Hvor står arkitektkonkurransen i 2022?

– Når man er ung og prøver å skape seg et rom som arkitekt, deltar man gjerne mye i åpne konkurranser, mens etablerte arkitekter oftere deltar i prekvalifiseringer og har andre måter å skaffe oppdrag. Jeg tror det er viktig å se dette livsspennet, at man har en fleksibilitet, og at dette reguleres av at de ulike konkurranseformene har ulike oppgaver. Resultatet er at det gir alle muligheter, ifølge NAL-presidenten.

Mange av de dyktigste arkitektene er ikke nødvendigvis så gode til å lage arkitektkonkurranser, skal vi tro leder i NALs konkurransekomité, Christian Dahle.

– Arkitektur er en øvelse som består av mange disipliner, man kan av og til spørre seg om det er rettferdig å velge arkitekt på bakgrunn av en arkitektkonkurranse, ofte velges andre former som intervju, CV, kompetanse, referanser eller pris. Og da vil andre være dyktigere på å levere på disse kriteriene. Den klassiske arkitektkonkurransen er likevel kanskje den mest rettferdige, interessante og spennende formen vi har for å finne frem til det beste prosjektforslaget, sa Dahle til Arkitektnytt før jul.

Fremdrift eller frihet?

Og til tross for misnøye med rigide krav, dyre renderinger og bortkastede arbeidstimer ser de aller fleste likevel ut til å mene at idealet om den åpne arkitektkonkurransen er uovertruffent.

– Mange arkitekters yndlingshistorie er jo Jørn Utzon som fikk idéen til operahuset i Sydney etter å ha sølt sukker på bordet, og da han skjøv sukkeret rundt, kom den forløsende skissen, sa Carl-Viggo Hølmebakk. Selv konkurranseskeptikeren Arild Eriksen måtte vedgå at han selv fikk etablert kontoret sitt gjennom konkurranseseier.

Enigheten om at den åpne arkitektkonkurransen tross alt er den beste løsningen, ble også tydelig da det i februar ble kjent at Statsbygg ikke vil gjennomføre konkurranse for det nye Senter for kunst, arkitektur, musikk og design ved NTNU i Trondheim, men i stedet la den allerede engasjerte prosjekteringsgruppen fra Rambøll og Henning Larsen tegne bygget. Plutselig var alle – både NTNU-ansatte, byarkitekten, NAL og til og med lokale og nasjonale politikere – enige om at en konkurranse var den eneste måten å finne en god løsning for et komplisert prosjekt på en krevende tomt, som attpåtil skulle huse utdannelsen av våre nye arkitekter.

– Vi må gardere oss mot at vi ikke risikerer fremdriften og rammene for prosjektet som helhet. Dette handler ikke bare om tid, men er en helhetsvurdering innenfor de rammene vi har fått til rådighet og bevilgningene fra Stortinget. Nå må vi ha god fremdrift for å få i land et byggeprogram og en reguleringsplan, for så å kvalitetssikre prosjektet. Ved å arrangere en plan- og designkonkurranse ville vi mistet denne fremdriften, er svaret fra Statsbygg, via kommunikasjonsdirektør Hege Njaa Aschim.

Konfrontert med Statsbyggs pragmatisme, der budsjett og fremdrift får siste ordet, samlet arkitektene seg altså. Arrangerer man konkurranse, får alle være med, og det er åpent og demokratisk. Det kan da ingen være uenige i?

– Konkurranser lukker debatten

Arkitektkonkurransen har en tendens til å underbygge mer udemokratiske sider ved byplanlegging, fordi den stenger vanlige folk ute, mener samfunnsgeograf Aleksander Bern, som nylig forsvarte sin doktoravhandling ved Universitetet i Oslo, om arkitektkonkurranser i lys av utviklingen av fjordbyen i Oslo.

– I analysen av prosessen rundt Munchmuseet fremstår konkurransen som et prosjekt som kommunen gjerne vil forsvare, ikke bare i seg selv, men også for å legitimere hele idéen om Bjørvika, sier Bern.

Når man har gjennomført en konkurranse og kåret en vinner, blir dette brukt til å legitimere hele idéen om utbyggingen. Det er et paradoks at konkurransen inviterer til offentlig samtale og dialog, men så blir konkurranseresultatet brukt for å avslutte debatten, i stedet for å la det påvirke prosjektet, mener han.

Store arkitektkonkurranser får ofte mye omtale i offentligheten og skaper dermed et inntrykk av en åpen og transparent prosess. Likevel tas beslutningene av små grupper mennesker, uavhengige juryer, hvis arbeid er hemmelig, bortsett fra den endelige juryrapporten, påpeker Bern.

