Flere bønder i byen

– Vårt ansvar i forskningsprosjektet har vært å utvikle en verktøykasse, og det er dét arbeidet tegneserien bygger på. Boka beskriver hvordan du kan skape et felles prosjekt og engasjere folk, hvordan du skal kontakte myndighetene og forholde deg til en reguleringsplan, men gir også nyttig informasjon om vær og vind. Vi har brukt håndbøker fra Bergen kommune og det amerikanske landbruksdepartementet som inspirasjon, sier Eriksen.

– En mester til å formidle

Titland og Eriksen har samarbeidet ved flere anledninger tidligere, men dette er første gang de har laget bok sammen. I prosessen var Titland ansatt i Fragment i en 50 prosent stilling i lengre tid fra våren 2020. I introen til Byens bønder har Titland tegnet seg selv som arbeider ved tegnepulten, mens Arild Eriksen kåserer om byutvikling.

– Er det beskrivende for prosessen, Titland?

– Det er ikke så veldig langt unna sannheten egentlig. På grunn av pandemien ble forskningsprosjektet utsatt, så dermed har dette blitt mer en håndbok enn en forskningsrapport og baserer seg mye på kunnskap fra intervjuer med folk som driver urbant landbruk. Mye av arbeidet gikk ut på å sortere all kunnskapen og få det inn i en fortelling – og den sorteringen kunne foregå på den måten der, sier Titland.

– Arild Eriksen beskriver deg som «en mester til å formidle kompliserte ting», noe du også gjorde med populære Piketty på 1-2-3 i 2014. Som mange andre har jeg lest den, i stedet for å pløye meg gjennom hele Kapitalen i det 21. århundret. Hvordan får du det til?

– Først må jeg forstå det selv! Det er som med alt man skal lære, at det hjelper å kunne gjenfortelle det. Si du har hørt en podkast eller lest en artikkel og skal fortelle det du har lest eller hørt videre til noen andre – det er da du oppdager hvor mye du egentlig forsto. Jeg har vokst opp på et småbruk og jobbet som anleggsgartner. Jeg vet hvor mye jobb det er, og hvor ekstremt tilfredsstillende det er å se noe vokse. Men det var også veldig mye jeg ikke kunne om temaet, så det har vært lærerikt å prøve å destillere all informasjonen.

Hobbybonde

For Arild Eriksen har urbant landbruk vært en hobby i mange år.

– Da vi bodde i byen hadde jeg bigård på taket av Alna kjøpesenter. Nå er jeg involvert i å starte opp Grorud parsellhage. Bydel Grorud er veldig fremoverlente på stedsutvikling. Bydelen fant en tomt ved gamle Grorud prestegård som var godt egnet, og i dag var vi på befaring og fant ut at vi får boret etter vann og etablert vannforsyning nok til 30-40 parseller, forteller Eriksen.

– Jeg blir litt trist når jeg ser pallekarmer rundt i byen som noen har gitt opp – ugress og en gressløktue er alt som står igjen. Hva må til for at urbant landbruk faktisk skal ha noe for seg?

– Det skjønner jeg at du blir, men jeg pleier å tenke at det er noen som har holdt på i den pallekarmen i hvert fall i ett år, og gjennom det arbeidet har de fått verdifull kunnskap. Og kanskje de kommer til å dyrke igjen. Det er mange som oppdager at dyrking er gøy nå og hvor viktig det er at barn lærer det, sier Eriksen.

– Et stort skip å snu

I 1971 sang Lillebjørn Nilsen om at «Far har fortalt om byen slik den var, før bilene fylte våre gater. Den gang da luften var lyseblå og klar og fru Karlsen hadde hage med tomater».

 – Landbruk i det offentlige rom handler egentlig mest om å gjenopprette kjøkkenhagene, gjør det ikke? Å gå tilbake til en kunnskap vi har mistet et sted på veien?

– Ja, på mange måter. Det viktigste man kan gjøre i en by er å produsere – så det er litt politikk i dette også. Det finnes også fordeler ved å dyrke urbant. Det er kort vei fra produksjon til restaurant og andre brukere. Bylandbruket kan ikke på dette tidspunkt erstatte et konvensjonelt landbruk, men det er en måte for folk i tettbygde strøk å få en forståelse for hvordan maten produseres. Kanskje får de større respekt for det arbeidet bøndene gjør. Og kanskje de blir mer villige til å betale for maten.

– Men urbant landbruk kan også føles litt som en dråpe i havet, med tanke på at hele Norges selvforsyningsgrad er faretruende lav. Hvordan kan gode løsninger fra urban dyrking eventuelt bidra inn i den overordnede norske matproduksjonen?

– Det som jeg syns er veldig dumt i Norge, er at hver eneste bonde er overlatt til seg selv. Vi må spole hundre år tilbake og få til mer fellesskap på bygda, i form av ulike typer kollektive løsninger – vi kan ikke la bønder bli ensomme og deprimerte. Det er et enormt stort skip å snu, men jeg ser at optimismen i norsk landbruk er sterk. De som driver på en annen måte, er flinke til å kommunisere fordelene med det. Det er vi ikke like gode på innen arkitekturen.

– Hvordan kan arkitekter bidra for at urbant landbruk skal ha en effekt og gi resultater?

– Kanskje de skal drive med det alle sammen? Neida, jeg skjønner at ikke alle har interesse av det. Jeg er ikke en av de som mener vi skal ha flate tak på alle hus, men jeg tenker at i store utbyggingsprosjekter så kan man sette av en stor del av uteområdet til at beboerne kan dyrke selv. Man kan etablere dyrkingsarealer i alle prosjekter, 20 kvm til hver familie for eksempel. Det ville vært en god start.