Morgendagens kulturminner

Interiørarkitektene Beata Brzoza og Lena Eidsand Johansen vil gjerne være med og skape morgendagens kulturminner, men tror ikke dagens boligbyggeri med ensartede høyhus blir blant dem.

2 ulike spisebord situasjoner, interiør. 2 Foto satt sammen.

– Det var viktig å skape trygge rammer, forteller interiørarkitekt MNIL Elin Bashevkin fra Cadi når hun beskriver bo- og behandlingssenteret «Carpe Diem».

Foto: Anne Bråtveit

«Arkitekturopprøret er en gave til norsk arkitektur», skrev Gaute Brochmann i Morgenbladet. Han tror det er bred enighet om at mye av det som bygges i dag, burde vært bedre. Interiørarkitekt Lena Eidsand Johansen er enig i Brochmanns betraktninger om kvalitet.

– Moderne leilighetsbyggeri er primært styrt av profitt, ifølge Eidsand Johansen, som trekker frem Obos sine boligprosjekter på Løren.

– Det er et eksempel på nåtidens boligbyggeri med lite særpreg, ensartet fremtoning og manglende rom for å skape sosiale relasjoner.

Arkitekturopprøret har vokst seg store på Facebook og Instagram de siste månedene og har fått mye omtale. Eidsand Johansen skjønner godt hvilke kvaliteter Arkitekturopprøret mener nyere arkitektur mangler. Hun tar en etterutdanningsmaster i arkitekturvern på AHO og ser betydningen av samspillet mellom nytt og gammelt.

– Klassisk arkitektur og etterkrigsarkitektur hadde ofte bedre proporsjoner og romløsninger. Sammen med større avstand mellom byggverk utvendig, ble det luftigere romlige kvaliteter både inne og ute. Disse kvalitetene bidrar til trivsel og sosial samhandling, og det kan ofte utebli i nye leilighetsprosjekter.

Liten begeistring

Beata Brzoza, interiørarkitekt MNIL og styremedlem i NIL, kjenner seg igjen i Eidsand Johansens beskrivelse av mindre, trangere og lite luftige nye boliger.

– Selv har jeg valgt å kjøpe et rekkehus i Bergen fra 1960-tallet, tegnet av Helge Hjertholm. Jeg kunne ikke tenke meg å kjøpe leiligheter som bygges i dag. Dagens leiligheter er lite arealeffektive. Dersom vi sammenligner med planløsninger fra 1960-tallet, har de fleste rom blitt mindre, bortsett fra gangen, som har blitt større på grunn av universell utforming og snusirkelen.

Brzoza savner luft, fleksibilitet og romlige kvaliteter innvendig i dagens leiligheter, men påpeker også at hun savner sosiale og romlige kvaliteter ute mellom nye boligbygg. Thomas Thiis-Evensen, professor emeritus ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, er også opptatt av at arkitektur kan skape sosiale relasjoner, og han skriver i en kronikk i Aftenposten i april 2021 at «variasjon utfordrer og trigger fantasi og skaperevne. Monotoni virker derimot sløvende og avvisende». Brzoza er enig og etterlyser fokus på sosial bærekraft i nåtidens prosjekter.

Sosial infrastruktur

– Det er viktig å legge til rette for fellesskap og lokalmiljø i boligprosjekter, sier Brzoza. Hun ønsker seg flere boligprosjekter som evner å legge til rette for gode naborelasjoner.

– Vi trenger boligprosjekter med en fysisk utforming som gjør det enkelt å bli kjent med naboer, det skaper trivsel og tilhørighet. Uteområder og inngangspartier er naturlige samhandlingsplasser. Jeg synes også det er naturlig å se mer mot delingskulturen. Den type initiativ må støttes av byggherre, men interiørarkitektene kan legge til rette for slike tiltak. Interiørarkitekter er vant til å jobbe med menneskers behov og legge til rette for at romlige kvaliteter skaper trivsel.

