Mer enn et verksted

Fellesverkstedet er en ikke-kommersiell forening med formål å utarbeide løsninger for å gi kunstnere, designere, arkitekter og andre kreative mennesker tilgang til rimelige produksjonsfasiliteter i Norge.

Gavl med rød puss på et gammelt industribygg

Med hardt arbeid, lobbyvirksomhet og gode investorer som Kulturrådet, Oslo Kommune og Sparebankstiftelsen DNB har fabrikken i Seilduksgata fått tilbake fargen i kinna.

Foto: Fellesverkstedet)

Historien starter ganske typisk. En ideell organisasjon med lite penger som stadig må hive seg rundt å finne nye tilholdssteder. Stabil lokalisering og forutsigbarhet er en vanskelig nøtt å knekke for kulturnæringen i hovedstadens utleiemarked med begrensede driftsmidler. Den nøtta har Fellesverkstedet klart å knekke.

– Ambisjonen er ganske enkel: å hjelpe folk å realisere idéene sine, forteller Graham Hayward med høy stemme, for å bære gjennom både munnbind og CNC-fres.

Hayward er daglig leder og ildsjelen bak Fellesverkstedet. Vi treffer ham og arkitekt Sondre Bjørnebye Solheim i den tidligere Trioving-fabrikken i Seilduksgata 29k på Grünerløkka i Oslo. De forteller ivrig om arbeidet bak den omfattende revitaliseringen, og om hvordan det hele startet.

KONTROLL OVER FRAMTIDA

Fellesverkstedet ble stiftet i 2011 og holdt i flere år til i en gammel fabrikk i Urtegata 11 på Grønland, eid av en muslimsk menighet som også hadde moskéen sin der.

Hayward forteller om usikkerheten rundt å alltid måtte være prisgitt politikernes velvilje for å få støtte, samt viktigheten for en organisasjon med liten kapital av å finne ut hvordan man kan skape forutsigbarhet og langsiktighet.

– Vi kom veldig langt med omfattende mulighetsstudier, og var i konkrete forhandlinger med moskèen om å kjøpe eiendommen. Vi var også i forhandlinger med eksterne finansieringspartnere hvor vi møtte stor velvilje, forteller Bjørnebye Solheim og fortsetter:

– Den gjennomarbeidede planen og det kulturelle alibiet Fellesverkstedet hadde, over- beviste det private som så dette som en verdifull investering, sier han.

Planen var klar, men så trakk moskèen seg. Etter syv års prosjektering og iherdig innsats stod Fellesverkstedet igjen på bar bakke. Nå gjaldt det å finne et nytt hjem igjen.

portrett av Graham Hayward — Prosjektet ble utført som byggherrestyrt delentreprise, og gav Fellesverkstedet muligheten til å delta aktivt i både avgjørelser og utførelser. (Foto: Fellesverkstedet)
Foto: Fellesverkstedet

Gammelt industribygg under rehabilitering fra insiden — Fabrikken er i gang igjen i Seilduksgata 28 på Grünerløkka. Det er ikke lenger låser og nøkler som produseres, men idéer og menneskelige møter. (Foto: Fellesverkstedet)
Foto: Fellesverkstedet

THONS TAKTIKK

De gikk tilbake til metoden de hadde brukt tidligere for å finne eiendommer, og det var Olav Thons gamle taktikk.

– Vi gikk gatelangs i Oslo og kartla bygninger som så interessante ut. Så tok vi ringerunden til eierne, forteller Hayward. Planen var å kunne etablere en lang leiekontrakt, men da eieren av den gamle fabrikken på Grünerløkka tok telefonen, var betingelsen at de måtte kjøpe den falleferdige teglbygningen. Og det gjorde de. – Det var en rønne av en bygning og bilvaskeriet som holdt til her hadde nesten tatt liv av den. Men for en mulighet, sier Hayward.

