En for alle, alle for en

I Vestfold og Møre og Romsdal samarbeider interiørarkitektene tett med både arkitektene og landskapsarkitektene i foreningsarbeid. En samlet arkitektstand kan bli en sterkere stemme i samfunnsdebatten, hevdes det.

I fjor høst var MAF og Møre-gruppen til NIL på fagsamling hos Ekornes i Sykkylven, med omvisning og foredrag om nye, miljøvennlige løsninger for stoff og utforming av møbler.

Foto: MAF

Til tross for tidligere forsøk på å slå de norske arkitektforeningene sammen, er interiørarkitektene, arkitektene og landskapsarkitektene forblitt adskilt. Idéen om en felles forening, Norske arkitekter, døde i 2016, men ikke alle ga opp det tverrfaglige samarbeidet. I noen av lokalforeningene er samarbeid på tvers av foreninger og fagretning både naturlig og nødvendig. Vi har snakket med foreningslederne i både Vestfold og Møre og Romsdal, som alle mener at tverrfaglig foreningsarbeid er den mest givende og slagkraftige løsningen.

– Fordelen når vi er alle tre fagene samlet er at vi kan få sett mange flere, større prosjekter, og kan skaffe større navn blant foredragsholderne. Det er mye enklere når det er flere som er med og drar lasset, sier Jeanette Nerlinger, leder for Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening Vestfold/Telemarkgruppen.

I Vestfold samarbeider lokalforeningene om en rekke arrangementer og befaringer gjennom året. Det har vist seg at både oppmøte og kvaliteten på arrangementene er best når de har tverrfaglig interesse. Derfor prøver de også å finne befaringsmål og foredrag som oppfyller tverrfaglige kriterier: interessant landskapsutforming, en kobling mellom ute og inne, og forseggjorte interiører.

Et av prosjektene foreningene har besøkt sammen, er Powerhouse Telemark i Porsgrunn.

– Det er et veldig flott prosjekt, hvor alle fagene helt klart har vært brukt flittig, og man ser at alle har vært med hele veien. Det er jo det vi alltid drømmer om, sier Nerlinger.

Bygger nettverk

NILs lokalgruppe for Vestfold og Telemark teller 30 medlemmer. Selv om gruppen er liten, er det tverrfaglige samarbeidet med og skaper følelsen av at man likevel får utført givende og viktig foreningsarbeid.

– Det at vi blir kjent på tvers av faggruppene, har gode diskusjoner og deler erfaringer, syns jeg er utrolig verdifullt. Man får økt sin faglige kompetanse, man får høre om nye produsenter, og man bygger nettverk.

Nerlinger tror man kan ha ekstra stort utbytte av den tverrfaglige koblingen hvis man som henne driver for seg selv. Hun ble invitert da NLA i høst arrangerte fagdag med tema «Endring».

– Man kan jo spørre seg hva en interiørarkitekt skal på en fagdag spisset mot landskapsarkitekter. Men det var veldig verdifullt, man fikk se koblingen mellom design, bærekraft, hvordan man kommuniserer med kommune og stat, i tillegg til å møte masse kolleger og gamle samarbeidspartnere.

Portrett av tre mennesker — Arkitekt Johan Jordtveit i VAF, landskapsarkitekt Lene Stenersen i NLA Vestfold og interiørarkitekt Jeanette Nerlinger i Vestfold-gruppen i NIL samles regelmessig.
Foto: Privat

En stemme i samfunnsdebatten

– Jeg opplever at utenfor storbyene er man nødt til å være litt mer potet, i både foreningene og kontorene, og søke allianser og samarbeid med de andre faggruppene, sier leder for Vestfold arkitektforening, Johan Jordtveit. Han jobber selv på KB Arkitekter i Tønsberg, sammen med både interiørarkitekter og landskapsarkitekter.

– Det viktigste er å samarbeide med engasjerte fagfolk. Arkitekter, landskapsarkitekter og interiørarkitekter har mange felles og overlappende interesser, så det føles veldig naturlig å samarbeide, mener Jordtveit.

Høsten 2020 arrangerte foreningene en stor debatt om arkitektur og byutvikling i Tønsberg, med salen full av fagfolk, politikere og engasjerte borgere, og dessuten Tønsberg Blad som strømmet arrangementet direkte på sine nettsider.

– Det at vi klarte å skape så mye engasjement der, og få med lokalavisen, det hadde vi ikke fått til uten engasjerte ildsjeler i foreningene. Så lenge kreative folk vil sitte i styrene, er det utrolig hva man får til, og da smitter det også over på de andre medlemmene, sier Lene Stenersen, leder for Norske landskapsarkitekters forenings lokalavdeling i Vestfold.