– Her er det ofte store og viktige beslutninger som tas, og det man i praksis gjør, er å flytte beslutninger bort fra tradisjonelle planleggingsprosesser og mer deltakende former for demokrati, mener han.

– Renderinger er antidemokratiske

– Der man kunne tenkt arkitektkonkurransen som et utgangspunkt for mer åpne medvirkningsprosesser for å finne den beste løsningen, blir den i stedet brukt som et påskudd for å avslutte og lukke debatten, sier Bern.

NAL vil ikke at det skal settes spørsmålstegn ved resultatet av en konkurranse, mener Bern. Det kan nemlig svekke norske arkitekters omdømme internasjonalt dersom konkurransevinnere ikke blir realisert.

De fotorealistiske renderingene, som etter hvert er blitt den dominerende måten å formidle konkurranseforslag på, må ta sin del av skylden for den antidemokratiske tendensen.

– Renderingene skaper et helt urealistisk sett med forventninger, men man får formidlet og representert idéen, noe som gjør at folk instinktivt forstår prosjektet. Det er en styrke, men det ender også opp med å fremme en sterilisert form for urbanisme, sier Bern.

I tillegg er det lettere å engasjere seg av forlokkende renderinger enn av tørre arealplaner, understreker Bern.

– Planene er jo mye viktigere og har mye større konsekvenser. Men det er jo kjedelig å analysere en arealplan, forstå hva de forskjellige fargekodene betyr.

– Vinnerforslag bør videreutvikles

Vi vender tilbake til der debatten begynte, hos Hans-Kristian Hagen, for å høre om vi er blitt noe klokere av vinterens konkurransedebatt. Også Hagen tror, som Bern, at arkitektkonkurransene er formet av det politiske systemet.

– Ofte arrangeres konkurranser av institusjoner som behøver penger, og som ser konkurransen som en mulighet til å skape blest om seg selv og få inn penger til driften.

Men vil oppdragsgiverne egentlig belyse mulighetene sine, eller er de mest interessert i et ferdig prospekt, som de kan bruke for å skaffe seg midler?

I konkurransen på Domkirkeodden ble Hagen frustrert over at rammebetingelsene var lagt i så stor grad på forhånd at det var vanskelig å finne frem til nye, gode arkitektoniske løsninger. Spørsmålet da er om dette er de rette betingelsene for en åpen konkurranse, mener han.

– Kunne man ikke sagt at en arkitektkonkurranse handlet om å finne den som forstod stedet og den grunnleggende oppgaven best, og så latt vinneren utvikle materialet i samarbeid med oppdragsgiveren i etterkant, spør Hagen.

– Jeg jobber jo selv mest i en helt annen skala, men likevel ser jeg at prosjektene mine alltid blir bedre når de endres underveis. Man må selvfølgelig ha noen grunnidéer, men de beste prosjektene er dem hvor man tillater seg å videreutvikle idéer og løsninger i løpet av prosessen.

Vinner man en konkurranse, har man umiddelbart fått et åndsverk man kan hegne om, påpeker Hagen.

– Ofte snakker arkitekter om at andre kommer inn og drar prosjektet deres fra hverandre i prosessen. Men når man har vunnet en konkurranse, er det et slags trumfkort, det er grenser for hvor mye som kan endres.

Vil slippe flere inn i de estetiske prosessene

En konklusjon Aleksander Bern trekker av å analysere prosessene rundt fjordbyens arkitektkonkurranser, er at arkitektene har et større handlingsrom i konkurransene enn de tør å bruke.

– Arkitekter vil gjerne at prosjektene de tar på seg har en god demokratisk forankring, men syns dette hører hjemme i forberedelsene til en konkurranse. Når de går i gang med sitt arbeid, ønsker de ingen brede prosesser med deltakelse eller innspill fra offentligheten. Jeg tror arkitektene i mye større grad burde åpnet opp for mer demokratisk deltakelse i den estetiske dimensjonen.

Arkitektene må gi fra seg monopolet på hva som er arkitektonisk kvalitet, mener Bern.

– Man ser jo at det er andre typer kunstnere som er mye mer villig til å slippe til andre i estetikken, uten at det gjør det til noe mindre kunst.

Faren er jo at det da er arkitekturopprørerne som skal bestemme hvordan alt skal se ut, sier Bern og ler.

– Men den frykten tror jeg er overdreven.

– Jeg tror også at man ved å invitere flere inn i de estetiske prosessene kan skape en større åpenhet for moderne arkitektur. Motstanden mot moderne arkitektur som man ser i Arkitekturopprøret, tror jeg handler vel så mye om at mange føler seg stengt ute som at de alltid og overalt vil ha klassiske fasader, avslutter Bern.