gehl (som ble hyret inn til å gjøre bylivsundersøkelser i Oslo i 1987, 1998 og 2014). Whyte avslørte hvordan solen bestemte hvor og når folk satte seg på trappene foran bygningen, som et ekko av Gehl.

Den amerikanske journalisten, sosiologen og urbanisten William H. Whyte (1917–1999) brukte New Yorks ulike byrom som laboratorier for sine bylivsstudier. Skjermdump: YouTube

Symptom, diagnose, behandling

Slik Gehl har arbeidet for kommuner, byer og offentlige institusjoner, var New York City Planning Commission oppdragsgiveren for Whyte. Han hadde blitt engasjert fordi byens planavdeling ønsket hjelp: New York hadde innført en ny praksis, der utbyggere fikk høyere utnyttelsesgrad og flere etasjer i bytte mot etablering av et offentlig byrom foran bygningen sin.

Som konsekvens lå det en rekke ubrukte plasser utenfor nye kontorbygg i glass og stål, mens noen få – som ved Seagram-bygningen – yrte av liv. Hvorfor? Det var dette Whyte og hans studenter skulle finne ut av i det som ble hetende Street Life Project, med løfte om innføring av nye retningslinjer for byrom om de løste gåten.

Whyte diagnostiserer byen og advarer mot langstrakte og innadvendte bygningsvolumer som minner om urbane festningsverk og ikke gir noe tilbake til gaten, og mot nedsenkede eller opphevede byrom, som man for enhver pris bør unngå («det er på gaten det skjer!»). Den største publikumsmagneten av dem alle, en erkjennelse også Gehl og Jacobs deler, er folk. Enkelt og greit: folk! (Blant arketypene Whyte har forkjærlighet for, er «people just standing there».)

Folk elsker å se andre folk, en aktivitet som kan utøves uanstrengt fra parkbenken, gjennom vinduet på kaffebaren eller på spasertur gjennom byen. Videre utkrystalliserte Whytes erfaringer seg i en rekke funn, som ligner universelle prinsipper for å utvikle gode byrom. Skulle man sammenfatte disse i ti ingredienser gode byrom bør inneholde, kunne det være disse:

1) Det sosiale. En rekke aktiviteter utspiller seg i byrommene: Folk leser, leker, spiller og spiser om hverandre. Og aller mest populært: «People looking at other people»!

2) Vann. Folk må gis tilgang til vann i form av fontener eller basseng og ved tilgjengeliggjøring av sjøfronten. Vann er en attraksjon og reduserer støy, tiltrekker seg både barn og voksne, og kan være både kontemplativt og interaktivt.

3) Trær. Det må plantes mer trær i byen (av de samme grunnene som over – for ikke å snakk om det som har med bærekraft å gjøre, noe Whyte nevner eksplisitt i filmen fra 1979).

4) Åpenhet. Inngjerdede byrom må unngås. Gjerder stenger ikke bare folk ute, men også inne, og gir byrom der ikke alle føler seg trygge og velkommen.

5) Mat. Utover å tilby noe folk trenger, har kiosker, matvogner og uteserveringer en sosial funksjon. Produksjon og konsum av mat er garantist for småprat og nysgjerrige skuelystne. En selger tiltrekker seg andre selgere – folk som spiser, tiltrekker seg flere folk (og fordriver uønsket aktivitet).

6) Orden. Det kan knapt bli for mange bosspann, og folk flest er samvittighetsfulle så lenge det er muligheter i nærheten. Høy forekomst av avfallsbeholdere øker sannsynligheten for rene gater.

7) Sjenerøsitet. For «den uønskede» (en annen av Whytes arketyper) gjøres benkene for korte til å sove på, og det monteres pigger på kantene man ellers kunne brukt til å hvile på. Gode byrom er rause og tolerante overfor folk som er annerledes.

8) Sitteplasser. Jo flere, jo bedre! Gjerne også løs møblering, som lar folk bestemme selv hvor de vil sitte, tett på eller langt fra hverandre. Folk flytter stolene uansett, om så noen få centimeter, i et sosialt ritual som ligner stolleken. Er det ikke tilgjengelige seter, tar folk seg til rette på alt som med godvilje kan minne om en sitteplass, enten det er trafikkpullerter eller transformatorbokser.

9) Skala. Størrelsen på byrommet må tilpasses stedet og dets kritiske masse. Det er en tendens til at byrom overskaleres (og, kunne man tilføye, overprogrammeres), med det resultat at de blir tomme. Det er bedre med en konsentrert og velfungerende enn en stor og utflytende plass.

10) Triangulering. Sitteplasser, gaten, sol, mat, vann og trær er de grunnleggende byggeklossene for Whyte. Han tilføyer også det han kaller triangulering, altså de omstendighetene i et byrom som utløser det uplanlagte: Noe skjer som gir folk grunn til å interagere, og plutselig stimler folk sammen, snakker med hverandre, stiller spørsmål til fremmede. Dette er byens spetakkel, igangsatt av gateunderholdere, installasjoner, kunstperformancer eller andre katalysatorer.

Det var etter den voldsomme bybrannen i 1916 at Torgallmenningen ble gitt sin nåværende form, nærmere bestemt av arkitekt Finn Berner i 1923. Dette er Bergens allmenning over alle allmenninger, byens stuegulv, scene og møteplass, byens sentrum, i både bokstavelig og billedlig forstand. Foto: Christian Bickel/Wikimedia Commons

Mammons akkompagnement

Begrepet «livet mellom husene» har for lengst blitt adoptert av både boligutviklere og eiendomsmeglere (hvor mange av disse som villig bruker Gehls valgspråk som faktisk har lest boken hans fra 1972 med samme navn, er en annen sak). I den nyliberale byen er samtidig byrom blitt kommodifisert – det er en vare som kan kjøpes og selges. Varen kjenner vi som bygulv, hvor første etasje med omkringliggende utearealer er blitt en viktig asset. Stadig oftere er tilsynelatende offentlige byrom privat eid og driftet, med Aker Brygge i Oslo som et velkjent eksempel.

Og selv om de fleste kanskje kan spasere bekymringsløst gjennom byrom som pretenderer å være offentlige, trenger ikke «allmenn tilgjengelighet» å være synonymt med at alle kan oppholde seg i byrommene – dersom man med «alle» også forstår folk med skateboard, demonstrasjonsplakat eller pappkopp for forbipasserende til å slenge en slant nedi.

Denne nye ansvarsdelingen av byrom mellom private og offentlige eiere utgjør et bakteppe i boken «Demokratiske byrom». Omkalfatringen av hensikter, driftsmodeller, eierforhold og forvaltningspraksis som byrommene har vært gjenstand for de siste tiårene, er i seg selv god grunn til å starte dagen med en god porsjon Jacobs, Gehl og Whyte.

William H. Whytes oppdrag var å komme frem til noen mer eller mindre universelle prinsipper for gode byrom som skulle kunne brukes overalt. Etter å ha iakttatt nye, ambisiøse og påkostede byrom, der detaljene er gjennomprogrammert og ingenting er overlatt til tilfeldighetene, vender Whyte blikket til en unnselig gatestubb på 101st Street i East Harlem. Her stemmer alt: Masse mennesker, mat, riktig skala, brannhydranter som spruter til barnas forlystelse, naturlige sitteplasser på kanter, folk som henger på hjørnet. Dette er «the real deal».

«It costs no more to have spaces that are lively and attractive and hospitable than those that are not», hevder den amerikanske urbanisten. Og kanskje er det slik: Det enkle er ofte det beste.