Den digitale studenthverdagen

Siden mars i fjor har skolehverdagen til designstudentene stort sett foregått via skjerm. Vi spør dem og deres professorer om hvordan det er å kommunisere designfaget over nett.

Designstudent Kristine Røed har vært heldig å få låne et studio i et fellesskap nå under lockdown. De fleste studenter har det ikke slik for øyeblikket.

Foto: Privat

I snart ett år har designstudentene måttet belage seg på digitale forelesninger, diskusjoner over nett og kommunikasjon gjennom sosiale medier. Det var nok de færreste som så for seg at dette skulle bli den nye studenthverdagen.

For hvordan fungerer det egentlig å kun kommunisere designfaget over nett? Vi har snakket med to designstudenter samt studieprogramledere fra KHiO, KMD og Høyskolen Kristiania om hvordan det står til på begge sidene av skjermen.

Nettbasert undervisning

Designstudentene Kristine Røed og Eli Pedersen vet begge litt om hvordan det er å ha undervisning foran skjermen. Sistnevnte forteller at studenthverdagen hjemmefra nærmest er blitt til en vane.

– Den største forskjellen fra den mer normale studenthverdagen, er mye mindre grad av sosialisering samt samarbeid med færre. For enkelthetens skyld jobber man som regel fast med 2-3 personer, forteller Pedersen.

Hun jobber for øyeblikket med sin bachelorgrad i interiørarkitektur ved Høyskolen Kristiania i Oslo. Kommunikasjonen skjer stort sett gjennom videoplattformen Zoom, noe Pedersen forteller kan by på utfordringer.

– I arbeidet som interiørarkitekt blir dette en annerledes opplevelse når man skal beskrive ulike tekstiler og overflater over nett. Vi jobber i mindre grad med taktile, material- og fargeprøver enn hva vi er vant til.

Det er stor forskjell å se fargeprøver og materialer på skjermen, i forhold til å se de i virkelighet, forteller Pedersen, og legger til at muligheten til å dra på befaringer også uteblir, noe som er en stor del av faget i det å forstå og oppleve rommet.

– Monoton studenthverdag

Møbeldesignstudent Røed er enig med Pedersen. Hun skriver for øyeblikket sin master-oppgave ved KMD i Bergen. Røed forteller at det er utfordrende med mangelen på menneskelig kontakt, den konstante vurderingen av risiko og ikke minst en svært monoton hverdag.

– Det kan være utfordrende å få ordentlig tak og finne driv. Det største savnet er disse spontane møtene og samtalene. Vanligvis ville jeg tilbrakt mange timer i uka på verkstedene på skolen, der man utforsker teknikker og ideer, forteller Røed.

Røed forteller videre at noe av det som vanligvis får en samtale mellom en eller flere mennesker til å føles som en inkluderende og kommunikativ opplevelse, nå føles veldig flatt og distansert.

– Ulemper kan være at terskelen for å uttale seg er høyere, og mange av de mellommenneskelige gestene man bruker når man har en samtale, som små nikk og bekreftende fraser, blir forstyrrende elementer i en digital samtale.

Et lite bord foran et vindu — Designstudent Eli Pedersen sin arbeidspult hjemme i Oslo. Her foregår de fleste gjennomganger og undervisninger, noe studenten opplever har blitt en vane.
Foto: Privat

Tilpasningsdyktige

Det er ikke bare studentene som opplever at den nye digitale hverdagen til tider kan føles som en hemsko. Studieprogramledere Linda Lien ved Høyskolen Kristiania, Johann Nicholas Sagan ved KMD, og Toni Kauppila ved KHiO har alle måtte tilpasse seg den nye hverdagen.

Sistnevnte kan fortelle at situasjonen har ført til mye ekstra arbeid for å tilpasse seg de nye forholdene. Likevel synes han at lærere og studenter har vært tilpasningsdyktige.

– På en eller annen måte er ikke dette så dramatisk, ettersom design alltid knytter sin praksis til endring av samfunn og verden. Så ut ifra det, føler jeg at både vi lærere og studenter har taklet det godt ved å finne de beste mulighetene som fungerer for oss, forteller Kauppila.

Videre forteller han at den nye hverdagen gir oss en mulighet for kritisk vurdering av vår praksis og konvensjoner. Undervisning handler om å møtes og om deltagelse. Digitalitet i seg selv hindrer ikke dette, men det begrenser det.

– Våre private-offentlige sfærer er uskarpe når Zoom entrer stuen din, noe som avslører den mer personlige siden av oss, men det kan også være viktig. Undervisning handler om gjensidig respekt og tillit. Og ingen kommunikasjonsmedium burde utfordre det.

Begrenset utdanningskvalitet

Masterprogramkoordinator ved Institutt for design i Bergen, Johann Nicholas Sagan, forteller at det største problemet er at studentene jobber mest alene, noe som kan gjør at man føler seg frakoblet.

– Designutdanning er en sosial prosess, og det trengs direkte interaksjon. Studentene kan derfor bli utålmodige og frustrerte. Utdannelsen vår avhenger av god tilgang til verksted og arbeid med materialer, noe som avbryter disse arbeidsprosessene under lockdown, forteller Sagan.

Sagan forteller videre at kommunikasjon gjennom skjerm kan skape utfordringer. For noen studenter passer det fint, da de kan jobbe hjemmefra utenfor Bergen eller i sin leilighet.

– Vår tradisjon for fysisk arbeid blir utfordret og begrenset. I alt er vi opptatt av å kunne opprettholde utdanningskvaliteten under disse nye forholdene, som få av oss har fått opplæring i å takle. Likevel ser jeg at studenter og lærere har vist god fleksibilitet i å tilpasse seg disse endringene, forteller Sagan.

Et teppe på bakke og vegg — Arbeidsprosessen til designstudent Kristine Røed foregår i et fellesskap på St. Hanshaugen i Oslo, der hun får eksperimentert med farger, materialer og form på sine 6 kvadratmeter.
Foto: Privat

Zoom-hverdagen

Linda Lien, studieprogramleder for BA interiørarkitektur ved Høyskolen Kristiania i Oslo, forteller i likhet med Kauppila og Sagan at overgangen i starten var krevende, og at læringskurven for fagstaben var svært bratt.

– Fra det første heldigitale emnet til de siste, har det skjedd en stor utvikling for å høyne kvaliteten på undervisningen, og sikre at studentene får høyest mulig læringsutbytte. Et av fokusområdene er hvordan opprettholde studentaktiv læring når alt skjer på skjerm, forteller Lien og fortsetter:

– Et savn hos oss har vært fysisk kontakt med byen/bygda når det gjelder reelle oppdrag, formelle og uformelle møter, befaring, oppmåling og ikke minst de mer subjektive erfaringene og opplevelsene man får ved å bevege seg i omgivelsene man skal jobbe med; interaksjon med et sted, atmosfære, taktilitet, lukt, lys og lyd.

Bachelor- og mastergrad levert over nett

Designstudentene Pedersen og Røed kan begge belage seg på å levere sin grad over nett, noe ingen foretrekker.

– Om vi ikke skal levere noe fysisk, som material- og fargekollasje, vil det føles som man mister en del av helheten og at mye av opplevelsen av det taktile blir tapt gjennom det digitale, forteller Pedersen.

Røed er enig, og hun håper hun slipper å levere en digital variant av masteroppgaven.

– Dette fordi noe av det jeg synes er essensielt er disse sanselige opplevelsene og den fysiske kontakten man får ved en utstilling.