Hva kan vi lære av fortiden når vi utformer fremtidens energilandskap?

Gjentagende debatt

Dagens debatt om fremtidens energilandskaper og det grønne skiftet er delvis en repitisjon av interessekonfliktene i forbindelse med kraftutbyggingen på 1960 og -70-tallet. I en kronikk i Stavanger Aftenblad (30.12.2024) peker Line Oma, generalsekretær i Norske landskapsarkitekters forening (NLA) og Gro Sandkjær Hanssen, forsker ved By- og regionforskningsinstituttet på OsloMet på hvordan dagens fornybare kraftproduksjon i stor grad fremstår som teknisk infrastruktur, ikke arkitektur. 

De understreker at vi må ta større hensyn til hvilke konsekvenser kraftutbyggingen får for økosystemene og kulturlandskapet – ikke ulikt det Hillestad argumenterte for på 1960-tallet. 

Samtidig blir forståelsen vår av hva som er natur stadig svakere. Begrepet naturanalfabetisme beskriver hvordan vi i økende grad sliter med å skille mellom uberørt natur og menneskeskapte landskap. For å vite hva vi skal bevare, må vi først forstå hva vi har. Hvordan skal vi ellers makte å utforme fremtidens energilandskaper på en bærekraftig måte?

Akademia og praksis

Landskapsarkitektur har alltid vært en disiplin i utvikling, påvirket og formet av behovene og utviklingen i samfunnet. Hillestads arbeid med kraftutbyggingen markerte en tidlig overgang til en mer tverrfaglig praksis. Han samarbeidet blant annet med økologer, biologer og eksperter på naturvern, og la også vekt på medvirkning.

Denne tilnærmingen var banebrytende, og er i dag en naturlig del av landskapsarkitektens arbeidsmetode. 

– Arbeidet med vannkraftutbyggingen krevde en helt ny tilnærming til dette med medvirkning. De nye landskapsinngrepene førte til store konsekvenser for lokalsamfunnene som ble berørt, noe de mange folkeaksjonene fra 1960 og -70-tallet viser. Det var ofte mye motstand, og man måtte snakke med dem som ble berørt. Man måtte forstå konsekvensene, både for natur og mennesker, forklarer Annegreth Dietze-Schirdewahn, professor i landskapsarkitektur ved NMBU, og legger til:

– Behovet for tverrfaglig samarbeid og medvirkning har ikke blitt mindre i dag. Det er helt essensielt i arbeidet med klimatilpasning.

Landskapsarkitektens rolle

Vern av natur og kunnskap om økologi ble aktuelle temaer på Hillestads tid, og har siden vært en viktig del av faget. I fjor arrangerte NMBU symposiet Landscape Architects as an Environment’s Healer? Before and Now, som tok for seg landskapsarkitektens rolle i krisetid.

Tittel og tema i symposiet var hentet fra ILFA-kongressen i Brussel i 1972, med tittelen The Gardener of the Earth is the Environment’s Healer.

– Ideen med symposiet var å synliggjøre hvordan landskapsarkitekturens eget historiske arkiv kan kaste lys over dagens debatt. Den globale bevisstgjøringen rundt klima og naturvern startet jo allerede på 1960-tallet, og var med på å påvirke landskapsarkitekturen som disiplin, forteller Dietze-Schirdewahn.

NMBUs landskapsarkitektur-arkiv går helt tilbake til 1800-tallet og dekker fagets utvikling fra starten i 1919.

Instituttleder for landskapsarkitektur ved NMBU, Nina Berre, utdyper:

– Historisk kunnskap er mer relevant enn noensinne. I framtida skal vi arbeide med landskap som i all hovedsak allerede er berørt. Når landskapsarkitekten skal utvikle, transformere, restaurere og reparere, er det av betydning å både kjenne til ethvert områdes ofte rike historie og fagets profesjonshistorie: Hvordan tenkningen om natur, landskap og inngrep har utviklet seg.

Dietze-Schirdewahn snakker om arkivet som et kollektivt minne – mange av utfordringene vi står overfor i dag er ikke nye, de har vært diskutert før. Kunnskapen fra arkivene kan gi oss verdifull innsikt, det er mye å lære av tidligere debatter og avgjørelser.

Slik sparer man potensielt både tid og ressurser. Berre legger til at landskapsarkitektur er en forholdsvis ung fagdisiplin sammenlignet med andre fag. Arkivene forvalter arven og sørger for kontinuitet.

– Ved å forstå disiplinens egen historie kan man bedre finne ut hvilken rolle landskapsarkitektene skal og bør ha i fremtiden, sier hun.

Symposiet understreket også hvor viktig det er med utdanning. Ikke nødvendigvis på universitetsnivå, men av barn og unge, slik at den oppvoksende generasjonen skjønner konsekvensene av nedbygging av natur og lærer seg å ta vare på omgivelsene sine. En reversering av naturanalfabetismen, med andre ord.

Internasjonalt samarbeid

Arkivet på NMBU er en del av Network of European Landscape Architecture Archives (NELA), et internasjonalt samarbeid mellom ulike europeiske institusjoner som forvalter arkiver innen landskapsarkitektur.

Nettverket fremmer bevaring, forskning og deling av historisk kunnskap for å styrke faget og knytte fortidens erfaringer til fremtidige utfordringer.

I tillegg er NELA nå også en del av et EU-finansiert COST action, som heter Connecting Landscape Architecture Archives to enhance European landscape practive, research and education (ConnectLAA).

Institutt for landskapsarkitektur (ILA) på NMBU er en av søknadspartnerne i nettverket.

– Målet med COST er å bygge nettverk og overføre kunnskap mellom land og sektorer. Alle kan bidra i COST uavhengig av om de er forskere, undervisere eller praktiserende landskapsarkitekter i privat eller offentlig sektor, sier Dietze-Schirdewahn.

Gjennom slike internasjonale nettverk kan faget utvikles og styrkes. Ved å lære av arkivet blir vi bedre rustet for fremtidens debatter, fordi temaene, som vi ser, ofte går i sykluser. Flere av dagens utfordringer må løses i samarbeid, på tvers av landegrenser.

Berre og Dietze-Schirdewahn trekker også frem at de kommende generasjoner landskapsarkitekter trenger undervisere som ser de lange linjene, trekker lærdom fra fortiden, og tilpasser kunnskapen til dagens teknologi og samfunnsbehov.

– Koblingen mellom akademia og praksis er avgjørende for å møte og løse samfunnets utfordringer, avslutter Dietze-Schirdewahn.

Den 4. april går NLAs fagdag for landskapsarkitektur av stabelen i Stavanger. Tema er nettopp energilandskap.