Ekstremværet: Kan vi endre hvor vannet renner?

Planlegge etter landskapet

Byer er gjerne bygget rundt en knutepunktstrategi som defineres av transportinfrastruktur – biler, veier, toglinjer. Etter hvert som klimaendringene blir mer framtredende må landskapet spille en større rolle i planleggingen, mener Sabine Müller. 

– Vi må begynne å se på andre enheter når vi planlegger. Det handler ikke bare om å gjøre byene kompakte. Vannskillene og de ulike vanntilførselsfeltene må bli mer definerende, mener hun. 

– Regn følger alltid tyngdekraften. Som regel ender regnet opp i en elv, og til sammen utgjør alle elvene i et område et vanntilførselsfelt. Dette er en helt annen planleggingsenhet enn transportsystemet, forklarer Müller.

Disse områdene defineres ikke nødvendigvis av de samme rammene som urbane områder, men er egne hydrologiske enheter. Problemet er ofte at kommunene sitter med ansvaret, og mange små kommuner har ikke kompetansen som trengs.

– I Frankrike har man regionale rådgivere som reiser rundt og veileder ulike kommuner, som da ikke trenger å ha all kompetansen selv. Det kan være en interessant måte å spre kunnskap.

Pass opp for tørke!

I forbindelse med ekstremværet Hans er det flom som er problemet, og i disse dager snakkes det om hvordan man bedre kan håndtere større vannmengder. Men Müller minner om at med klimaendringene kan tørke bli et like stort problem, og at vi må planlegge for begge deler.

– Det som trengs er bedre planlegging rundt vannskillene, som gjør at man kan samle regnet høyere opp i dalene, og unngå at alt vannet renner ned. Det er det viktigste prinsippet. Vi må bygge flere demninger, som holder vannet tilbake, så kan man slippe ut mer vann i tørre perioder.

Isdrift og modifisert landskap

Müller, selv opprinnelig tysk, minner oss på vår egen historie fra da Oslo-området var kjent for produksjon av is, eller «isskjæring». Rundt år 1900 eksporterte Norge store mengder is rundt om i verden.

– Det var en av de viktigste økonomiene. Når bønder ikke hadde arbeid om vinteren, jobbet de med isdrift. Man lagde kunstige demninger og modifiserte landskapet for å skape steder man kunne produsere is. Dette er kulturarv man bør hente fram igjen, i tillegg til å hente fram de faktiske isvannene. Kunnskapen er blitt borte, men vi må finne tilbake til den.

Demninger er bra, ikke bare for vannhåndtering, men også for innbyggernes fornøyelse, påpeker Müller.

– I vann- og avløpsetaten sier de, skal man overbevise folk om å gjøre noe med vannet, for eksempel åpne elver, så holder det ikke å argumentere for at det vil unngå oversvømmelser, det må også bidra til økt fornøyelse. Det må ikke være for teknisk.

Badekulturen i Oslo har eksplodert de siste årene. Dette viser mulighetene som finnes i bedre og mer lokal oppsamling av vann, mener hun.

– Når været blir mer ekstremt trenger vi små finjusteringer av landskapet for å balansere det. Da må vi hente fram igjen gammel kunnskap.

Endre hvor vannet renner

I Norge er man vant til å tenke på lanskapet som noe uberørt og rent. Men det stemmer ikke, påpeker Müller.

– Oslomarka er dyrket, det er en treplantasje. Det er et vakkert sted å besøke, men det er ikke et uberørt sted, det har blitt endret og justert, for å utnytte landskapet og anlegge vann. Vi tenker at vi ikke burde endre landskapet, men vi gjør det og har gjort det allerede. Det er ikke nødvendigvis galt å gjøre små endringer i landskapet for å endre hvordan vannet renner.

Likevel skal det sies: Oslo er et foregangssted når det gjelder elveåpning. Müller påpeker at presset har kommet fra forsikringsselskapene, som er lei av å betale for oversvømte kjellere. 

– Oslos arbeid med å åpne bekker og elver for å unngå oversvømmelser er veldig bra. Men like viktig er det å bli bedre på å samle opp vann. Tørke kan bli et like stort problem som for store vannmengder, og det var umulig å forutse for bare noen få år siden.