Integrert inuittarkitektur

Kanadisk utstilling i Tromsø viser hvordan urfolks kunst, kultur og byggeskikk kan integreres i ny arkitektur. Inuittenes kunnskap om «det som alltid har vært kjent» er tatt inn i arkitekturen.

Bilde av The Canadian High Arctic Research Station (CHARS) i Iqaluktutaq (Cambridge Bay), Nunavut, Canada.

The Canadian High Arctic Research Station (CHARS) ble bygget i Iqaluktutaq (Cambridge Bay), Nunavut, som en del av Canadas nordområdestrategi. Bygningen har inkorporert inuittisk kunst i arkitekturen og byggeprosjektet ble styrt etter inuittenes verdier og kunnskap.

Foto: EVOQ Architecture

I Iqaluktutaq (også kjent som Cambridge Bay) i den selvstyrte Nunavut-regionen nord i Canada ble Canadian High Arctic Research Station (CHARS) åpnet i 2019. Da hadde syv år med en svært inkluderende prosjekt- og byggefase blitt avsluttet – og en forskningsstasjon sto ferdig for forskere fra hele verden. Samtidig fikk lokalsamfunnet i Iqaluktutaq et bygg full av integrert urfolkskunst, åpent med ulike tilbud for lokalbefolkningen.

Tirsdag åpner den omreisende utstillingen «Inuit Qaujimajatuqangit: Art, Architecture and traditional knowledge» på Polaria i Tromsø om nettopp dette unike byggeprosjektet – som er Canadas viktigste forskningsstasjon for nordområdene. Utstillingen er en del av konferansen Arctic Frontiers.

– Vanligvis er forskingsstasjoner langt fra folk og mer som utilgjengelig «elfenbentårn» å regne. CHARS er imidlertid noe helt annet, hvor stasjonen er integrert som en del av lokalsamfunnet. Denne integrasjonen skjer gjennom arkitektur og kunst, men også gjennom lokale forskningsprogram og at stasjonen fungerer som et samfunnshus, forklarer Alain Fournier, arkitekt og partner i EVOQ Architecture, på telefon fra Tromsø hvor han og kurator og kollega Isabelle Laurier er ferdige med å montere utstillingen.

Kunst av Timootee (Tim) Pitsiulak på gulvene i The Canadian High Arctic Research Station (CHARS).
Foto: EVOQ Architecture

Det som alltid har vært kjent

Fournier og Laurier forteller om et prosjekt som har mål om å vise et hvordan arkitektur og kunst kan være med å skape forsoning i et land med dype sår etter koloniseringen av landets mange urfolksgrupper.

– I Canada lever vi nå i forsoningens tidsalder. Det handler om avkolonisering, men vi liker å dra det lenger å heller si at jobber med en «indigenization» av Canada – altså en «urfolkeligjøring» av Canada, forklarer Fournier.

For å få til dette har de inkludert verdiene i det som heter «Inuit Qaujimajatuqangit» (IQ) i designet av bygningen. «Inuit Qaujimajatuqangit» kan oversettes med «det som alltid har vært kjent av inuitter» og ble formulert som prinsipielle verdier i forkant av at regionen Nunavuts selvstyre ble opprettet i 1999. Verdiene handler blant annet om å jobbe sammen, ære kulturen, forfedrene og historien til inuittene, og tenke holistisk og naturorientert om verden.

– Når vi snakker om arkitektur, snakker vi ofte om sluttproduktet, men her er det hele prosessen som har vært styrt etter IQ-verdiene, blant annet ved at kunst og arkitektur er sidestilte. Ofte kommer kunsten inn som en ettertanke, etter at bygget er ferdig. I CHARS er imidlertid kunsten en del av materialene, gulvet og overflatene og dermed fullstendig inkorporert i bygget. På denne måten identifiserer inuittene seg med bygningen tidlig, og på en mye dypere måte enn om bygningen ble tegnet av oss utenfra og plassert i deres landskap, forklarer arkitekten, som har jobbet som arkitekter i de kanadiske nordområdene i over 40 år.

