Peter Opsvik er død: – Ingen over, ingen ved siden

– Kastet seg utfor stupet

Tidligere i år passerte Tripp Trapp-stolen 15 millioner solgte eksemplarer. Også i arbeidslivet er Opsviks møbler sjelden langt unna. Denne artikkelen du nå leser, er skrevet sittende på en Capisco. 

Opsvik ble utdannet ved kunst- og designhøgskolen i Bergen fra 1959 til 1963 og kunsthøgskolen i Oslo fra 1963 til 1964. I 1970 studerte Opsvik ergonomi hos Ulrich Burandt ved Volkvangschule für Gestaltung i Essen. Samme år etablerte han eget tegnekontor i Oslo, og året etter fikk han Møbelprodusentenes Landsforenings ettårige etterutdanningsstipend for møbeldesignere og interiørarkitekter.

Opsvik var innovativ, uredd, hadde visjoner og var fremsynt. I tillegg hadde han muskler til å gjennomføre ting andre designere ikke hadde mulighet til, mener Linder.

Med gode inntekter fra Tripp Trapp- og Capisco-stolene, kunne han valgt å gå en trygg vei, men i stedet kastet han seg utfor stupet og eksperimenterte, sier Linder.

– Han gjorde mye han ikke fikk kredd for, han var nysgjerrig og testet stadig ut nye ideer, etter inspirasjon fra reiser, og så videre.

Tenkte organisk

Mange av stolene og sittemøblene til Opsvik hentet inspirasjon fra reiser til Sør-Amerika, forteller Linder. Stoler som er langt fra sånn vi forventer at en stol skal se ut. Han var hele tiden nysgjerrig på nye muligheter.

– Som han selv sa, den neste sittestillingen er alltid den beste. Poenget var at hvis man har funnet den perfekte sittestilling, så slutter den likevel å være god når man har sittet i den lenge nok. Han tenkte alltid organisk.

Opsvik var også kjent jazzmusiker, og spilte både saksofon og klarinett. Han var med i Christiania Jazzband og Christiania 12. I 1973, året etter Tripp trapp-stolen ble lansert, fikk han Spellemannsprisen med Christiania 12.

I 2020 ble han æresmedlem i Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening (NIL), for sin banebrytende virksomhet som har ført med seg nasjonal og internasjonal anerkjennelse for norsk møbeldesign og industridesign.

– En kjempe i norsk designhistorie

For å få et blikk på Opsvik fra nåtidens designstand, ringer vi Andreas Engesvik, og formidler nyheten om Opsviks bortgang.

– Det var veldig trist å høre. En kjempe i norsk designhistorie, sier Engesvik, og utdyper umiddelbart:

– Han var et ektefødt barn av 1960- og 70-tallet og opptatt av anti-designstrømningen fra Italia. Han hadde en tilnærming til design som handlet om ergonomi, men som også var leken. Jeg liker egentlig ikke å bruke ordet lek når man snakker om design, men Opsvik hadde det, sier Engesvik.

De to jobbet litt sammen på et prosjekt for 10–12 år siden, forteller Engesvik, da de prøvde å få liv i et av Opsviks eldre prosjekter.

– Han var en veldig artig type. I tillegg greide han jo å bygge en business, og var med og utviklet den. Tidlig fikk han Stokke til å investere i lamineringsutstyr, for å kunne produsere de tingene han designet. Sånn sett bar arbeidet hans i seg industrialisering, samtidig som han lagde helt unike ting.

Et forbilde for industrien

Opsvik er veldig aktuell i vår tid, mener Engesvik, i hvordan han gjennom sine unike produkter skapte stor aktivitet, og dermed samfunnsnytte i form av store verdier.

– Jeg tror ikke det er UX- eller IX-design vi skal eksportere. Det vi kan i Skandinavia, er materialer, og å lage produkter. Det er rart det ikke snakkes mer om. I Norge investerer vi fortsatt tungt i den grisete lakseindustrien, men vi burde heller investere mer i norsk ferdigvareindustri, som vi har en sterk tradisjon for. Her har Opsvik vært veldig viktig.

– Har han inspirert deg som designer?

– Han har inspirert med alt han har fått til, og laget masse gøye og interessante ting, og jobbet veldig fint med materialene. Så kan du si, prosjektene hans er 40–50 år gamle, og tilhører jo sin tid og et annet paradigme.

Designhistoriens Pippi Langstrømpe

I Norge er det kanskje vanskelig å se hvor internasjonal Opsvik ble, mener Linder. 

– Vi er dårlige til å fremheve enkeltindivider, og Opsvik kunne sikkert vært et enda større navn. Men jeg mistenker at han selv ikke var så interessert i å fremheve seg selv, han ville heller fremheve produktene og ideene bak dem.

– Hva er det med stoler som Tripp Trapp og Capisco som gjør dem så geniale?

– Mange har sagt at Tripp Trapp-stolen ikke er design, det er en ren idé. Man kan spørre seg, den er så grunnleggende enkel, hvorfor hadde ingen tenkt på det før. Nøkkelen er kanskje når man plutselig sitter der med en aktuell problemstilling, som for Opsvik handlet om å inkludere sin to år gamle sønn Tor i fellesskapet rundt middagsbordet.

Da Linder først så Capisco, tenkte han: For en dustete stol.

– Det tenker man ofte når man først ser møblene til Opsvik, at dette er helt fjernt. Det er ikke sånn man er vant til å se på design. Men så har møblene hans en tendens til å krype under skinnet, og langsomt forstår man dem, og funksjonen deres, og ser at de er så mye bedre enn alt annet. 

Man skal kunne sette armene et sted, lene seg bakover, snu seg, sitte baklengs.

– Det blir litt Pippi Langstrømpe over det, det er en fandenivoldsk innstilling til design.

For annerledes?

Mange av medarbeiderne til Opsvik ble værende gjennom årene, påpeker Linder. De lengste i rundt 40 år.

– Vi liker å se for oss genier som kommer opp med alle ideene selv, men sånn var det ikke med Opsvik. Han fikk med seg bedrifter og produktutviklere, og klarte å få dem til å flytte grenser. De har nok fått kjørt seg, og tenkte, dette er alt for annerledes, dette vil ikke brukerne godta. Og i mange tilfeller har de nok hatt rett. Men på veien dit har det kommet noen gullkorn som er blitt internasjonale designklassikere.