Hyllest til norsk design

Da Cadi og Kaels Studio fikk interiøroppdraget for de ansatte på det nye Nasjonalmuseet, ble bruk av norsk design en rød tråd i prosjektet. Målet var å tydeliggjøre at design også er en del av museets oppdrag.

Denne møteplassen har fått navnet «Nå». Den beskrives slik av interiørarkitektene: «Dagens bevisstgjøring rundt miljøproblematikken har landet i fanget hos dagens utøvende designere uansett alder og bakgrunn. Samtidig er den konstante påvirkningen fra sosiale medier med på å bygge opp under materiell eksess. Kunsten blir å kunne skille klinten fra hveten!» Foto: Fin Serck-Hanssen

Det nye Nasjonalmuseet i Oslo åpnes lørdag 11. juni. Da er også «den store flyttesjauen» formelt over. I tillegg til over 100 000 malerier, skulpturer, tegninger, kunsthåndverk, designobjekter og arkitekturmodeller har rundt 350 ansatte for lengst flyttet inn i den nye bygningen til en prislapp på seks milliarder kroner.

Siden 2015 har de to interiørarkitektfirmaene Cadi og Kaels Studio jobbet for å gjøre arbeidshverdagen best mulig for disse ansatte. Sju år senere føler Kaja Kosonen Geiran og Morten Kaels at de har vært med på et soleklart høydepunkt i karrieren.

– Det er veldig morsomt å få lov til å følge en prosess over så lang tid – fra de begynte i byggegropen, til vi står her i dag, sier Kaels idet han og Geiran tar Arkitektnytt med på en minibefaring noen uker før den store åpningen.

Museumsstolen

Arkitektene bak selve bygget, tyske Kleihues + Schuwerk, har hatt ansvaret for størstedelen av interiøret i publikumsområdet, mens Cadi og Kaels har hatt interiøroppdraget for de ansattes – det såkalte brukerutstyr-prosjektet. Her har de blant annet utviklet moderne verkstedsområder, et eget tralledesign, møteplasser inspirert av historisk norsk design og arrangert en konkurranse for en egen Nasjonalmuseet-stol.

Og det er med stolen, i det åpne bibliotekområdet, vi først stopper opp.

– Vi løste noen store oppdrag, men vi fikk også rådgiveroppdrag om konkurranse for denne museumsstolen, sier Kaels mens han drar frem konkurransens vinner, stolen «Portrait» av designer Andreas Engesvik, fra en av bibliotekets leseplasser.

– Vi ønsket å få til en konkurranse hvor det norske designmiljøet fikk lov til å være med å levere produkter til dette historiske oppdraget. Stolen skulle opprinnelig bare stå i en flerbrukssal i fellesområdet, men er nå laget i 750 eksemplarer og finnes i hele museet.

– Dette er jo Norges museum for kunst, arkitektur og design, og for oss har hele dette oppdraget handlet om å engasjere designbransjen i arbeidet vi har gjort her, fortsetter Geiran.

Morten Kaels, interiørarkitekt og i dag partner i Spinn interiør. Foto: Kaels

– Et fantastisk sted

Minituren med de to interiørarkitektene fortsetter oppover i etasjene. I tredje står en prakti kant og rengjør maleriet «Inferno» av Henrik Sørensen i verkstedet for maleri- og møbelkonservering og rammeteknikk.

– Dette er et fantastisk sted å jobbe. Vi har en helt annen plass og lys. Noe helt annet enn den kaotiske kjelleren vi hadde før på Nasjonalgalleriet. Det er så bra for oss å ha så rolige omgivelser, slik at vi kan konsentrere oss om jobben vår, sier en svært fornøyd Laura Homer, malerikonservator, som låser oss inn i verkstedet.

– Det er fantastisk morsomt å se at det er liv her. Da vi forlot stedet, var det fortsatt klinisk og rolig her, svarer Kaels til Homer.

For Kaels er det viktig å understreke at det er interiørarkitekt Sebastian Holmgren som har holdt i dette utfordrende verkstedoppdraget.

– Sebastian har vært ekstremt tett på de ansatte for å få til dette. Én ting er alle skuffer og skap som skal på plass, men det er også utrolig mange spesialiserte ting som skal inn. Samtidig er det viktig å få klarhet i hvilke materialer som kan brukes og ikke brukes med tanke på å gi fra seg stoffer som kan påvirke maleri og tekstiler. I tillegg har vi vært opptatt av at det hele skal se ryddig ut. Når man står her og kikker, så ser man en helhet, men det er mer arbeid enn man tror, forklarer Kaels, før Geiran fortsetter:

– Hadde vi ikke holdt det stramme grepet om materialvalg og overflater, så hadde det vært veldig synlig nå. Det å koordinere og få det til å visuelt gå opp med 35 ulike leverandører, er selvsagt en utfordrende jobb, sier hun.