Alain Fournier, arkitekt og partner i EVOQ Architects, og kurator Isabelle Laurier samme sted besøker Tromsø i forbindelse med utstillingen «Inuit Qaujimajatuqangit, Art, Architecture and traditional knowledge» på Polaria.
Foto: EVOQ Architecture

Iglo-inspirert

Ifølge Fournier har derfor forskningsstasjonen blitt en naturlig del av lokalsamfunnet i Iqaluktutaq. Kunsten ble valgt ut etter en historisk konkurranse blant kunstnere fra hele det kanadiske Inuit Nunangat-territoriet. Dette er første gang en slik konkurranse avholdes i Canada. Og det er den integrerte kunsten i arkitekturen som spiller hovedrollen i utstillingen som nå vises i Tromsø.

– Vi viser gjennom dette prosjektet hvordan kunst kan være et verktøy for både motmakt og forsoning. Den integrerte inuittkunsten i arkitekturen forsterkere deres kultur, sier kurator Isabelle Laurier.

Integreringen som har foregått i dette prosjektet handler også om å sidestille urfolks kunnskapssyn og det arkitekten kaller et «tradisjonelt vestlig eller moderne» kunnskapssyn. Dette kommer til syne i forskningen som gjøres på stasjonen, at kunnskap deles begge veier og blandes, men det kommer også til syne i konkrete arkitektoniske valg. Blant annet synliggjøres hvilke deler av bygget som er åpent for lokalsamfunnet ved å være kledd med kobberfarget fasade. Kobber viser til navnet for den lokale inuitt befolkningen, som kalles «kobber inuitter».

– I konstruksjonen av selve kunnskapssenteret i bygget nikker vi også til inuittenes største iglo, «Qaggiq», hvor man tradisjonelt samlet hele lokalsamfunnet for deling av kunnskap og historier. Igloens selvforsterkende spiralsystem blir på et vis hyllet i denne delen av bygget. De omtalte IQ-verdiene sikrer også en høy grad av bærekraft i prosjektet, sier Fournier.

Imponerte grønlendere

Noda – Nordnorsk design- og arkitektursenter arrangerer torsdag 2. februar en samtale med arkitektene i EVOQ om prosjektet og utstillingen. Dagen etter blir det også omvisning med arkitektene i utstillingen.

– Vi synes at dette er en fin mulighet for å dele kunnskap på tvers av landegrenser. Det er viktig at arkitekter som opererer i Arktis kan dele erfaringer med andre som jobber i lik kontekst – da med tanke på arktiske forhold som klima, distanser og integrering av urbefolkningens lokale kunnskaper, kunst og tradisjoner, sier Kjersti Monsen, daglig leder i Noda.

Også de to kanadierne mener norske arkitekter har mye å lære av prosjekt deres.

– Dette er konkret eksempel på hva som er mulig å få til når vi lager arkitektur i urfolksområder. Det er mulig å integrere deres kunnskap, kunst og kultur inn i arkitekturen. Med denne omreisende utstillingen kan vi fortelle historie om deres liv. Da vi stilte ut i Nuuk, Grønland ble de lokale inuittene svært imponert og skulle ønske de hadde arkitektur som representerte deres kultur på samme måte, sier Laurier, før arkitekt Fournier avslutter:

– Deres erfaring med arkitekter utenfra var at de ikke hadde lyttet nok til lokale urfolkstemmer, og jeg tror det samme kan bli sagt i Norge fra samisk hold. Det er viktig at også samisk kultur ikke bare blir brukt som en ettertanke, eller et bilde som bestilles til et ferdig bygg, men at det i utviklingen av ny arkitektur i disse områdene virkelig lyttes til den samiske kulturen gjennom hele prosjektfasen.

Nordnorsk design- og arkitektursenter (Noda) inviterer til samtale om utstillingen med EVOQ i Rødbanken torsdag 2. februar klokken 19.00. Det blir guidet omvisning på selve utstillingen fredag 3. februar klokken 13.00. Se mer informasjon her.