Hun tror ikke de hadde fått til noe sånt som den debatten i Tønsberg om ikke foreningene stod sammen.

– Gjennom dette samarbeidet vi har hatt nå, så har arkitektforeningene blitt en slags stemme i byutviklingsdebatten, særlig i Tønsberg. Det er viktig at standen blir hørt. Noen ganger er det viktig at man er landskapsarkitekt eller interiørarkitekt, mens i den overordnede samfunnsdebatten er det kanskje mer underordnet, sier Stenersen, som selv jobber med transport- og byplanlegging i Vestfold og Telemark fylkeskommune.

Kjører sitt eget løp

Også i Møre og Romsdal jobber foreningene tett sammen. Det er naturlig, men også nødvendig, mener Aslaug Marit Øyehaug, som har ledet Møregruppen i NIL av og på siden 1996.

– Det er helt umulig å ha noe organisasjonsliv med en så liten gruppe, som også teller flere pensjonister. Så vi er kjempeglade for å ha dette samarbeidet.

Møregruppa i NIL teller 20 medlemmer, og dekker Møre og Romsdal, og tidligere Sogn og Fjordane.

– Her i Møre og Romsdal tror jeg de fleste syns det var leit at det ikke ble sammenslåing. Vi hadde troa på at det skulle gå, og mistet litt motet. Men så fikk vi etablert dette samarbeidet videre med MAF og NLA, så da har vi bare kjørt vårt eget løp.

Nå har foreningene stort sett alle møter felles, med felles program, der de prøver å få med litt om både arkitektur, møbeldesign og landskap på programmet.

– For meg er det vanskelig å forstå hvorfor man skal holde på hver for seg, det er jo det samme faget. Men det er kanskje viktigere for oss som er små miljøer, å dra fordeler av hverandre.

Debatt — Høsten 2020 arrangerte arkitektforeningene i Tønsberg en stor debatt om arkitektur og byutvikling i Tønsberg, med salen full av fagfolk, politikere og engasjerte borgere, som ble strømmet direkte på nettsidene til Tønsberg Blad.
Foto: Jeanette Nerlinger

Enda lettere med korona

Øyehaug mener foreningssamarbeidet også kan gjøre det lettere å samarbeide i arbeidslivet.

– Det gjør i hvert fall at vi kjenner hverandre og kan snakke sammen når det er noe vi lurer på. Det er ikke så mange av arkitektkontorene som har ansatt interiørarkitekter. Når vi kjenner hverandre godt, blir det lettere å samarbeide om anbud. Vi står sterkere sammen.

I Møre og Romsdal møtes foreningene jevnlig, planlegger arrangementer, besøker produsenter og treffes til månedlige arkitektlunsjer. I koronatiden har det blitt mindre anledning til å møtes fysisk, men det har imidlertid gjort det lettere å møtes oftere digitalt.

– Korona har vært en game changer i dette styrearbeidet, ved at vi nå har lært å bruke Teams aktivt og kan kalle sammen et møte raskt og uten reisevei. Aslaug i NIL har alltid masse gode innspill, og mange av arrangementene våre har hun initiert. Det blir gjerne seine kvelder hvor vi blir sittende og prate. Det er veldig motiverende når det er flere som er interessert i at vi skal få til noe, sier Gitte Langlo, leder i Møre og Romsdal arkitektforening (MAF).

Sammen i styret

I MAFs vedtekter står det at medlemmer fra både NIL og NLA kan delta på møtene og sitte i styret i foreningen. De tette båndene mellom de tre foreningene gjør det naturlig å samarbeide, mener Langlo, som selv har interiørutdannelse og har jobbet med interiør i prosjekter.

– Skal vi ha slagkraft, må vi samarbeide. Det er fint å kunne støtte hverandre, det har jeg dratt veksler på så lenge jeg har vært leder. Både vi som jobber privat og de som jobber i kommunen er ofte overarbeidet, så overskuddet til å drive foreningen kan bli et problem når man er såpass få som vi er i foreningene her, sier hun.

Møre og Romsdal-avdelingen av NLA utgjør kun 15 personer i hele fylket, og de siste årene har det vært utfordrende å få opp engasjementet og aktiviteten, forteller leder Siri Anette Myklebust, som selv jobber i Norconsult i Ulsteinvik, hvor hun tidligere har drevet et lite kontor i mange år.

Hun er glad for å bli invitert inn til samarbeid av MAF. Hun ser potensial i at en samlet arkitektstand kunne være en tydeligere stemme utad i samfunnsutviklingen, sånn som man har begynt å få til i Tønsberg.

– Det er krevende å være kritisk til mulige oppdragsgivere, særlig på små steder. Det tror jeg ville være lettere om vi stod sammen.