Herlig «Herlig land»

Trær som kulturminner

Akkurat det med omsorg til og fra omgivelsene og de store samfunnsutfordringene kommer vi tilbake til litt senere. Først tar parksjef i Kristiansand, Aase Hørsdal, oss med tilbake i tid. Hun viser frem en tegning av planlagt grønnstruktur, over 200 år gammel.

Den er ikke så ulik dagens tegninger. Visjoner for det grønne er altså ikke noe nytt.

– Trær er jo selve bærebjelken i samfunnet vårt. Siden 1700-tallet har etablering av trær vært et offentlig anliggende i Kristiansand, sier Hørsdal.

Et bilde av et stort gammelt tre, rett foran et inngangsparti på en boligblokk av nyere dato, viser at det er mulig å bevare trær i bybildet, selv om det bygges nytt og plasseringen kanskje ikke er helt gunstig. Men:

– Det er jo litt trist at man må kjempe hver gang man vil ta vare på trærne. Det måtte man på 1920-tallet da bilen gjorde sitt inntog og vegetasjonen måtte vike for den, og den samme diskusjonen har vi i dag. Derfor er det kjempeviktig at det er landskapsarkitekter inne i de forskjellige prosjektene som tar kampen for det grønne.

Det er ikke alltid man kan ta vare på trærne, noen ganger må de vike for kloakk og vannrør.

– Noen ganger blir trærne kappa ned i ly av mørket, men jeg gir meg ikke, de kommer opp igjen, fortsetter parksjefen.

I tillegg til å være viktige for økosystemer og biologisk mangfold, har trærne også en annen funksjon, de fungerer på mange måter som kulturminner:

– De gamle alleene og store trær i bybildet forteller en historie. De er med på å danne en kontinuitet og vil fortsette å følge oss inn i fremtiden, avslutter Hørsdal.

Biofili og naturanalfabetisme

– Det er i skjæringspunktet mellom det blå, det grønne og det menneskeskapte at spenningen ligger.

Landskapsarkitekt Hanna Ahlström Isacson fra det svenske kontoret Urbio jobber med biofili, naturbaserte løsninger og økosystemtjenester. Slik landskapsarkitektur fører oss mennesker nærmere naturen, hevder hun.

Men for at vi skal kunne skape gode steder for både mennesker og økosystemer, med fungerende økosystemtjenester, må vi forstå hva vi holder på med. Isacson gir forsamlingen en lynforelesning i økologi.

– Vi må forstå helheten for å skape gode livsmiljøer. Vi mennesker klarer oss ikke uten økosystemtjenester. En variasjon av økosystem fremmer biologisk mangfold, og slik produseres økosystemtjenestene. Med all nedbyggingen av natur er disse tjenestene presset.

Isacson forteller videre at mennesket alltid har bosatt seg i såkalte biodiversity hotspots, der biologisk mangfold er rikere enn i andre områder.

­– Dette har vært en suksessfaktor for oss som art, rett og slett. I moderne tid har vi etter hvert tatt mer og mer avstand fra naturen. Vi har utviklet noe som kalles naturanalfabetisme: vi har fått dårligere forståelse for naturen. Dette er det motsatte av biofili. Det henger blant annet sammen med hvordan vi vokser opp: Mindre kontakt med naturen fører til mindre forståelse og omsorg for naturen. Vi må få den generasjonen som vokser opp i dag til å være nysgjerrig på naturen, ikke redd for den, slår hun fast.

Kreativitet og den ville estetikken

For å nå målene i naturavtalen og sikre de økosystemtjenestene vi er avhengige av, oppfordrer Isacson til mer uorden og kaos i det vi designer. Vi trenger robuste, motstandsdyktige, artsrike og sosiale miljøer. Det er lett å bli handlingslammet, men det er her det blågrønne kommer inn, og landskapsarkitekter kan påvirke hvordan disse strukturene skal utformes.

