Bak fasaden

Mens arkitekturopprøret og arkitektene diskuterer fasader, er livene våre i ferd med å standardiseres gjennom arkitekturen og samtidens boligbyggeri. For å få en mer nyansert forståelse av debatten har vi tatt en prat med to frittalende og engasjerte interiørarkitekter. De med kjernekunnskap om det som skjer mellom, foran og bak fasadeplatene.

Stort potensial

– Det er helt umulig å snakke om fasader uten å debattere det som ligger innenfor og utenfor fasaden. En fasade er ingenting uten menneskene og aktivitetene, mener interiørarkitekt MNIL Ellen Ledsten i Ledsten Arkitektur.

Vi som mennesker har behov for å føle oss som en integrert del av våre bygde omgivelser, og ikke som tilskuere som ikke er velkommen verken i uterommet eller inn i bygningen, mener hun.

Og Ledsten vet hva hun snakker om. Sammen med Element Arkitekter, transformerte hun den gamle Mills-fabrikken på Grünerløkka fra et slags lukket fengsel til en inviterende og åpen virksomhet.

– Hovedpoenget var å åpne fasaden og lage en romplan som gjorde at hele første etasjen kunne eksponeres, for også å skape et bedre bybilde, forteller hun.

Hans Christian Elverhøi Thomassen er interiørarkitekt MNIL i Metropolis arkitektur og design. Han er enig med Ledsten i at debatten fremstår ensporet, samtidig mener han det brede engasjementet bra.

– Det er en debatt og et offentlig ordskifte rundt det som påvirker oss, og det som er et av de mest ressurskrevende elementene i samfunnet. Det at arkitekturdebatten ikke bare handler om våre felles offentlige anliggender, men også trer inn i det som berører vår hellige private eiendomsrett, er bra, sier Thomassen.

Utbyggernes og etatenes makt

Ett av prosjektene som stadig settes opp mot de romantiserte murgårdsfasadene er det nye Løren-komplekset, som det virker som at de fleste er enige om at er et eksempel på dårlig arkitektur.

Men skyldes det dårlige arkitekter? Ellen Ledsten mener i stedet at det er på tide å rette blikket mot utbyggerne og etatene.

– Prosjektet på Løren er ikke engang detaljprosjektert av arkitekter. Her har Selvaag kjøpt og betalt noen som ikke kan noe om arkitektur, og latt entreprenøren prosjektere kjønnsløse og fiendtlige omgivelser som vil skjemme et nabolag i årtier. Det er faktisk aktører som Selvaag og Obos som ødelegger omgivelsene våre – og det skal de få høre, sier Ledsten engasjert.

Uavhengig kommisjon

Likevel er det ikke alltid arkitektene løser det bedre. Ifølge Ledsten finnes flere eksempler på arkitekttegnede bygninger og steder som gir den samme følelsen av avstand og fiendtlighet som Løren-komplekset.

– Beveger man seg tett på våre tre siste signalbygg, Nasjonalmuseet, Munchmuseet eller Deichman, er det ingen vennlig taktilitet eller menneskelige dimensjoner som tilsier at disse faktisk er finansiert av felleskassen for å knytte mennesker tettere på kunst og kultur. En ti meter høy og femti meter lang grå mur, som den vi har på Nasjonalmuseet, er noe vi kan – og må – unngå i fremtida.

– Skal du bygge dyrt og kronglete i Norge, si et nytt nasjonalmuseum, så bør vi etablere en kommisjon med kvalifiserte og uavhengige interiørarkitekter for å vurdere interiørarkitekturen der. Det blir akkurat det samme som at du må betale NIKU for å gjøre grunnundersøkelser, om du vil eller ikke, for å grave nede i Bjørvika, mener Thomassen.