– Sett deg på Juret og se på folk

Skyskrapere og natteliv

Da Blå åpnet i Brenneriveien langs Akerselva i 1998, forteller Roshauw, var grunnen at et større eiendomsfirma hadde solgt seg ut fra Grünerløkka og omegn fordi de ikke hadde tro på byutviklingen i området.

– Det er typisk for all musikk at den vokser fram i slike områder av en by, men det er særlig typisk for jazzen, sier Roshauw.

Byen og jazzen har alltid hørt sammen, fra New Orleans til Chicago og New York. 

– Det store symbolet på jazz ble i etterkrigstiden Manhattan. Det er en uløselig kobling mellom jazzmusikken og skyskrapere, natteliv og etterkrigstidens urbanitet. Det spesifikke for jazzen som sjanger er at den også forteller noe om bytilværelsen. Den er ikke så ofte rural.

Fjelljazz og Romsdalsalper

Men kanskje er det nettopp der norsk jazz utmerker seg? Torsdag skal Roshauw kåsere om hvordan norsk jazz lenge spilte på natur, fjell og friluftsliv som ramme for musikken, før denne «fjelljazzen» kræsjet med 1990-tallets byutvikling i Oslo.

– På ECM-plater fra 1970-tallet og fremover minner ikke jazzen deg lenger om bygater, men om å være alene i naturen. Samtidig har ikke disse platene blitt spilt inn oppå fjellet akkurat – det meste kommer fra Rainbow Studio, som i starten lå på Grünerløkka, før det flyttet opp til Myrens verksted ved Sagene, ler Roshauw. 

Da Norge etter hvert skulle etablere sin egne store jazzfestival, skjedde det heller ikke i Oslo, påpeker han.

– Det skjer i Molde. Et forholdsvis utilgjengelig sted, som er veldig preget av utsikten mot Romsdalsalpene. Det er ikke bare Norges største jazzfestival, men av de største i norsk musikkliv generelt.

Roshauw tror dessuten at Norges perifere status og Oslos beskjedne størrelse har skjermet jazzmiljøet i byen fra å bli alt for modellert etter amerikansk jazz.

– Det ser du mer av i Danmark. Kanskje det oppstod et annet spillerom her, fordi det var umulig å se Oslo som et lite New York. Vi var utkanten.

– Noe av det mest osloske vi vet om

Men selv i utkanten kan resten av verden eksistere, til og med i en og samme låt.

– Jeg tenker på «Tanta til Beate», Lillebjørn Nilsens kanskje mest kjente låt. Her har du en sjanger som da Lillebjørn oppdager den via Hot Club de Norvège fremdeles kalles «sigøynermusikk», som han gjør til noe av det mest osloske vi vet om.

Teksten er underlig uspesifikk – vi vet ikke hva tanta heter, bare niesen. Vi vet ikke hvilken gate hun bor i, bare at det er i nærheten av Schweigaards gate. Men alle vet likevel, mener Roshauw, at tanta til Beate ikke bor i en moderne bygård hvor som helst: hun bor i en 1890-talls bygård i Oslo.

– Og låtas popularitet bidro til å gjøre Hot Club de Norvège kjente, og til å løfte fram Djangofestivalen, som fortsatt eksisterer i dag, 45 år etter den ble startet. Festivalen og Hot Club Records er viktige institusjoner for denne musikken internasjonalt også. Så en låt om å savne gammel musikk, setter i gang noen sommerfuglvingeslag som bidrar til at hele denne sjangeren er et helt annet sted i dag enn i 1982. Det er romantisk, men det er også sant!

På torsdag kommer gitarist Ola Erlien og spiller på arrangementet på Byens tak. Han ble med i Hot Club de Norvège allerede som 18-åring.

– Veldig mange unge mennesker nå spiller nettopp string swing. Det er noe motkulturelt ved det, som går inn i den bredere tidsånden. Og det akustiske formatet gjør at du kan spille hvor som helst. Du trenger egentlig ikke en scene. Byen er scenen.