Isacson argumenterer for den ville estetikken, den som byr på kvaliteter og funksjoner som trengs for å opprettholde de økosystemtjenestene vi er avhengig av.

– Prosessen og samarbeid mellom ulike fag og ulike aktører er kjempeviktig her. Alle må jobbe mot et felles mål slik at man sikrer en felles forståelse. Økosystem, biologisk mangfold og økosystemtjenester må vurderes på alle nivå og skalaer i planprosessen.

Hun trekker også frem et viktig fortrinn som landskapsarkitektene har: Kreativitet.

– Kreativitet er på mange måter grunnstammen i vårt yrke som landskapsarkitekter. Den er resultat av tre funksjoner i samspill: kunnskap, nytenkning og indre motivasjon. Kreativitet er nødvendig når vi skal skape fremtidens løsninger.

Isacson kommer med en oppfordring til bransjen til slutt: Vi må gi grønnstrukturen bedre forutsetninger.

– Det er på høy tid at infrastrukturen under bakken tilpasser seg det grønne over bakken!

Helhetlig tilnærming og flerfunksjonelle løsninger

Håvard Strøm, landskapsarkitekt MNLA i Bjørbekk og Lindheim, illustrerer mye av den ville estetikken som Isacson snakker om, i sin presentasjon av Hovinbekken, øst i Oslo.

Prosjektet viser at tilbakeføring av natur i byområder absolutt kan la seg gjennomføre. Bestemmelsene i reguleringsplanen har vært helt avgjørende for realiseringen.

Hovinbekken er et godt eksempel på den helhetstankegangen og flerfunksjonaliteten som Isacson beskriver: Man må samle flere arter og funksjoner i samme korridor. Det blå må ha tilstrekkelig plass rundt seg, og man må kombinere med det blå med det grønne.

Hovinbekken danner både parkrom og biotoper av forskjellig karakter. Det er en felles blågrønn åre for både mennesker og biologisk mangfold. Vegetasjonen bidrar til å rense vannet, i tillegg har den prydverdi og skaper ulike rom i det bygde. Den fungerer også som biotop for dyrelivet og buffer i flomsituasjoner.

I tillegg til disse funksjonene er Hovinbekken også et utmerket område for lek og læring, sier Strøm.

Det er kanskje ikke uten grunn at dette prosjektet har vunnet Oslo bys arkitekturpris.

– Er det nødvendig med hytte på fjellet når man kan høre klukkingen av Hovinbekken utenfor soveromsvinduet midt i Oslo, avslutter Strøm retorisk.

Tissbare steder og gata som sosialt landskap

Einar Lillebye, sivilarkitekt og professor i gateplanlegging, er også innom dette med samspill og flerfunksjonelle korridorer når han snakker om hvordan vi utformer gatene våre.

– Gateplanlegging er skreddersøm! Man må kunne klare å ha to tanker i hodet samtidig. Det må gå an å lage sykkelfelt i en gate og samtidig beholde trær, sier han engasjert og viser frem et bilde av et eksempel på dårlig gateplanlegging som har etterlatt en grønn flekk, en såkalt sloap (space left over after planning). Dette er en flekk hvis funksjon er å være yngleplass for løvetann og et sted «bikkja kan pisse».

– Når jeg kommer her med bikkja mi, så sier jeg: Her kan du pisse. Slike grønne flekker kaller jeg pissable space, en offentlig grønn flekk der bikkja kan pisse uten at jeg som hundeeier blir brydd. Det er ikke så mange nye parker som har denne funksjonen. Som oftest er de for fulle av dill og dall.

Lillebye trekker frem samarbeid på tvers som den viktigste suksessfaktoren i gateplanlegging. Samarbeid, og at landskapsarkitektene kommer inn først i prosjekter, for å sette de landskapsarkitektoniske grepene. Han minner om at mobilitet er transport med utgangspunkt i antroposentriske forhold, og med utgangspunkt i stedet. Derav skreddersøm altså, og god skreddersøm krever som kjent både kunnskap og kreativitet.