De kaller prosjektet byantikvarens våte drøm, for det var helt klart at bygningen skulle i stand som fabrikk igjen. For å styre utviklingen og redusere kostnadene ble prosjektet drevet som byggherrestyrt delenterprise. Risikoen som byggherre var mye større, men tillot dem også å tenke større og løse eventuelle problemer underveis.

– Vi fikk bygget for en god pris, men også med et hav av forpliktelser, forteller de. Da Fellesverkstedet skulle i gang med sine arbeider, var Peab allerede i full gang med bygging av leiligheter i kvartalet. Og de måtte på ingen måte forhindres i sine arbeider. Løsningen ble å gjennomføre et fasebasert utviklingsprosjekt.

– Det baserte seg på å prøve å gjøre det absolutt nødvendige for å komme videre. Mye skjedde på kort varsel og rett opp til rammetillatelsen var det usikkert om vi i det hele tatt kunne grave ut kjelleren, sier Bjørnebye Solheim.

Midt i prosessen stanset også driften i Urtegata 11. Det ble for farlig å være der. For å beholde ansatte, etablerte de sitt eget entreprenørfirma for å kunne utføre deler av arbeidene i Seilduksgata selv. En stort jobb ble lagt ned for å undersøke hvilke arbeider som ikke var ansvarsbelagt.

– Vi sparte 300 000 kroner på å grave el-traseen for inntaksledningen til bygningen selv. Det var enormt komplisert, men utrolig givende. Og jeg vet nøyaktig hvor alt er, sier Hayward fornøyd.

Et bygnignselement fra et antikk bygg jobbes på i verkstedslokale — Sondre Bjørnebye Solheim.
Foto: Fellesverkstedet

EN DRØM

På slutten av byggeprosjektet i 2019 hadde Fellesverkstedet ikke bare ført bygningen til- bake til fordums prakt, men også utvidet bruksarealet fra beskjedne 400 kvadratmeter til litt under 1000. Kapasiteten er noe redusert, og de som er avhengige av Fellesverkstedet for å få gjort jobben sin er førsteprioritet. En av disse er Kristian Wenstøp i det tverrfaglige kontoret Pivot industridesign.

– Trenden de siste årene har gått mot heldigitale design- og arkitekturbyråer. Vår erfaring er at det ligger mye kvalitet i å kombinere det digitale og fysisk uttesting, forteller han.

Pivot har fulgt Fellesverkstedet helt fra starten, og tilbringer så mye tid der at de nylig flyttet inn.

– For oss har Fellesverkstedet vært en drøm helt siden første gang vi hørte om prosjektet, forteller han. Det eneste kriteriet for å delta her er at du har noe du skal lage. Det kreves ikke medlemskap, fagtilhørighet eller forkunnskap. Det gjør at bredden i brukerne er stor og at vi jobber sammen fremfor å konkurrere mot hverandre, sier Wenstøp.

Sindre Rosness, daglig leder i Norwegian Trash, er enig. De er et lite designkollektiv som jobber med å skape materialer og objekter av marin forsøpling. Han mener at menneskene på Fellesverkstedet er vel så viktig som maskinparken.

– Du får så mye mer, og folka her er utrolig investert i prosjektene våre. Det er mange steder du bare kan leie en maskin. Men her er du virkelig en del av et fellesskap, mener Rosness.

VEIEN VIDERE

Ferdigattesten kom i september 2020, og roen senket seg noe. Allikevel er Fellesverkstedet stadig drevet av ideologien og ser mot muligheter i framtida.

– Vi streber alltid etter å bli bedre og å utvikle tilbudet, både på kort og lang sikt. Fokuset nå ligger i videre utvikling av fasilitetene våre i Seilduksgata. Samtidig ser vi at ikke alt er mulig innen disse fire veggene, og fristelsen til å se etter nye prosjekter her i Oslo og andre byer, er stor. Fordi vi eier vår egen bygning har vi kapital her vi kan låne på. Det gir oss unike muligheter, sier Hayword og avslutter:

– Ideologien driver oss framover og ambisjonen er å jobbe for den kreative bransjens arbeidsforhold ikke bare nå, men om hundre år.