Byen bak fasadene

Innenfor husets fire vegger

Køen står allerede langt oppover bakken denne lørdags morgen i Peder Grøns vei 1. Villaen på Korsvoll er et fortetningsprosjekt, tegnet av arkitekt Knut Hjeltnes.

Skohaugen utenfor vitner om at det er mange som er interessert i å se dette huset i de to små timene huseierne har åpnet døren.

Ventetiden er verdt hvert eneste minutt. Innenfor døren åpner det seg en rik verden av materialer og detaljer. Det er åpenbart at huset er tegnet med sensitivitet og omtanke for dets beboere. Huset ble innflyttet i juni 2024 og det lukter fortsatt nytt av alt treverket som dekker både gulv, vegger og tak.

De innvendige overflatene og overgangene mellom rom er nydelig innpasset i den eksponerte trekonstruksjonen. Tre etasjer er koblet sammen med et volum som strekker seg gjennom hele husets høyde over kjøkkenet i nederste etasje. Huset oppleves lukket og beskyttet, samtidig som det er åpent.

Belysning er nøkternt plassert på vegg eller ved utvalg av unike lamper på strategiske steder som kjøkken og soverom. Her er alt av innredning tilpasset rommene for å utnytte det sparsomme arealet på en 50m2 grunnflate og det er brukt både heltre og varm oransje valchromat.

Vandringen gjennom huset oppleves som en liten reise i detaljstudier, fra den lille integrerte bokhyllen over sengen til det spesialtilpassede kjøkkenet hvor eierens katt holder vakt over sitt plutselig invaderte territorium.

Murstein og furu

Det er noe helt eget ved å gå inn i et ubebodd hus og kjenne på lukten av innestengte rom. Sverre Fehns Villa Bødkter i Setra vei i Holmenkollen er for tiden fraflyttet.

Den nå så gjenkjennbare skohaugen utenfor døren er stor her. Det blir desto tydeligere på innsiden når vi smyger oss forbi hverandre i korridorene som ikke er tegnet for hundrevis av besøkende på en gang.

Fehn har vært tro mot en minimal materialbruk. En liten jente utbryter, “Pappa, det er jo bare murstein her!” Og det er sant. Her er det kun brukt terracotta, murstein og furu. All den faste innredningen er tegnet i furu, fra kjøkkenet i toppetasjen helt ned i vaskerommet.

Store rom med vinduer i hjørnet retter blikket mot utsikten som er spektakulær over Oslo. Belysning på vegg, gjenkjennbart fra forrige hus, finner vi også her.

Huset som stod ferdig i 1967 (utvidet 1985) har patina og bruksspor etter levd liv med hakk etter knivene på kjøkkenbenken og spor etter møbler langs veggene. Det har holdt seg godt dette huset, og materialene tåler tidens tann. 

Men det er slående hvor mye personlighet som tilføres et hus ved at beboerne flytter inn med eiendelene sine. Huset virker ikke komplett uten.

Kreativitet på Vindern

Den strake motsetning til dette finnes i en tomannsbolig i Borgenveien på Vindern. I det vi trer over terskelen på den velkjente kokosmatten høres jazzmusikk i det fjerne. Dette huset har så mye egenart at man kan levende forestille seg at beboerne har stor interesse for omgivelsene sine.

Å vandre i huset sammen med alle de andre besøkende er som å gå på oppdagelsesferd i et mylder av ideer. Her er det bokhyller av armeringsjern, trapp og detaljer i sveiset råstål, frittstående kjøkken og store pivothengslede dører med kanalplast.

Huset har god flyt og man kommer stadig tilbake til det store volumet i enden som går over to etasjer, det dekker spisestue, stue og arbeidsplass.

Her er det lysinnslipp fra flere steder og stuen i den nederste etasjen, som kunne vært mørk og skjult, åpnes opp.

Huset er tegnet av Biong arkitekter i 1932 og ble transfomert til en vertikaldelt tomannsbolig i 2006 av arkitektene Einar Hagem fra Lundhagem og Anna Røtnes fra Praksis A.

At dette interiøret har holdt seg så godt i 18 år skyldes gode materialvalg som spiller på lag med den opprinnelige arkitekturen og fleksible løsninger som samtidig oppfyller svært spesifikke funksjoner.

Det kan stå i mange tiår til. Et svært viktig lærestykke for de som endrer og kaster ut innvendige overflater i alt for hyppig grad.

Inneklemte perler

Søndag starter langs Trondheimsveien. Inneklemt mellom Linderud senter og boligblokker ligger Linderud gård. Huset ble gjennom 1700-tallet mye brukt som lystgård, et sted for selskapeligheter, men ble senere gjort om til permanent bolig og gård i 1812.

Bygget er del av Museene i Akershus (MiA) som drifter og vedlikeholder gården.

Huset gjennomgikk et omfattende restaureringsarbeid på 1950-tallet og museet kjemper fortsatt mot tidens tann. Men interiørene er godt ivaretatt og restaurert.

Gården rommer kunst, inventar, bøker og servise fra “De Mathiesenske Samlinger”, familien som en gang eide huset. 17- og 1800-talls interiørene er mangfoldige i forfinede stoffer, marmorering og tapeter.

Med fortellingen om alle menneskene som har oppholdt seg her formidles viktigheten av hvordan mennesker setter avtrykk på husene sine og omvendt.

Her fortelles det om svik, brann, pengemangel og velstand som har fått store konsekvenser for hvordan bygget har utviklet seg.

«Ingen er fri før alle er fri»

Tilbake i sentrum er det å tre innenfor Hausmania som å vandre gjennom tomme hus en søndag morgen etter at festen er ferdig. Det er stille, men stedet syder av spor etter aktivitet.

Hver eneste krik og krok er dekket av personlige spor. Grafitti, malerier og små installasjoner dekker gulv, vegger og tak.

Stedet har en egenart og identitet oppi alt det røffe som er de færreste forunt. Badekar er tatt i bruk for beplantning, stoler er brukt som flate for et maleri.

Her er «veien blitt til mens man gikk», og man har tatt i bruk det man hadde eller det har blitt stående slik det var. Det setter besøkene i de foregående husene i perspektiv.

Det er de færreste forunt å kunne bo med høy grad av arkitektonisk kvalitet, men gleden ved å oppleve den identitetsrike arkitekturen sitter fortsatt i kroppen.

Datoen til festivalen i 2025 er allerede notert i kalenderen.