Estetikk, men ikke stygt og pent

Når landskapsarkitekt Nina Marie Andersen snakker om sirkularitet, handler det ikke om CO2 eller materialombruk. Hun er mer opptatt av sirkularitetens potensial for «tidsdybder» og «sanselige egenskaper».

I Skytterdalen i Bærum har Sweco stått for en bekkåpning hvor de har plassert løpet basert på studier av historiske kart. De har også etablert stedegen vegetasjon langs kantene. – Nå er bekken et kulturlandskap, men utformet etter naturens prinsipper, forklarer Nina Marie Andersen. (Foto: Sweco/Kristina Holmblad)

Foto: Natursti med et lite elveløp

Det har vært en økt interesse for sirkularitet i påvente av Klima- og miljødepartementets nasjonale strategi for sirkulær økonomi, som er ventet våren 2021. Sweco lanserte sin sirkulærrapport «Going circular – A vision for the urban transition», der Andersen er hovedforfatter, i desember 2020. Andersens hovedagenda har vært å sette sirkularitet i forbindelse med estetikk:

– Ikke stygt og pent, men stedets sanselige egenskaper og hvordan vi erfarer og forstår dem.

Dobbelt gevinst

Det viktigste for en mer sirkulær fremtid er nemlig å endre holdninger og tankesett, ifølge Andersen. Hun mener det er på den måten, og ikke med endeløse fakta og tallrekker, vi kan evne å omstille oss. Og det viktigste landskapsarkitektene kan bidra med, er å identifisere kvaliteter på det aktuelle stedet, slik at potensialet kan aktiveres. På denne måten mener hun man kan skape unike prosjekter.

– Løsningene som reduserer klimagass- utslippene skaper også mer interessante steder og bygninger. Så det gir på en måte dobbelt gevinst å tenke sirkulært.

Det er heller ikke bare nåtiden som er viktig når man jobber sirkulært. Andersen mener at spor etter tidligere bearbeidinger og forvaltning av et sted gir merverdi til steder i form av en «tidsdybde».

– Ved å bygge videre på det som er der, enten det er en bygningskonstruksjon, et gateløp eller en bekk, sparer man ikke bare klima, man videreformidler en historie. Og i dette ligger det en estetisk dimensjon.

Byråkratiets rolle

For å få til mer sirkularitet må vi først og fremst snakke om sirkulære løsninger med en større selvfølgelighet. I tillegg mener Andersen at byråkratiet har en viktig rolle.

– Hvis den sirkulære dimensjonen ivaretas i saksbehandlingen, så har vi kommet langt.

Tiltakshaver, derimot, kan ikke forventes å sitte på kunnskapen om sirkulære løsninger, så hun mener landskapsarkitektene må være pådrivere.

Landskapsarkitekt Nina Marie Andersen mener det er de estetiske oppsidene ved å jobbe stedsspesifikt og sirkulært som er det viktigste bidraget i rapporten hun har vært med å skrive. – Å jobbe slik synliggjør historiens gang og tidsdybden ved et sted. Jeg tror det er bra for oss mennesker å erfare slike steder, sier hun. (Foto: Sweco)
Foto: Portrett av landskapsarkitekt Nina Marie Andersen

Flasket opp på sirkularitet

– Hvilken rolle spiller landskapsarkitekten i sirkulærprosesser versus arkitekten og int- eriørarkitektene?

– I utgangspunktet må vi jobbe tverrfaglig. Det er ikke konstruktivt å sette skott mellom fagene.

Landskapsarkitektene er, ifølge Andersen, flasket opp på en sirkulær tankegang. Det er en så naturlig del av deres virke at de ikke har brukt det sirkulære begrepet aktivt om egne løsninger.

– Ta for eksempel de mange lokale bekkeåpningene. Det er sirkulære strategier.

Ved å håndtere overvannsproblematikk og samtidig skape historiefortellinger om landskapet, mener hun de leverer sirkularitet i hvert prosjekt.

– Man tilbakefører etter naturens prinsipper. Selv om det blir et kulturlandskap, så er det en miming av naturens logikk og form. Det gir en egen sirkulær estetikk i prosjektene.

Ifølge Andersen er landskapsarkitektene viktige i det som må være et tverrfaglig arbeid for en klimatilpasset framtid, fordi de bidrar til bedre prioriteringer og en sterkere agenda i prosjektene.

– I bagasjen har vi med oss en evne til å vurdere stedets potensial. Det dreier seg først om å definere problemstillingene, for deretter å iverksette tiltak som er praktisk tilpasset de utfordringene vi står overfor.

Industriell skala

Andersen mener neste skritt for en sirkulær fremtid er å sørge for at trenden vi ser nå blir en norm.

– Det blir kanskje litt luftig, men hvis vi sørger for at sirkularitet ikke blir en forbigående trend, så kanskje vi klarer å ta inn over oss vår egen posisjon i kretsløpet.

Hun sier hun representerer humanioradelen av landskapsarkitektene mer enn den prosjekterende når hun snakker om hvordan vi må se hver generasjon som del av noe større:

– Tradisjon og arv utgjør en kontinuitet vi alle inngår i. Det sirkulære narrativet kan vi bruke til å skape varige endringer.

Ifølge Andersen gir sirkulære prosjekter dessuten unike og gode steder. Det største problemet for omstillingen er hvordan man skal tilpasse den sirkulære tankegangen til dagens utfordringer.

– Man må finne løsninger som fungerer i en industriell skala.

– Men er det ikke kostnadsdrivende å være stedsspesifikk?

– Både og. Her blir det viktig at man får krav om gjenbruk i prosjektene. Men det er også mye å spare på å jobbe stedsspesifikt. Det er ikke nødvendigvis dårlig økonomi å bygge sirkulært, men det krever faglig ekspertise, og det krever at vi løsriver oss fra en oppskriftstankegang.