Parallelloppdraget for gamle Veterinærhøgskolen avsluttet: – Et litt uvant oppdrag

1+1 = mer enn 2?

– I påvente av en ny kommuneplanens arealdel har vi tatt utgangspunkt i kommuneplanens samfunnsdel, som kanskje ikke er den mest sexy planen kommunen har, men det er den viktigste. Den er tydelig på at utviklingen må bli grønnere, varmere og mer skapende. For å få til det er vi nødt til å samarbeide på tvers. Det er kjernen i denne prosessen, sier Benjamin Barth, arkitekt og by- og områdeutvikler i Linstow.

I parallelloppdraget er teamene blitt bedt om å se bort fra eiendomsgrensene, og kun se på hva som er det beste for området som helhet.

– Da vi begynte hadde vi jo en idé om at én pluss én blir mer enn to, at det blir bedre om vi samarbeider enn om vi utvikler hver får del av tomta. Det var i utgangspunktet en påstand, men nå som idéene har kommet inn, er det blitt veldig tydelig, sier Folvik.

– På hvilken måte?

– Vi ser at skole, bibliotek og andre offentlige tjenester blander seg veldig fint med de mer kommersielle tilbudene, sier hun.

Kan måtte endre tomtegrensene

Pir2-teamet har for eksempel ikke brydd seg om eiendomsgrensene, og har plassert en videregående skole på Linstows tomt. 

– Hva gjør dere med det, hvis det til syvende og sist viser seg å være den beste løsningen?

– Hvis det viser seg å være en genial løsning må vi i hvert fall se om det er mulig, svarer Folvik.

– Vi må se hvordan det ser ut i konseptvalgsutredningen, og i resten av planen. Hvis det viser seg å vektes såpass høyt er det ikke umulig å gå til politikerne og si, vi har en utfordring her, men vi har også en kjempestor mulighet, sier utviklingsdirektør i Linstow Terje Lorentzen.

Bred enighet om bevaring

På tomten står det flere titalls bygninger, som det ifølge Barth er bred enighet om at skal bevares.

–Men det å faktisk ta det på alvor innebærer et utrolig komplekst og avansert arbeid, som krever tid. Her tror jeg det private og offentlige kan utfylle hverandre godt.

Selv om forslagene fra teamene innebærer både bevaring av noen bygg, og økning i høyden av andre, er det ikke til å komme utenom at man også vil få en økning i utnyttelse totalt sett.

– Det er mye som skal bevares, et stort område med mange funksjoner, og arkitektene har hatt svært begrenset med tid. Har det likevel kommet noe ut av dette?

– De har vist noen retninger som er kjempespennende. Kanskje mest spennende er det at de i enkelte spørsmål går i helt ulike retninger, og har lagt vekt på ulike hensyn, sier Lorentzen.

– Må prøve å samarbeide

Et eksempel er at et av teamene har tatt en annen tilnærming til plassering av grøntarealer enn de andre.

– Dette samarbeidet dere i mellom høres fint og løfterikt nå, men kommer dere til å få det til når alt blir mer konkret?

– Vårt utgangspunkt er at det skal gå. Nå har vi investert mye tid på å skape tillit og et trygt rom. Og så er vi såpass ærlige at hvis det lenger fram i tid viser seg å være umulig å få til, så får vi si takk for samarbeidet, og så samarbeide på en annen måte. Men vi må prøve, sier Folvik.

– Vi har fått det spørsmålet fra flere, hvordan vi tør, som en privat aktør, å gå inn i den labyrinten av ulike interesser som Oslo kommune er. Men jeg tror tiden er moden for å komme sammen til bordet, politikere, byråkrater, sektormyndigheter, og si: Vi må gjøre ting litt annerledes, og tilpasse rammeverktøyene vi har, sier Lorentzen.

Planprosessen begynner først i 2025, etter at man har tatt med seg innspill fra parallelloppdrag, medvirkningsprosesser og diskusjoner på tvers av bestillere og etater.

Har måttet holde innenfor rammene

– Vi har utfordret arkitektene til å tenke mer strategi, og tegne litt mindre, sier Folvik.

De tre teamene fikk tolv åpne lerreter, og det var i stor grad opp til dem hva de skulle levere. Utlysningen fikk mye kritikk fra arkitektbransjen, der blant andre NAL og Arkitektbedriftene gikk sammen og mente Oslobygg og Linstow ba om alt for mye for alt for lite penger, og flere kontorer gikk offentlig ut og sa de ikke ville delta.

– Det var nok et litt uvant oppdrag. Da vi evaluerte søknadene som kom inn så vi at noen åpenbart hadde bomma på oppgaven, mens andre hadde forstått den. Det var det strategiske nivået vi var ute etter nå, ikke de renderte illustrasjonene. Ser man på dette som et tradisjonelt parallelloppdrag, så skjønner jeg hvor kritikken kom fra, men vi har vært tydelige hele veien på at dette oppdraget har vært mulig å løse innenfor rammene, sier Folvik.

Dette har arkitektene også blitt utfordret på, forteller hun: Hvordan skal de klare å holde seg innenfor rammene av oppgaven, og være lojale overfor de andre teamene?

– Hvor mange timer de har brukt må du nesten spørre dem selv om. Men vi har vært tydelige på våre forventninger, og vi mener fortsatt det var riktig, sier hun.

Arkitektbedriftene og NAL reagerte også på en opsjon i utlysningen de mente var ulovlig, og som de har klaget inn til Klagenemnda for offentlige anskaffelser. Oslobygg og Linstow har ennå ikke tatt stilling til om opsjonen skal utløses.

Balanse mellom vern og nybygg

– Flere har også påpekt hvor vanskelig det er å ta stilling til bevaring og transformasjon i dette området i et sånt parallelloppdrag. Hva tenker dere om det, har dere fått noen innspill av verdi på det?

– Vi har fått innspill til å bruke bevaring som byggeklosser, som er et av våre mål. Det er flere måter å se på den problemstillingen, både vern ut fra klassiske vernehensyn, men også ut fra miljøhensyn. Men alle komponentenes egnethet er ikke analysert, det er lite konkrete formålsangivelser i den helhetlige planen foreløpig, sier Lorentzen.

Noen går ganske langt i å bevare store deler av bygningsmassen, legger Barth til.

– Hvis man skal gjøre det, er det visse områder som utmerker seg for å bygge nytt. Det må nødvendigvis være en balanse mellom de to.