Portrett av Lena Eidsand Johansen og Beata Brzoza satt sammen, svart hvitt. 2 foto satt sammen. — Interiørarkitekt Lena Eidsand Johansen (t.v.) og Beata Brzoza, interiørarkitekt MNIL.
Foto: Privat og Anne Bråtveit

Carpe Diem

Brzoza vil gjerne konkretisere og trekker frem «Carpe Diem demenslandsby» som i 2020 ble kåret til Årets helsebygg. Cadi har vært ansvarlig for interiørprosjekteringen av boenhetene, bo- og behandlingssenteret og felleshuset. Nordic – Office of Architecture har vært arkitekt på prosjektet, sammen med Bjørbekk & Lindheim, som har vært landskapsarkitekter.

– I dette flotte prosjektet introduserer interiørarkitektene elementer som folk har sett før, noe som er gjenkjennbart. De tar i bruk sirkulær økonomi, gjenbruk, kjøper gjenstander brukt og ber ansatte i kommunen om å finne ting på loft og i kjeller som de ønsker å gi bort til behandlingssenteret. På den måten får alle givere også et eierskap til senteret, samtidig som de demente blir omgitt av elementer som de har sett før. Dette gjør at de kjenner seg igjen.

– Da blir interiørarkitektens rolle å style eller iscenesette et rom?

– Ja, en tar i bruk nostalgi som et virkemiddel og arbeider omtrent som en scenograf. Interiørarkitekter kan frembringe gode følelser hos folk ved å spille på nostalgi, vi trenger ikke å være innovative hele tiden. Vi må tilstrebe å skape trivsel sier Brzoza.

Nostalgi

Eidsand Johansen liker også å spille på nostalgi og minner som viktige element er når hun formgir rom som mennesker skal trives i.

– Interiørarkitekter kan styrke historieformidlingen, vi kan gi nytt liv til eksisterende arkitektur. La de historiske lagene få skinne, og ta det gamle med inn i det nye, er hennes oppfordring.

–Vår viktigste rolle blir likevel å finne narrativer, finne den mest hensiktsmessige nye bruken, det er vi flinke til. Utfordringen med dagens boligbyggeri er at de er lite fleksible, det mangler estetiske og romlige kvaliteter, noe som gir utfordringer med å finne en eventuell ny bruk i fremtiden.

Et moderne fenomen er lav takhøyde. Interiørarkitekter kan gjøre grep for å forbedre og kompensere for eksisterende forhold. Lav takhøyde krever mer lysinnslipp og større lysåpninger for å skape en tilsvarende romlighet, ifølge Eidsand Johansen.

Det grønne skiftet

«Blokkene i Dalen er også kulturminner», sa Bergens byråd for byutvikling, Thor Haakon Bakke, til Bergens Tidende i forbindelse med at kulturminneplanen for Bergen nylig ble lagt ut på høring. Byråden er klar over at de grønneste byggene allerede er reist, og at istandsetting blir stadig viktigere i fremtiden.

– Hvor er interiørarkitektens plass i det grønne skiftet?

– Vårt fortrinn er erfaringen fra å arbeide med eksisterende bygningsmasse. Gjenbruksprinsippet er viktig. Men i de tilfellende vi bygger nytt, må vi våge å åpne for utradisjonelle løsninger. Vi kan utforske muligheten for å bo i midlertidige konstruksjoner, for eksempel containerbygg. Istedenfor å velge total fortetting, kan for eksempel hager leies ut til mikrohjem. Det kan være en enklere inngang for unge til å komme seg inn på boligmarkedet ved å investere i et mobilt hjem på 20–30 kvadratmeter. Prinsippet bør være at vi tar mer vare på det vi har, og er mer åpne for midlertidige og reversible løsninger slik at vi går en bærekraftig fremtid i møte, sier Lena Eidsand Johansen.