Endringstid for interiørarkitektene

Interiørarkitektene samlet seg forrige uke i Arkitektenes hus til en samtale om temaet «Endringer». Det å endre noe er ikke ukjent materie innenfor interiørarkitekturen.

NILs Oslogruppe samlet et bredt panel av interiørarkitekter til samtale om endringer i Hagestuen, Arkitektenes hus. F.v.: Jeremy Williams, Malin Skjelland Eriksen, Ellen S. Klingenberg og Kaja Kosonen Geiran. Ordstyrer Jens Vik (t.h.) ledet samtalen.

Foto: Gard Flydal Rorgemoen

Arkitektenes Hus, Oslo, onsdag den 27. november: Du er invitert til en samtale om endringer. Verden endrer seg, det har den alltid gjort. Hva har endret seg, hva vil endre seg og hva håper vi skal endre seg? Hvilken betydning har dette for vår bransje?

Invitasjonen fra Oslo-gruppen i Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening (NIL) åpner for å diskutere de store linjene innen interiørarkitekturen i Hagestuen i Josefines gate denne kvelden.

Ordstyrer og leder i Oslo-gruppen, Jens Vik, loser samtalen mellom et panel bestående av interiørarkitekter MNIL med bred erfaring: dosent Jeremy Williams fra Høyskolen Kristiania; partner i Romlaboratoriet Malin Skjelland Eriksen; pensjonist og tidligere professor ved Kunsthøgskolen i Oslo Ellen S. Klingeberg og partner i CADI Interiørarkitekter Kaja Kosonen Geiran. I tillegg til publikum, som etter hvert bidrar i diskusjonen.

Begrepets ulike sider

Endringer – om man kjenner litt på det – er det kanskje ikke noe alle ønsker velkommen. Ut av kveldens samtale krystalliserer det seg en tydelighet i at det er nettopp endringer interiørarkitektene er godt rustet til å takle. Både når det gjelder de endringene verden står overfor, men også at interiørarkitektens kjernekompetanse omfatter det å forvalte og endre de byggene vi allerede har.

Samtalen starter omkring det som allerede er blitt et ganske utvannet begrep: bærekraft. Som alle andre fag, står også interiørarkitektene midt i omstillingen til en bærekraftig og regenerativ byggebransje. Skiftet kan gi utøverne drivkraft til å fremme det viktigste i faget, mener panelet, men faggruppen må snakke om hva de egentlig mener med begrepet.

En designers viktigste oppgave er å respondere på det som skjer i samfunnet, og prosjektene er fortsatt veldig lineære (i motsetning til sirkulære). Interiørarkitektene har behov for å gå inn til kjernen og definere hva som er viktig og hva det er nettopp de kan bidra med.

Jeremy Williams snakker om Triple bottom line: People, Planet, Profit, som omfatter alle sider av bærekraft. Det er mer enn Co2 og materialvalg. Det handler også om menneskene, de økonomiske systemene og hvordan vi lager gode miljø å være i på alle måter – «vi skal forbedre folks liv».

Ellen S. Klingenberg bruker ordet varighet. Prinsippet om å designe noe som varer er ikke nytt, men kanskje et nøkkelbegrep nå, hvor kvalitet må inn igjen som et mye viktigere prinsipp.

Malin Skjelland Eriksen refererer tilbake til en av de som gjorde en stor innsats for å bygge opp faget i etterkrigstiden – interiørarkitekten Solveig Lønne Christiansen. Hun brukte sin kompetanse til å utforme boliginteriører fra beboernes perspektiv.

Kanskje må interiørarkitektene finne tilbake til hva det var som genererte behovet for faget, tørre å omfavne estetikken i det uperfekte og definere rammene for faget innenfor det som er miljømessig fornuftig, konkluderer panelet.

De unge lovende

Jens Vik penser etter hvert samtalen inn på studentene og interiørarkitektur-utdanningen. Kaja Kosonen Geiran mener de utdanningene vi har ved tre ulike utdanningsinstitusjoner (KMD, KHiO og Kristiania) i Norge nå er ganske ulike. Det bidrar til at de nyutdannede går ut med litt ulik kompetanse, og de kan dermed virke på ulikt vis i bransjen.

Materialkompetanse er også høyaktuelt. Samtlige paneldeltakere er enige om at interiørarkitektens kompetanse må ligge foran alle andre på dette feltet. Både i bruken av de allerede kjente materialene, på grunnlag av god kunnskap om deres egenskaper, men fagutøverne må også sette seg inn i nye materialer og bidra til utviklingen av disse.

Panelet stiller spørsmål ved om dagens, og dermed kanskje også fremtidens interiørarkitekter har mistet kontakten med det taktile gjennom arbeidet på skjermen. Forskning og videreutvikling av faget er også learning by doing – gjøre noe, vurdere og reflektere, og så gjøre det om igjen.

Klingenberg og Skjelland Eriksen mener man må begynne med de fysiske tingene, holde det mellom hendene for å utvikle en iboende forståelse for hvordan interiørarkitekten påvirker menneskene de designer for.

Engasjerte deltagere bidro til å gi både nåtidige og tidligere perspektiver på interiørarkitektur-faget.
Foto: Gard Flydal Rorgemoen

Nedgangstider

Studentene i salen blir rastløse, de rekker opp hånden og forklarer hvordan de på mange måter savner kontakten med det taktile, noen savner også trening i det å tegne for hånd. Å beskrive hva det er som gjør at man trives i et rom, hvordan man opplever helheten og materialene som gjør det godt å være der er ikke enkelt.

Det er vanskelig å kommunisere hva det er en interiørarkitekt driver med, hvordan hen fremkaller de ulike følelsene i rommet, det immaterielle og udefinerbare. Kanskje må vi se på måter interiørarkitektene kan bli flinkere til å formidle hva det er de gjør, undrer panelet.

Antallet oppdrag for interiørarkitektkontorene er for tiden nedadgående. Panelet snakker om at dagens nyutdannede ikke kan forvente et jobbmarked hvor arbeidsgiverne står klare med åpne armer. Det er hardt å få det til å gå rundt om dagen. I stedet diskuterer de hva man kan gjøre – det er i nedgangstider nye ideer og initiativ skapes.

Jeremy Williams trekker frem muligheten til å dykke ned i det konseptuelle og det som er annerledes. Andre nevner det å utforske noe man ikke har hatt tid til før, finne sin egenart eller starte for seg selv, hvor man har mulighet til å ta de aller minste oppdragene og styre sin egen hverdag.

Underspilt kompetanse

Det vil alltid være behov for gjenbruk og ombruk av bygninger. Det å gå løs på et eksisterende bygg er en underspilt og underkommunisert kompetanse hos interiørarkitektene mener panelet. Nå er muligheten til å tenke nytt og kanskje er yrket flere ting enn akkurat det interiørarkitektene holder på med i dag.

Og her spiller NIL en viktig rolle: en interiørarkitekt i salen forteller om tider der NIL var et viktig fellesskap for å hjelpe hverandre opp og frem, da de stod side om side for å sidestille faget med de andre arkitekturdisiplinene.

Kan tiden og endringene vi står i bli et hamskifte, hvor dagene der interiørarkitektene har vært for tøffe konkurrenter er forbi og samarbeid i mye større grad blir satt på dagsorden?