Er det barna eller brøytebilen vi tegner for?

Risikomestring er ulykkesforebygging

Særlig interessant er evnen til risikovurdering. Store høyder, høy fart, farlige redskaper og det å utforske uten voksne til stede er alle elementer i den risikofylte leken. Dette gir opplevelser som barna ønsker å utforske og lære av. Erfaring skaper robuste barn, noe foreldrene gjerne ønsker seg. Derfor er det et paradoks at barna beskyttes mot disse situasjonene som kan medføre risiko. Sandseter utdyper: 

– Vi kan ikke bare fokusere på sikkerhet, da blir læring, utvikling og ikke minst gleden borte. Det er rett og slett ulykkesforebyggende å drive med risikofylt lek: barna blir bedre til å vurdere risiko, og fysisk aktive barn skader seg mindre.

Sandseter refererer til forskning som viser at høydeskrekk forekommer hyppigere blant barn som ikke fikk leke i høyden, enn hos de som klatra høyt og kanskje brakk en fot. Evnen til risikovurdering, som barn tilegner seg gjennom leken, bidrar til at de utvikler en realistisk følelse av den faktiske risikoen. De blir bedre til å vurdere risiko gjennom risikofylt lek.

– Det er kjempeviktig at barn får disse erfaringene, slik at når de som eldre kommer i situasjoner og miljøer der vi voksne ikke lenger er til stede og skal vurdere risiko, så er de i stand til det, sier Sandseter.

Rom for risikofylt lek

Det er flere faktorer som er med på å redusere barns mulighet til risikofylt lek. Både foreldrenes og pedagogenes holdninger spiller inn her. Lekeplassikkerhet og de fysiske rammene er også viktig. Sandseter peker på at mye av grunnlaget for den frie og risikofylte leken legges når landskapsarkitektene setter i gang med planleggingen, og utformingen av barnas uteområder henger nøye sammen med muligheten til fri og risikofylt lek. En som har jobbet mye dette er Jens Zeevaert, landskapsarkitekt MNLA i Asplan Viak. 

– Som landskapsarkitekter kan vi bidra til å skape de gode rammene for denne leken. Vår kunnskap om rom, estetikk, natur og stedstilpasning gjør at vi kan tegne gode uterom for barn, og stille de riktige spørsmålene underveis i prosessen. Forholdet mellom elementer, og å skape rom som kan brukes på mange forskjellige måter er avgjørende, det samme med materialbruken. Det er her landskapsarkitektens handlingsrom ligger: vi jobber med dimensjoner, vegetasjon, terreng og elementer og alt dette må være tilpasset barna; vi må se det vi tegner fra deres perspektiv. 

– Hva mener du er de største utfordringene for å lykkes med å gi barn mulighet til risikofylt lek?

– Kommunikasjon. Foreldre som vil ha det så trygt som mulig og pedagoger som ikke vil ha skylden for skrubbsår og beinbrudd. Og så er det det med få pedagoger på mange barn. Klart det er mer tidkrevende når alle barna kommer inn som sølekaker enn om de er tørre og rene.

Felles oppgaveforståelse

For å lykkes sier Zeevaert at det er hensiktsmessig med en oppfølgingsperiode der landskapsarkitekten er inne i skolen og barnehagen og forklarer intensjonen med uteområdet. 

– Å definere en felles forståelse er viktig. Dette omfatter både landskapsarkitekt, oppdragsgiver, pedagog, drift og foreldre. Det er alltid en hårfin balanse mellom det å ha oversikt over barna og det å la dem få stikke seg bort litt, utforske på egen hånd, slik at de får denne mestringsfølelsen som Sandseter snakker om. 

Trondheim kommune beskrives som en kompetent oppdragsgiver når det kommer til barns uteområder. Elisabeth Lund Winsnes, rådgiver i kommunedirektørens fagstab, avdeling oppvekst og utdanning, er krystallklar:

– Vi må aldri glemme hvem det er vi tegner for. Er det brøytebilen? Nei. Er det brannoppstillingsplass? Nei. Det er selvfølgelig lettere å brøyte og mer kostnadseffektivt om det er brede passasjer og fri bane. Og dette skal selvsagt også være på plass. Men skolegårder og barnehager skal brukes av barn, de er den egentlige oppdragsgiveren, og da må uteområdene tegnes deretter. Det må alle ledd i prosessen være enige i. Felles oppgaveforståelse er avgjørende. Vi må alle skjønne hva en skolegård faktisk er.

– En nydelig lov

Ulike kompetanser må jobbe sammen, vi må krysse grenser og være nysgjerrige. Opplæringsloven sammenfaller i stor grad med det foreldrene ønsker for sine barn. 

– Det er en nydelig lov, les den. Da stiller man sterkere i dialogen med utbyggere, foreldre og pedagoger, sier Winsnes. 

Hun trekker også frem det fysiske rommet.

– Det fysiske kan legge til rette for det vi ønsker å oppnå, eller spenne bein for det. Den viktige leken som Sandseter snakker, skjer i en fysisk kontekst, og da må rett kompetanse inn på rett plass. Vi trenger spesialkompetanse, både på bestillersiden, og hos de som prosjekterer, for å lykkes. 

Stolthet og eierskap

Barna selv er en viktig stemme inn i prosessen, mener Winsnes. Vi må ta dem på alvor, ta dem med. Medvirkning er en toveisprosess. Det holder ikke å spørre «Hva vil dere ha?». Vi må vite og vise dem hva som faktisk finnes av muligheter. Dessuten er en felles forståelse for uterommene og hvorfor vi lager dem også viktig for dem som skal drifte. 

– Har drift en forståelse av hvem vi lager uteområdet for, og hensikten med det, ja, så kan de kjenne på stolthet i å bidra til å vedlikeholde og drifte disse områdene slik at skolegården blir et godt sted. Landskapsarkitekten må også være på godfot med entreprenøren. De må skjønne hva det er vi skal bygge her. Vi må være enige, avslutter Winsnes.

Frykten for forskriften

Lekeplassforskriften har også blitt trukket frem som noe som stikker kjepper i hjulene for utformingen av lekeplasser. Zeevaert mener at forskriften er gjennomarbeidet og har gode intensjoner, men at man må være bevisst på at det handler om å være så sikker som nødvendig, ikke så sikker som mulig. God kommunikasjon med lekeplassinspektørene er en god start. I Norge er det fortsatt relativt stor grad av aksept for småskader i forbindelse med lek, sammenlignet med mange andre land. Det må vi holde på.

Elise Holøyen er spesialpedagog i Steinkjer kommune. Hun opplever at foreldre i stor grad har aksept for at barn kan skade seg i leken, og at dette er en del av det å være barn. 

– Med det sagt, så ser jeg likevel at det er personavhengig, det er variasjon blant foreldrene, men også når det kommer til pedagogenes holdninger. Det varierer med hvem som er på jobb. 

Holøyen mener at pedagogene har et ansvar for å formidle de positive effektene av risikofylt lek og veilede foreldre som opplever dette som vanskelig. 

– Hvordan uteområdet er utformet preger barnas lek, og bestemmer hva som er mulig, selv om barna ofte finner egne måter å bruke uteområdet på. Likevel er mange avhengig av impulser fra å se andre barn og voksne bruke området, og i den forstand er pedagogene viktige rollemodeller. En veiledning fra landskapsarkitekten i bruk av området kan absolutt være et godt verktøy for pedagogen her.