Han trekker også frem gatene som viktige sosiale landskap.

– Vegvesenet tror det blir en gate bare av å plante trær. Det stemmer ikke. Mennesket er det viktigste premisset for å etablere herlige gater. Og vi må ta byen tilbake fra bilen. En herlig gate er en sosial gate. Vi trenger ikke så mye dill og dall for at våre medmennesker skal trives.

Poesien i det forlatte, stygge og fattigslige

En av dem som ser muligheter og verdi i noen av disse brakkområdene er kunstner Arne Vilhelm Tellefsen. Han driver et foretak som skal legge til rette for midlertidige installasjoner i det offentlige rom.

– Vi må se potensialet i det forlatte, stygge og fattigslige. Jeg er veldig opptatt av de mulighetsrommene som oppstår der dere landskapsarkitekter ikke er inne i bildet. Områder som er under regulering er kjempebra, jo lenger jo bedre, for da er det ingen som bryr seg hva man gjør der.

Brakkområder, eller pissable spaces, som Lillebye refererer til, blir ofte før eller senere tatt i bruk på ulike vis, det skal ikke alltid så mye til for å snu situasjonen, man må bare ta plassen og skape noe. Her er deltagelse fra de som bor i området og hva de kan lære av hverandre viktig for Tellefsen. Dette skaper omsorg, eierskap og tilhørighet. Folk får mulighet til å uttrykke seg. Tellefsen legger til noe interessant:

– Mye av kunsten som males i de store byene er jo motiver av dyr og natur. Det uttrykker et savn.

Stamgjest-følelsen

Aksel Tjora er professor i sosiologi ved NTNU, og forsker på ulike former for fellesskap, blant annet i tilknytning til fysisk sted og rom. Han er i tillegg initiativtaker og leder av Sosiologisk Poliklinikk AS, som blant annet samarbeider med arkitekter og planleggere for å skape mer inkluderende fysiske miljøer. Tjora forklarer våre fysiske omgivelser som katalysator for det sosiale.

– Har man lave gjerder og en liten forhage for eksempel, så slår man lett av en prat med både nabo og postbud. Dette er uformelt, spontant og uforpliktende samvær. Man trenger ikke noe ærend eller påskudd, slik man føler man gjør når man må ringe på en ringeklokke i en blokk.

Tjora snakker om de møteplassene vi har utenfor hjemmet. Om gata, og hvordan det som skjer der skal gi noe tilbake til dem som sitter på uteserveringene. Sosial interaksjon i form av øyekontakt og korte replikker. Og kafeen. Han har blant annet forsket på hvor lang tid det tar før man blir stamgjest et sted. Du vet den vinn-vinn situasjonen hvor man kommer tilbake igjen og igjen, får favorittbordet og ikke trenger å si hva man skal ha, fordi betjeningen bare vet det?

Dette får kunden til å føle seg hjemme, og på mange måter er denne følelsen direkte overførbar til det vi ønsker å oppnå når vi tegner for eksempel en nabolagspark eller en gate: folk skal føle seg hjemme der, oppleve fellesskap, de skal føle seg vel, stedet skal ha en omsorg for dem. Det gjør også at folk får et eierskap til stedet og mest sannsynlig behandler det bedre.

Optimisme i lufta

Situasjonen for naturen er prekær, men det er optimisme i lufta idet fagdagen går mot slutten. Landskapsarkitektene sitter på mye av kompetansen for å løse naturkrisen. Samarbeid på tvers er helt avgjørende, det har vært et gjennomgående budskap hos samtlige innleggsholdere.

I tillegg kommer kunnskap, kreativitet, helhetlig planlegging, flerfunksjon og medvirkning. Det haster, men som NLAs søsterorganisasjon, ASLA i USA sier det: What an amazing power we as landscape architects have.