Ikke vent på forskriftene, start naturrestaureringen nå

Aksept for B-løsninger

Anders Gunnar Helle er økolog og stipendiat på NMBU hvor han arbeider med å utvikle naturregnskap knyttet til arealbruk. Målet er å utvikle et verktøy til arealforvaltning – som for eksempel å kunne måle klimaeffekten av en reguleringsplan.

I tillegg til forskningsarbeidet sitt er Helle hjernen bak et av de største naturrestaureringsprosjektet i Norge gjennom tidene, i øykommunen Kinn på Vestlandet.

Som fagstand er landskapsarkitektene godt kjent med at bransjen vår ofte står for nedbygging av natur. Helle påpeker viktigheten av at landskapsarkitekter, byplanleggere og bygningsarkitekter sitter med en viktig nøkkel til omstilling.

«Hvordan kan vi få naturrestaurering inn i det antropogene miljøet? Hvordan kan vi tilbakeføre økologiske prosesser og artsrikdom i by og boligområder, eller i landbruket?», spør han.

Helle påpeker at vi må ha aksept for å finne B-løsninger.

– I land som Danmark og Nederland finnes det ikke 30% landarealer å ta tilbake til naturlig tilstand. Til det har vi endret jordens overflate for mye, og gjort oss for avhengig av den påfølgende bruken, som i jordbruket. Da må vi heller se på hvordan jordbruket kan endres og tilrettelegge for mer artsrikdom, sier han.  

Brussel har tatt frem pisken

Til tross for store protester, innførte EU i slutten av februar naturrestaureringsloven. Det er en viktig bærebjelke i EU sin Green Deal. Medlemslandene skal restaurere minst 30% av forringet landareal og våtmark innen 2030, mens innen 2050 skal 90% av alle økosystem være i god tilstand.

Det er ambisiøst, særlig når EU estimerer at 80% i dag er i dårlig tilstand. Medlemslandene vil bli sanksjonert om de ikke aktivt arbeider for å nå målene. Hvordan dette skal settes i system og faktisk gjennomføres er noe styresmaktene over hele EU må finne gode metoder for.

Helle påpeker optimistisk nok at verden har klart massemobilisering på naturens vegne før:

– Da vi skjønte hvordan vi ødelegger ozonlaget så vi det største vellykkede naturrestaureringsprosjektet verden har sett. Noen vil kanskje ikke tenke på ozonlaget som natur, men det er det, sier han og forklarer videre at i Norge skjer nesten all restaurering som er satt i system med offentlige midler.

– I år er det avsatt 10 millioner i statsbudsjettet som folk kan søke på til restaureringsprosjekt. Det er ikke nok til å re-meandrere en elvestrekning en gang.

De økonomiske musklene er enn så lenge ikke til stede. Storbritannia har derimot nylig tatt et tydelig standpunkt ved å skifte den økonomiske belastningen fra det offentlige til det private gjennom lovgivning. Alle private aktører som skal bygge ut må være 110% naturpositivt. Altså, ta vare på eksisterende natur og samtidig restaurere 10% av arealet de jobber med.

Helle stiller spørsmålet om hvorfor dette ikke allerede er en praksis som er innført i Norge og påpeker samtidig at vi burde ha en enda høyere andel enn Storbritannia:

– I Norge bør det inn som en egen forskrift i plan og bygningsloven. Det er den som forringer arealet som også må restaurere det. Norge kommer til å kopiere Storbritannia, og i mellomtiden kan man sitte å vente, eller være med på å finne gode metoder og bli gode rollemodeller.

Ventevakuumet – Lenge leve dugnaden

Tilbake til Vestlandet og øykommunen Kinn. Da Helle i 2018 som student i Sogndal dro på hyttetur til Vågsøy i Kinn med botanisk forening dro han hjem igjen med en 15 år lang forpliktelse. På artskart hadde han på forhånd observert store forekomster av en svært høy risiko fremmedart: Sitkagran Picea sitchensis (Bong.) Carrière.

I møte med lokalbefolkningen forpliktet han seg like så greit til å fjerne alle fremmede treslag på øyene Vågsøy, Silda og Husevåg – til sammen 70 km².  

Nå, seks år senere er Helle blitt prosjektleder og primus motor for restaureringsprosjektet. Det er over 1000 grunneiere som skal koordineres i tillegg til kontinuerlig søknader om midler til myndighetene og dugnadslag som skal organiseres. For her er det ingen som blir rik av naturrestaurering.

Helle bruker helger og fritid på prosjektet, og er helt avhengig av lokalbefolkningen sitt engasjement, frivilligarbeid, forståelse og aksept for prosjektet.

Da sitkagranen ble plantet på øyene på 1970-tallet var det et forsøk på å etablere en skognæring, samtidig som distriktet var preget av fraflytting og mindre interesse for landbruk og beitedyr. Tresorten er også hurtigvoksende og kan binde store mengder karbon. I dag, 50 år etter planting, er resultatet en tett og ensartet skog som sprer seg raskt, stjeler utsikt og turområder, samtidig som den fortrenger en rekke andre arter.

Helle påpeker at fremmede arter utgjør en stor trussel mot naturmangfoldet, og på Vestlandet er spesifikt kystlynghei en sterkt truet og utvalgt naturtype. Siden 1800-tallet har over 80% av de kulturbetingede kystlyngheiene gått tapt, som følge av blant annet spredning av sitkagran og opphørt drift.

For Helle og de 1000 grunneierne har dette vært den perfekte kombinasjonen til å få godvilje og midler fra staten. Å bekjempe invaderende arter samtidig som man tilbakefører en truet naturtype.

Ikke vent på momentum

Helle oppfordrer alle til å engasjere seg ved å skape sine egne eksempler å kunne vise til i møter med utbyggere og politikere.

– For å nå de internasjonale kravene må vi ha momentum, men naturrestaureringen myndighetene legger opp til i dag er flisespikkeri, forklarer han, og oppfordrer alle til å bidra der man kan, mens man venter på myndighetene.

–  Av små prosjekter du kan starte selv skapes et lappeteppe og ringvirkninger. Det behøver ikke være 70 km² kystlynghei, men start med 5 meter strandsone eller 50 m² blomstereng. Alle momentum kan starte med de små tingene

Budskapet til bygge-bransjen er også krystallklart: Led an og skap forbildeprosjekter, ikke vent på forskriftene, men begynn å invester i kunnskapen nå. Det tjener man også på når myndighetskravene er på plass om noen år.