Fra Hærverk til Frognerseteren

– Det som er så gøy i Oslo nå, er at jazzen virkelig er overalt. I appen Broadcast holder de oversikt over alle konserter i Oslo, og de ble overrasket over hvor stor andel av disse som var jazzkonserter. Jazzen treffer så bredt – fra pønkere på Kafé Hærverk til blåhårede damer på Frognerseteren, sier arkitekt og litteraturviter Pernille Boye Ahlgren. 

Torsdag skal Ahlgren se på hvor og hvordan jazz, arkitektur og by møtes. Hun beskriver jazz som helt perfekt til å forme byer.

– Den er impulsiv, mangfoldig og inkluderende, og i konstant utvikling. Jazzen er organisk, slik mange av de sterkeste drivkreftene i byutvikling er, sier Ahlgren.

Fortausballetten

Vi beveger oss rundt i byen i en rytme, som ofte har blitt beskrevet i sosiologien og urbanismen, blant andre av Henri Lefebvre. Ahlgren trekker også fram Jane Jacobs’ konsept «the sidewalk ballet».

– Du kan være alene i leiligheten din, men når du er ute er du en slags figur. Det er ikke en ballett som er koreografert eller planlagt, den skjer spontant. Vi dulter borti hverandre, du skal på jobb, jeg skal sykle forbi, «har du billett?», «hvor mye koster det?», «vil du ha kvittering?» og så videre.

Ahlgren sammenligner dette samspillet på fortauet med jazzens «call and response», hvor en musiker spiller først og en annen svarer.

– Gjennom øyekontakt og kroppsspråk føler vi den andre. Det gjør vi også når vi beveger oss i byen.

Jazztraseen i Vika

Også norsk samtidsfilms to prominente Oslo-tolkere, Dag Johan Haugerud og Joachim Trier, tar i bruk jazzen som et lydspor for hovedstaden.

– Jeg mener dette er fordi jazzen nettopp skildrer så godt disse rommene som oppstår i en by, rom som gjør at man kan føle seg helt alene, selv i et mylder av folk. Tekstlig tar jazz veldig ofte for seg den følelsen, ensomheten og de spontane menneskemøtene som er så typisk for byen. Nå er jazz stort sett instrumentalmusikk, men veldig mange av de gamle standardlåtene beskriver erfaringene folk gjorde seg i møtet med storbyen.

– Er dette veldig Oslosk? Du får meg til å tenke på Hamsun og Munchs «Aften på Karl Johan».

– Det er noe typisk der! Mange av våre fremste, som Hamsun, Ibsen, Undset og Munch, skildrer den tilstanden og karakteren, jeg-ets indre i kontekst av sine omgivelser. Og den tematikken er på vei opp igjen, for eksempel i norske filmer. Du ser det også hos kunstneren AK Dolven, hvor kroppens forhold til tid og kultur er noe hun stadig vender tilbake til, sier Ahlgren.

Arkitekten og litteraturviteren vil gjerne komme med en oppfordring.

– Sett deg på Norges minste jazzbar, Juret, og se på alle folkene som beveger seg fram og tilbake langs Vikaterassen. Jeg mener vi burde kalle den stripa for jazztraseen. Her er det så mange forskjellige folk, advokater, turister, unge, og de forholder seg til hverandre på tvers av samfunnssjikt. Setter de seg ned for en fredagspils på Juret, et av få vannhull i området, blir de konfrontert med jazz – og med hverandre. Der sitter menn i dress og hører på en ung jazzmusiker som nettopp har begynt på musikkhøgskolen. Det er nydelig, sier Ahlgren.

Arrangementet «Byen og jazzen – musikken som formet Oslo» med Pernille Boye Ahlgren, Filip Roshauw, Audun Vinger, Knut Schreiner og Ola Erlien, finner sted på Byens Tak, torsdag 25. september, klokken 18.00.

For mer informasjon og påmelding, trykk her.