– Naturen er både trekkplaster og trussel

– Risikerer å ødelegge appellen

Arealbruksendringer er den største grunnen til tap av arter. I Voss herad, en kommune med samme areal som hele Vestfold fylke, er naturen helt essensiell for stedsutviklingen – det er naturen som er Voss’ trekkplaster. Den har skapt et unikt ekstremsportmiljø og trukket folk fra hele verden til bygda. 

– Samtidig er naturen her også en trussel, i form av flomfare, forteller Liz Eva Tøllefsen fra Vestland fylkeskommune.

– Og om man bygger ned for mye av den for å utvikle Voss, vil man risikere å ødelegge appellen og idyllen som har trukket folk hit i utgangspunktet.

Konkrete diskusjoner om potensiell nærings- eller boligutvikling i nærnatur og rekreasjonsområder gjør at man hele tiden må vurdere et behov mot et annet – og ha tett kontakt med fagfolk som NVE. Flommene kommer tettere, og store deler av sentrum ligger i flomsonen.

Rundkjøring med kirke

– Vossevangen er ikke en veldig gammel bygd. Her dannet det seg et sentrum for rundt 150 år siden, og like før andre verdenskrig var befolkningstallet rundt 3000. Nå er det kun 700 som bor her, forteller arkitekt Knut Myklebust i Bruket arkitektur, som har hatt kontor på Voss i 35 år.

I dag er det datteren Mari, også arkitekt, som er daglig leder. De har tatt med seg en hel gjeng på en rundtur på Vangen, som den kalles i kortform.

Vi har startet ved Vangskyrkja fra 1277, skimtet tradisjonsrike Mølstertunet oppe i skråningen, hvor det eldste bygget er fra 1500-tallet og nå får vi en liten gjennomgang av det lappeteppet av arkitektur som finnes på Vangen: Den nyklassisistiske sparebanken over veien fra en sveitservilla, Leiv Tvildes funksjonalisme fra gjenreisingstiden og et meieri tegnet av Einar Schou, for å nevne noe.

Vi passerer parken bak kirka, og Mari Myklebust forteller at gatenivået på Vangen ble hevet halvannen meter etter krigen, som et flomtiltak. Men i kirkeparken ser du det gamle nivået fortsatt. 

– Nå står vi på torget, og det burde yret av liv, men torget kommer ikke helt til sin rett i dag, blant annet fordi det ikke finnes noen god kobling mellom torget og kirkeparken, forteller Myklebust.

Selv om E16 ble lagt i tunnel utenom Vossevangen i 2013, en avgjørelse som har hatt enorm betydning for Vossevangens potensial for videre stedsutvikling, er det fortsatt ganske mye trafikk i sentrum. 

– Det er svært mange innbyggere som bor i periferien rundt Vangen, og mange av dem vil gjerne bruke bilen. Mens de som bor her gjerne vil gå og sykle, så det blir en motsetning der, forteller far Myklebust.

– I dag er kirka som en stor rundkjøring, sier Mari. 

Lys i det siste huset

Vi rusler til den østre enden av sentrum for å besøke Voss Mylna. Her forteller Tora Lie Brunborg, hjemflytta arkitekt og bygningsvernskonsulent ved Voss Folkemuseum om Lys i gamle hus.

Brunborg er lokal prosjektleder for Lys i gamle hus, et prosjekt eid av Fortidsminneforeningen, hvor Voss er ny pilotkommune. 

– Voss Mylna er det siste gamle industribygget som står igjen langs elva. Gjennom Lys i gamle hus verner man kulturarv med et klimaperspektiv og bygger kompetanse om bevaring, sier Brunborg.

Raundalselva og Strandaleva renner sammen og danner Vosso på Tvildemoen, og inne i møllebygningen får vi bevege oss etasje etter etasje ned skråningen. Inngangen på gateplan huser bruktbutikk – nedover i etasjene er det ingen fast aktivitet, men det er et utrolig lappeteppe av byggeskikker og materialer. På nederste plan renner elva i full fart rett under plankegulvet. Her er Voss’ naturkrefter og bygningstradisjon begge synlige, tett på hverandre.

Livskvaliteten til bestefar

På vei tilbake i duskregnet blir vi invitert inn på Bruket. Arkitektkontoret ligger i et trehus fra 1888 som tidligere har vært kunstgalleri og før det blant annet vaskeklutfabrikk og snekkerverksted. Nå jobber fem arkitekter her, med kombucha og «veldig lett øl» på tapp. Mari Myklebust frister også med sider fra Hardanger.

Voss ser ut til å klare balansekunsten mellom det gamle og det nye, mellom naturvern og utvikling ganske godt. Her som alle andre steder utfordres man til å tenke annerledes. Fra scenen under konferansen gjør Dag Sandvik, heradstyremedlem på Voss og saksordfører da Voss vedtok en egen klimaplan i 2022, Vossaklima 2030, et poeng av å sammenligne egen hverdag med besteforeldrenes.

– En søndag da min bestefar var småbarnsfar kunne fortone seg slik: De ruslet ned til stasjonen, tok toget til nabobygda og gikk i selskap og brukte kanskje hele dagen på det. Vi skal rekke fotballtreninger og plikter og tar bilen, og føler ikke vi kan bli mer enn maks et par timer. Men jeg tror ikke bestefaren min hadde noe dårlige livskvalitet enn det jeg har, sier Sandvik.

– Som å tegne røykerom på sykehjem

Park Hotel, hvor bylivkonferansen arrangeres, er i seg selv et arkitektonisk lappeteppe. Her er det bygget ulike fløyer i 1950, 1961, 1987, 1990 og 2004. Hotellet er også et helt konkret eksempel på utfordringene man møter med stedsutvikling i flomsonen på Vossevangen.

Snart skal det tilføres enda et lag med historie, når 3RWs utvidelse skal kle hotellet i en ny fasade, øke tomteutnyttelsen med nybygg og påbygg, og koble de ulike byggene sammen til en helhet, samtidig som det legges opp til aktivitet på gateplan.

– Sentrumsplanen legger til rette for fortetting, men med noen viktige premisser. Man skal tilpasse seg kirken og ivareta siktlinjer, blant annet. Hvis Voss skal snu seg mot vannet, slik det er ønsket, så blir uteområdene ned mot Vangsvatnet også viktige i dette prosjektet. Og ikke minst må vi plassere riktige funksjoner i flomsonen – det er utfordrende, forteller arkitekt Susanne Puchberger fra scenen.

Å bygge i flomsonen krever ekstra mye logistikk. Parkeringsplasser er en av punktene som gir hodebry. Parkeringskjeller er å foretrekke for å få mindre biler på gateplan på Vangen, men det krever dyr flomsikring. Og Puchberger syns det er kjedelig.

– Plassering av parkeringsplasser ... Det er som å tegne røyekrom på et sykehjem. Det er noen oppgaver du bare ikke brenner for, ler hun.