Hva er status på norsk staudeproduksjon?

Staudeboom

Ljono Stauder befinner seg i Ulvik, Hardanger, og produserer årlig mellom 150 000 til 200 000 stauder til det norske markedet. I den bratte fjellsiden ruvende over Ulvikafjorden, ligger veksthus og staudefelt på rad og rekke. Her produseres både anleggsstauder og villflorastauder, sistnevnte fra bestander som forekommer naturlig viltvoksende i Norge.

Guro Ljone, som tok over driften etter moren Torunn Hovland Ljone i 2022, forteller at omsetningen har gått oppover de siste årene, og at de nå produserer mer. Og det er ikke bare antall stauder i produksjon som har endret seg.

Etterspørselen etter villflorastauder har økt betraktelig de siste fem årene. I dag står de for 60% av produksjonen til det familiedrevne gartneriet i Hardanger.

Guro Ljone forklarer at det er noen konkrete drivere som kan belyse den økte etterspørselen.

– Miljøsertifiseringssystemet Breeam stiller ofte krav til plantematerialets opphav. I tillegg er det flere kommuner som innfører strengere retningslinjer, sier Ljone.

Stedegne arter og fremmede arter

Oslo kommune er den mest artsrike kommunen i landet, men har også flest antall arter på rødlisten. I byrådets handlingsplan for biologisk mangfold fra 2023 nevnes innførsel og spredning av fremmede arter som en av de sentrale utfordringene for naturmangfoldet.

Bymiljøetaten i Oslo kommune drifter de offentlige parkene og friområdene. Tonje Kjus Garden jobber i parkforvaltningen, og viser til kommunen sin parkinstruks som har tydelige krav til bruk av stauder og arter på fremmedartslisten.  

– Bymiljøetaten har et stort fokus på rett plante til riktig sted. Vi er avhengig av planter som er robuste og fungerer i miljøet de plantes i, forteller Garden.

Bruk av fremmede arter avskrives derfor ikke helt, men parkforvalteren forklarer at planlegger har et særlig ansvar for å sette seg inn i plantenes egenskaper.

–  Ved utsetting av planter i parker som er regulert i forskrift om fremmede organismer i Naturmangfoldloven, er det den aktøren som setter ut planten som er ansvarlig for valget, og må vurdere dette ut fra aktsomhetsprinsippet. Vi legger altså som krav at planleggeren skal før valg av planter som er under forskriften utarbeide en skriftlig vurdering av plantenes spredningsevne, og risiko for uheldige følger for det biologiske mangfoldet, sier hun.

Videre forklarer hun at de i naturparker og naturområder nær marka og vassdrag er konsekvent på at det bør benyttes stedegen vegetasjon:

– Med dette mener vi plantearter som forekommer naturlig i Oslo-området, altså som hverken er fremmede i Norge eller lokalt hos oss. Da ønsker vi for eksempel at det genetiske materialet er fra Østlandsområdet, for at plantene skal være best mulig tilpasset vårt klima, og at man skal forebygge genetisk forurensing, sier Garden.

Stedegent eller Stedsegnet?  

Til tross for at det er positivt med økt søkelys på stedegne arter for å styrke naturmangfoldet, påpeker Guro Ljone at de har god erfaring med mange av de tradisjonelle anleggsstaudene.

Hun vil ikke avskrive disse selv om stadig flere sverger til villflorastaudene.

– Anleggsstaudene har robuste egenskaper, god dekkevne og prydverdi gjennom hele vekstsesongen. De norske villflorastaudene vil ikke nødvendigvis imøtekomme de samme kvalitetene. I fremtiden vil vi trenge begge deler, for å kunne bygge grønn infrastruktur som kan hjelpe oss å håndtere klimautfordringene vi vil få, sier Ljone.

Samtidig påpeker hun at byene ofte har andre vekstforhold enn i for eksempel skogen hvor mange av villflorastaudene vokser naturlig.

Maria Fall er fagansvarlig planteskole i Norsk Gartnerforbund, og jobber blant annet med rådgiving ovenfor planteskoleprodusentene. Hun bekrefter at interessen for villflorastaudene har økt de seneste årene.

– Sektoren har fått opp øynene for viktigheten av at alle planteskolevarer bør være norskproduserte. Det er viktig for både kvalitet, at plantene er tilpasset sine forhold, og ikke minst når det kommer til problematikken med alle blindpassasjerer som vi risikerer å få med i import. I tillegg sier Norsk Standard uttrykkelig at villflorastauder skal komme fra bestander som forekommer naturlig viltvoksende i Norge. Det betyr at villflora ikke bare bør, men skal komme fra Norge, slår hun fast.

Krav til lokal frøkilde i enkelte prosjekt forklarer Guro Ljone som et krevende og fordyrende arbeid. En stor del av driften til Ljono Stauder er allerede å sanke frø til produksjonen av villflora. De har faste lokasjoner i nærområdet som det sankes fra, og har opparbeidet seg en solid frøbank.

De kjøper også frø fra NIBIO for å kunne dekke behovet og har i dag 250 arter i produksjon. Dersom de skulle sanke frø fra alle de geografiske sonene i landet hadde det blitt et uhåndterbart logistikkarbeid.

Ljone forklarer at de har opparbeidet et morplantefelt der en stor del av artene stammer fra Oslofjord-regionen, et område de har vært leverandør til for en rekke prosjekt de siste årene, som Klosterenga park og Vega Scene i Oslo.

– Disse artene er ikke utbredt i regionen vår, og derfor risikerer vi ikke at de krysser seg med lokale bestander i Hardanger. I tillegg samarbeider vi med botanisk kyndige om innsamling av frø i Oslo-regionen der etterspørselen er størst, sier hun.

Maria Fall i Norsk Gartnerforbund etterlyser mer kunnskap for å kunne stille krav til produsentene om det genetiske opphavet:

– Hvis du mener at lokalt opphav i Ski er å begrense seg til Nordre Follo kommune, og jeg mener det er å begrense seg til Østlandet. Hvem av oss har rett hvis vi ikke kan peke til noe kunnskap? Gjør du noe bedre for det biologiske mangfoldet enn meg, og hvordan vet du det?

Mer plantekunnskap til planleggerne  

Siden 2022 har Ljono Stauder vært medlem av Planteskolene i Norge SA, Plantinor, hvor også Guro Ljone er styremedlem. De arbeider blant annet for å synligjøre fordelene med norske produsenter, som plantehelse og matsikkerhet, og planter som blir tilpasset det norske klimaet.

Hun forklarer at medlemskapet har bidratt til å styrke deres posisjon og samarbeid i markedet, og håper det kan føre til mer kunnskap og erfaringsutveksling når det kommer til bruk av villflorastauder.  

– Nå er vi i en startgrop hvor det fremdeles må være rom for at alt ikke blir vellykket, men vi bør strebe etter at mest mulig av det vi gjør er kunnskapsbasert, mener Ljone.

Selv om landskapsarkitekter har en økende bevissthet for bruk av norske villflorastauder, betyr det dessverre ikke at det alltid er norsk plantemateriale som plantes i de norske anleggene.

– Det er dessverre en del import av villflorastauder, men om det benyttes villflora i et anlegg skal det ha norsk opphav.

Hun peker på at et av problemene kan være at det er lite kjent og for dårlig formidlet hva som finnes i norsk produksjon. Dette er noe av tematikken Plantinor nå arbeider for å øke kunnskap om.