Ergonomi og nattklubb

Et av de store oppdragene til Cadi og Kaels har vært å bidra til å utvikle et aktivitetsbasert arbeidsplasskonsept, hvor ingen har faste plasser. Det var en del motstand mot dette i starten, men så langt har erfaringen vist at for eksempel stilleområdene er mindre brukt enn først antatt.

– Det er interessant hvor fort noen praksiser blir utdatert. Det viser at å flytte ansatte fra et helt kontor og ned i et skap, mest av alt er en pedagogisk øvelse, sier Kaels mens vi passerer de store skapene.

En del av oppdraget har vært å utvikle et eget trallesystem. Museet har ifølge de to interiørarkitektene «et endeløst behov» for å oppbevare og flytte større og mindre ting.

– Dette trallesystemet finnes i 25 ulike utgaver og er laget i Nasjonalmuseets egne identitetsfarger, forklarer Kaels.

ERGOPUNK: «Ergonomisk sittekultur og formspråk i Norge på 70- og 80-tallet var så grensesprengende og altoppslukende i norske kontorer og husholdninger, at det kan sees på som en bevegelse på lik linje med da punken ankom musikkscenen. Norsk ergonomi møter punk og kult-nattklubben The Haçienda i Manchester.» Foto: Fin Serck-Hanssen

Fem møteplasser

I tillegg har de moret seg med å lage fem møteplasser hvor de igjen kikket til norsk design og ikke minst dens historie, for inspirasjon. Møteplassene hedrer hver sin periode av norsk design: «Gull» hedrer design fra etterkrigstiden; «Pop» hedrer «det glade 60-tallet», mens «Neo» hedrer 70-tallet. I tillegg har en av møteplassene, «Ergopunk», blitt en spesiell fusjon av kult-nattklubben Hacienda i Manchester og norsk ergonomisk møbeldesign fra 1980-tallet.

Vi setter oss under det hvite elghodet til designerne Trond Svendgård og Ove Rogne i den blå-grønne møteplassen «Nå», som tar for seg 2000-tallets design. Plassene er utviklet i samarbeid med museets seniorkurator Denise Hagströmer.

– «Tilbake til gull» har på en måte vært setningen som har styrt disse møteplassene. Sammen med Hagströmer har vi satt sammen «gullet» igjen. Ethvert kontorlokale skal ha møteplasser, og vi kunne bare satt inn sofa og to stoler, men disse gjenstandene er i magasinene her, og disse plassene markerer overganger og brudd i designhistorien, sier Kaels.

Valget handler også om å skape identitet innad i organisasjonen, forklarer Geiran.

– Det handler om å minne alle ansatte på at de er fire museer som har slått seg sammen, og Kunstindustrimuseet er ett av dem. Arkitektur og kunst er det masse av, men vi ønsket å løfte frem designet også, sier Geiran.

– Det virker som dette har vært den røde tråden for dere?

– Ja, hadde ikke vi vært her, hadde ikke disse møteplassene blitt noe av. Det å drive frem noen ekstra oppgaver, som blant handler om å formidle en slik kulturhistorie og bruke norske designere og produsenter, har vært ekstra gøy, sier Kaels.

Kaja Kosonen Geiran, interiørarkitekt og partner i Cadi interiørarkitekter. Foto: Cadi

To kontorer – én stemme

Til slutt ønsker de to å trekke frem samarbeidet de to kontorene har hatt de siste sju årene. De var en god match siden Cadi hadde mye erfaring med Statsbygg, og Kaels hadde mye erfaring med museer. De to fordelte prosjektet mellom seg 50/50, hvor målet hele tiden var å bli sett på som ett team heller en to forskjellige firmaer.

– Målet var at oppdragsgiver egentlig ikke skulle vite hvem som jobbet for hvilket firma. Vi hadde selvfølgelig ulike roller i ulike soner, men vi har hatt folk fra begge kontorer i alle sonene og egentlig jobbet som ett firma hele veien, sier Kaels.

– Det har vært et kjempestort oppdrag hvor inntil ti personer har vært inne i de travleste periodene. Den størrelsen måtte nok til for at samarbeidet skulle lykkes. Innenfor det har vi hatt det kjempegøy og ikke minst lært utrolig mye av hverandre.